Hjemliggjøring og fremmedgjøring
 | Under utvikling: Det er fritt frem for bidrag og rettelser til artikkelen, men vær forberedt på at større forandringer kan finne sted. Se redigeringshistorikken for detaljer.
Denne siden har ikke blitt redigert på 90 dager, så denne malen kan nå fjernes. Klikk her, fjern malen og lagre. Redigeringsforklaringen er ferdig utfylt, så du må endre den hvis du gjør noe annet enn å fjerne malen. |
Hjemliggjøring og fremmedgjøring er strategier innenfor oversettelse. Begrepene betegner til hvilken grad oversettere oversetter en tekst i samsvar med målkulturen (kulturen som tilsvarer språket det oversettes til). Hjemliggjøring er en strategi for å oversette tekst nøye tilpasset kulturen til det oversatte språket, noe som kan innebære tap av informasjon fra kildeteksten. Fremmedgjøring er en strategi brukt for å beholde informasjon fra kildeteksten, og innebærer bevisst å bryte konvensjonene i det oversatte språket for å bevare betydningen.[1] Disse strategiene har blitt debattert i hundrevis av år, men den første personen som formulerte dem i sin moderne forstand var Lawrence Venuti, som introduserte dem til oversettelsesstudier i 1995 med sin bok The Translator's Invisibility: A History of Translation.[1][2] Venutis innovasjon i feltet var hans syn på at diikotomien mellom hjemliggjøring og fremmedgjøring var ideologisk; han ser fremmedgjørelse som det etiske valget for oversettere.[1]
Teori[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ 1,0 1,1 1,2 Gile, Daniel. Basic concepts and models for interpreter and translator training. Amsterdam Philadelphia: John Benjamins Pub. Co. ISBN 978-90-272-2433-0.
- ↑ Venuti, Lawrence. The Translator's Invisibility. New York: Routledge. ISBN 978-0-415-11538-4.