Dasht-e Lut
Dasht-e Lut, også skrevet Dasht-i-Lut (persisk: دشت لوت), er en stor, ubebodd saltørken i sørøstlige Iran og verdens 25. største ørken.
Irans topografi er preget av et 480 km langt og 320 km bredt[1] platå omkranset av fjell og oppdelt i flere nedbørfelt uten avrenning til havet. Dasht-e Lut er blant de største av disse ørkenbassengene, og er også det varmeste og tørreste stedet i verden. Det andre store ørkenbassenget er Dasht-e Kavir.
Dasht-e Lut dekker et område på ca. 51 800 km².[2]
I vårens regnsesong renner vann ned fra Kermanfjellene etter kort tid, men bassenget tørker raskt igjen. Vannet etterlater bare stein, sand og salt. Som et resultat av dette er Dasht-e Lut generelt betraktet som en abiotisk sone.
Den østlige delen av Dasht-e Lut er et lavtliggende platå bestående av saltsletter. I motsetning til denne delen har den sentrale delen blitt formet av vind til en rekke parallelle fjellrygger og furer, som strekker seg over 150 km og kommer opp i 75 meters høyde.[1] I dette området finnes også raviner og slukhull. I store deler av regionens består overflaten av svart lava. Dette mørke laget absorberer solinnstrålingen effektivt.
Den sørøstlige delen av ørkenen er dekket av sand akkurat som en Sahara-erg, med 300 meter høye sanddyner, blant de høyeste i verden.[1]
Ørkenen er et turistmål.[3] UNESCO vedtok i 2016 å oppføre ørkenen på verdensarvlisten.[4]
Klima[rediger | rediger kilde]
Klimatisk er store deler av Iran innenfor et afroasiatiske belte av ørkener, med vestlig utstrekning til Kapp Verde-øyene utenfor Vest-Afrika og østlig utstrekning til Beijing i Kina.
I 2004 og 2005 viste satellittmålinger fra NASAs instrument MODIS at ørkenen var det varmeste stedet på jorden med en temperatur på 70,7 °C.[5][6]
Imidlertid er rekorden i Dasht-e Lut en midlere overflatetemperatur. En tilsvarende lufttemperatur er ikke målt i området.
Nedbøren er begrenset til fjelltoppene omkring.
Store temperaturforskjeller mellom ekstrem varme i lavtliggende områder og frost på omliggende fjelltopper gir opphav til kraftige lokale vinder i perioden fra juni til oktober. Vinden eroderer spesielt kraftig og skaper skiftende landformer i nedslagsområdet.[4]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ 1,0 1,1 1,2 red. Richard L. Scheffel, Susan J. Wernert ; forf. Oliver E. Allen m.fl. (1980). Natural Wonders of the World. The Reader's Digest Association, Inc. s. 117. ISBN 978-0-89577-087-5.
- ↑ Wright, John W. (ed.) (2006). The New York Times Almanac (2007 utg.). New York, New York: Penguin Books. s. 456. ISBN 978-0-14-303820-7.
- ↑ (en) Iransk TV om potensialet for turisme Arkivert 28. september 2012 hos Wayback Machine.
- ↑ 4,0 4,1 «Eight new sites inscribed on UNESCO’s World Heritage List» (på English). UNESCO World Heritage Centre. 17. juli 2016. Besøkt 18. juli 2016.
- ↑ (en) «The Hottest Spot on Earth», Earthobservatory.nasa.gov 24. november 2004
- ↑ (en) «Satellites seek global hot spots», Christian Science Monitor 2. november 2006
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata