Georges Bidault
| Georges Bidault |
|---|
Georges-Augustin Bidault (1899–1983) var en fransk politiker.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Bidault var sønn av en forsikringsdirektør. Han var soldat mot slutten av første verdenskrig og studerte ved Sorbonne. Han ble historielærer. Fra 1925 til 1926 var han historielærer i Valenciennes, 1926 til 1931 i Reims, fra 1931 ved Lycée Louis-le-Grand i Paris.
I 1932 medvirket han ved grunnleggelsen av den franske katolske ungdomsbevegelsen. Fra 1934 var han utgiver av den kristeligdemokratisk-antifascistiske avisen L'Aube. Han var fast spaltist i avisen og protesterte gjennom den blant annet mot Münchenavtalen i 1938. Bidault var leder for det kristeligdemokratiske Parti démocrate populaire (PDP).
Annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]
I 1939 trådte han inn i den franske hær, og etter det franske krigsnederlaget i juni 1940 havnet han i tysk krigsfangenskap. Etter løslatelsen i juli 1941 kunne han ikke lenger fortsette som journalist i Paris på grunn av de politiske holdninger han hadde lagt for dagen. I oktober 1941 flyttet han til den ikke-okkuperte delen av Frankrike. Der sluttet han seg til motstandsgruppen Liberté, som senere forente seg med gruppen Combat under Henri Frenay. Jean Moulin rekrutterte ham til å forsøke å bygge opp en undergrunnspresse og grunnlegge undergrunnsavisen Combat sammen med Albert Camus.
Bidault deltok ved opprettelsen av undergrunnsparlamentet Conseil National de la Résistance (CNR) som representant for PDP i Paris. Av den grunn dro han fra Lyon tilbake til Paris og oppholdt seg der i skjul.
Etter at Gestapo hadde tatt Moulin til fange, ble han formann for CNR. I 1944 offentliggjorde han et Chartre de la Résistance, som la frem planer for omfattende reformer etter krigens slutt.
Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]
Etter krigen grunnla han det kristendemokratiske partiet Mouvement républicain populaire og var leder av Frankrikes provisoriske regjering 1946.
Hav var leder for den franske delegasjonen til San Francisco-konferansen, som etablerte FN, fra april til juni 1945. Under konferansen klarte Frankrike å sikre seg fast sete i Sikkerhetsrådet.
Under den fjerde republikken var han blant annet som statsminister 1949–1950, viseregjeringssjef 1950 og 1951–1952 samt utenriksminister 1944–1946, 1947–1948 og 1953–1954. I forbindelse med frigjøringskrigen i Algerie støttet Bidault i begynnelsen Charles de Gaulle, men da denne støttet Algeries uavhengighet brøt Bidault med de Gaulle og gikk med i den militante Organisation de l'armée secrète.[trenger referanse]
I 1962 ble Bidault anklaget for konspirasjon mot staten og ble tvunget til eksil, først i Brasil og senere i Belgia. Han vendte tilbake til Frankrike i forbindelse med et amnesti i 1968.
Referanser[rediger | rediger kilde]
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Barthélémy Ott: Georges Bidault, l’indomptable, Imprimerie du Vivarais, 1975.
- Bulletin de l'Association des Amis de Georges Bidault, janvier 1986, Presses Sudestasie, 1985, ISBN 285881-035-4
- Jacques Dalloz: Georges Bidault, Biographie politique, L'Harmattan, 1993.
- Jean-Claude Demory: Georges Bidault, Éditions Julliard, 1995.
- Jean-Rémy Bézias: Georges Bidault et la politique étrangère de la France (États-Unis, Europe, Proche-Orient), 1944-1948, L'Harmattan, 2006.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata