James Howard Harris, 3. jarl av Malmesbury
| James Howard Harris, 3. jarl av Malmesbury |
|---|
James Howard Harris, 3. jarl av Malmesbury, (født 25. mars 1807 i London, død 17. mai 1889), kjent som vicomte FitzHarris fra 1820 til 1841, var en britisk statsmann.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Han var eldste sønn av James Edward Harris, 2. jarl av Malmesbury,[1] og studerte ved Oriel College, Oxford. Harris brukte flere år på reising, og møtte mange kjente personer, bl.a. den senere Napoleon III av Frankrike.
Harris giftet seg den 13. mai 1876 med Corisande Emma Bennet, datter av Charles Augustus Bennet, 5th Earl of Tankerville og hans hustru Corisanda, datter av Antoine, duc de Gramont og søster av Agenor, duc de Gramont, som var fransk utenriksminister i 1870.[2] Hun døde i 1876.[1] Malmesbury giftet seg på nytt den 1. november 1880 med Susan Hamilton, datter av John Hamilton fra Fyne Court i Somerset.[1]
Politiker[rediger | rediger kilde]
I 1841 ble han innvalgt i Underhuset, men kort etter døde faren, og han etterfulgte ham som jarl av Malmesbury, og trådte dermed ut av Underhuset.
Minister[rediger | rediger kilde]
Malmesbury var utenriksminister i Edward Smith-Stanleys regjering i 1852 og igjen fra 1858 til 1859. Han var også Lord Privy Seal under Smith-Stanley og Benjamin Disraeli mellom 1866 og 1868 og under Disraeli mellom 1874 og 1876. I 1852 ble han utnevnt til medlem av Det kongelige råd.
I Overhuset ble han betraktet som en innflytelsesrik tory av den gamle skolen.[trenger referanse]
I sine to perioder som utenriksminister førte Malmesbury en forsiktig, konservativ politikk. Hans vennskap med den senere Napoleon III medvirket til at Storbritannia raskt aksepterte Napoleons beslutning om å utrope seg selv til keiser i 1852.[trenger referanse] Men dette forhindret ham ikke fra å føre en ganske østerriksk-vennlig politikk under krisen som ledet til den østerriksk-sardinske krig i 1859.[trenger referanse] Malmesbury var særlig bekymret over oppførselen til Camillo di Cavour, og at et lite land som Piemonte var i stand til å true den europeiske freden.[trenger referanse]
Han utgav sine memoarer Memoirs of an Ex-Minister i 1884. Han redigerte også bestefarens Diaries and Correspondence (1844), og utgav videre The First Lord Malmesbury and His Friends (1870).
Malmesbury døde barnløs i mai 1889, 82 år gammel, og ble etterfulgt som jarl av nevøen Edward.
Han var ridder storkors av Order of the Bath og medlem av Det kongelige råd.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Kidd, Charles, Williamson, David (editors). Debrett's Peerage and Baronetage (1990 edition). New York: St Martin's Press, 1990.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata