Karel van Mander (1579–1623)

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Karel van Mander
Detalje fra gobelin på Frederiksborgmuseet
Gobelin fra Frederiksborg slott med kortspillere

Karel van Mander (II) (født 1579 i Kortrijk, død 1623 i Delft) var en maler og gobelinvever som blant annet virket i Danmark.

Han var sønn av Karel van Mander (I), og ble utdannet hos faren. Sammen med kunstneren Grimani og den tyske rikmann Nicolai Snouckaerts, startet han selv en fabrikk.[1] I Danmark ønsket Christian IV seg en serie gobeliner til Frederiksborg slotts riddersal, og kom i kontakt med Karel, som sikret seg leveransen. Han skulle forherlige kongen ved å skildre hans kroning, samt vise kampplasser som Kalmarkrigen, Kalmar slotts beleiring og andre succesfyldte fortellinger fra Danmark-Norges historie. Karel ble derfor nødt til å avlegge besøk på de historiske stedene, for å kunne hente naturtro motiver frem. Han skulle sende kongen skisser senest i mai 1617, mens de ferdige gobeliner skulle leveres to år senere.

I 1619 mottok så kongen personlig 18 gobeliner, og en etterbestilling på fire ble fremsendt i 1620.[2] Det kom også bestilling fra andre fyrstelig kunder, som prinsen av Oranien, men forretningen kjørte allikevel ikke godt, og han ble uvenn med sine partnere. Han døde plutselig i 1623, og hans enke, Cornelia Rooswijck flyktet med åtte barn til København, hvor hun hadde penger til gode for gobeliner. Etter en del innviklede prosesser, fikk hun penger tilbage og slo seg ned som urtekremmerske. Forretningen gikk godt, og hun ble leverandør til hoffet.[3] Sønnen, som også het Karel van Mander ble siden hoffmaler hos Christian IV. En annen sønn, Cornelis van Mander, ble sten-og billedhugger for Frederik III av Slesvig-Holsten-Gottorp.[4]

I 1859 gikk gobelinene på Frederiksborg med i brannen, men ble i det 20. århundre gjenvevet etter de opprinnelige skisser og med de samme historiske temaer.[5]

Flere kilder/registre angir dødsdato for Karel van Mander til 26. februar 1623,[6] men dette er trolig dato for begravelsen etter dødsfallet 21. februar.[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]


Autoritetsdata