Giovanni Vincenzo Bolgeni
| Giovanni Vincenzo Bolgeni |
|---|
Giovanni Vincenzo Bolgeni (1733–1811) var en italiensk jesuittprest. Etter undertrykkelsen av jesuittordenen (1773) var han mest kjent som en særdeles produktiv kontroversialist.
Biografi[rediger | rediger kilde]
Giovanni Vincenzo Bolgeni trådte inn i jesuittordenen den 31. oktober 1747.[1] Han var lærer i teologi og filosofi i Macerata da selskapet ble undertrykt av pave Klemens XIV i 1773.[1]
Teologen viet seg til apologetikk, og ble mer og mer en kontroversialist. Som en anerkjennelse for hans tjenester i kampen mot jansenismen (som da allerede var fordømt) og politisk-religiøs josefinisme, og hans forsvar av den katolske kirke og den plass paven innhar i den, utnevnte pave Pius IV ham til pønitentiarteolog.[1]
Bolgeni var en sterk motstander av jansenismen og strebet etter å katalogisere de mange denne asketiske og teologiske bevegelses læreavvik.[1] Et viktig angrep på jansenismen var hans Esame della vera idea della Santa Sede (Macerata, 1785; Foligno, 1791), som tok for seg jansenistiske doktriner uttrykt i La Vera Idea della Santa Sede av Pietro Tamburini, en professor ved Universitetet i Paris. I 1787 forfattet Bolgeni videre Stato de' bambini morti senza battesimo, hvori han angrep jansenisten Giovanni Battista Guadagninis teser om at spebarn som dør udøpt skulle være dømte til å lide helvetes kvaler.
Videre bekjempet han med samme kraft politisk-religiøse josefinismen, som var svært fremherskende i Østerrike. Den franske revolusjons tankegods gledet ham heller ikke.[1]
Bolgeni var også prefekt for Collegio Romanos bibliotek.[1]
Blant hans teologiske skrifter er den mest kjente Della carità o amor di Dio (Roma, 1788) der han innleder en tilbakevisning av tesene til dominikaneren Bernardo Maria De Rubeis om caritas.[1] Hans egey standpunkt ble kritisert av Teofilo Cristiani, pennenavnet til den som forfattet Lettera theologica-critica sull 'amor di Dio (1791), og fra en rekke tidligere jesuitteologer som Muzzarelli (1790-1791), Regono (1791), Cortes (1790–93), Chantre y Herrera (1790–92) og Gentilini (1803).[1]
Ellers kan nevnes avklaringer i bekreftelse og forsvar av hans avhandling, Roma (1788) og Foligno (1790), og en apologi for Guds kjærlighet kalt concupiscencia, Foligno, 1792.[1]
Som teolog-pønitentiar forsvarte han probabilismen i et verk med tittelen Il posesso, principio fondamental per decidere i casi morali.[1] Andre del av dette verket, Dissertazione seconda fra le morali sopra gli atti umani, ble utgitt etter hans død, i Cremona (1816) og Orvieto (1853).
En avhandling om åger, utgitt under hans navn etter hans død,[1] er sannsynligvis ikke fra hans penn.
Giovanni Vincenzo Bolgeni døde i Roma den 3. mai 1811.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Marco Rochini: Il gesuita e la rivoluzione. Teologia e democrazia in Giovanni Vincenzo Bolgeni (1733-1811), Studi Storici, Carocci, ISBN 9788829020409.
- Pierre Antoine Fabre, Benoist Pierre, Justine Cousin et Xavier Gilly: Les jésuites : histoire et dictionnaire, Paris 61-Lonrai, Bouquins éditions, 2022, ISBN 978-2-38292-305-4, ISBN 2-38292-305-9, OCLC 1350085002 s. 506-507.