Anton Grønningsæter

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Anton Grønningsæter

Anton Martin Grønningsæter (født 2. juli 1880 i Hjørundfjord,[1] død 20. juni 1968 i Kristiansand[2]) var en norskfødt industrimann. Han er kjent for sin innsats med nikkelproduksjon Norge, Canada og USA.

Virke[rediger | rediger kilde]

Grønningsæter utdannet seg til kjemiingeniør ved Trondhjems Tekniske Læreanstalt. Han studerte videre ved Bergakademiet i Freiberg i Sachsen, der han i 1903 ble bergkandidat.[3]

I 1905 reiste Grønningsæter til USA. Han arbeidet først for International Nickel Corporation i Bayonne i New Jersey, men dro senere i 1905 til Canada og nikkelgruvene i Sudbury i Ontario.[4] I 1907 ble han ingeniør ved Deloro Mining and Reduction Company i Deloro i Ontario.[3]

Grønningsæter ble statsborger i USA.[5] I 1909 vendte han tilbake til Norge for å engasjere seg i nikkelproduksjon der. Kristiansands Nikkelraffineringsverk ble startet i 1910, med Evje Nikkelverk som leverandør av malm. Selskapet leverte nikkel, som ble viktig i produksjonen av krigsmateriell under første verdenskrig.[2]

Fra 1913 til 1919 satt Grønningsæter i Kristiansand bystyre. Der var han særlig engasjert i spørsmålet om elektrisitetsforsyning, som også var viktig for framtidig industriutbygging.[6] Han ble i 1914 medlem av bystyrets elektrisitetskomité. Senere samme år ble han styremedlem i Kristiansands elektrisitetsverk.[7]

Den økonomiske ledelsen av Kristiansands Nikkelraffineringsverk endte i en finansskandale, der Grønningsæter ikke var direkte involvert, men som satte en stopper for mulighetene til å skaffe nye investorer i nikkelindustrien.[2] I 1919 reiste Grønningsæter tilbake til Canada og British America Nickel Corporation. Etter at dette selskapet gikk konkurs i 1924, arbeidet han i USA, blant annet ved Victor Hybinettes forsøksverk i Wilmington i Delaware.[8] I 1925 var han ved Michigan Smelting & Refining Co.[3] I 1927 var han igjen i Canada, denne gang tilknyttet Falconbridge Nickel Mines, som også etablerte seg i Norge. Han ble også engasjert i å få i gang igjen nikkelproduksjonen i Kristiansand, da Falconbridge-konsernet etablerte fabrikk i byen.[9]

Under andre verdenskrig oppholdt Grønningsæter seg i Canada og USA. Han arbeidet for å øke kanadisk nikkelproduksjon, ikke minst med tanke på krigsindustrien.[10] I 1944 ble han medlem av en norsk industrikomité i New York, hovedsakelig bestående av ingeniører, og nedsatt av den norske regjeringen i London.[11][12]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Grønningsæter var ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og mottok Haakon VIIs Frihetskors.[3] I 1937 fikk han Sam Eydes ærespris fra Polyteknisk Forening for sitt arbeid med nikkelindustrien i Norge.[13][14] Grønningsæter ble i 1937 innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi i 1958 i Norges Tekniske Vitenskapsakademi.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ↑ Folketelling 1910 for 1001 Kristiansand kjøpstad, Digitalarkivet.
  2. ↑ 2,0 2,1 2,2 Sandvik, Pål Thonstad: «Anton Grønningsæter», Norsk biografisk leksikon.
  3. ↑ 3,0 3,1 3,2 3,3 3,4 Steenstrup, Bjørn (red.): Hvem er Hvem? 1948, Oslo. Aschehough, 1948, s. 185.
  4. ↑ Bjork, Kenneth O.: Saga in steel and concrete. Norwegian engineers in America, Northfield: Norwegian-American Historical Association, 1947, s. 265.
  5. ↑ Bjork, s. 271.
  6. ↑ Sandvik, Pål Thonstad og Espen Andersen: Kristiansand energiverk. I elektrisitetens århundre, 1900–2000, Kristiansand: Kristiansand energiverk , 2000, s. 51.
  7. ↑ Kristiansands elektrisitetsverk gjennom 50 år. 1900–1950, Stavanger: Dreyer, 1950, s. 62 og 64.
  8. ↑ Bjork, s. 266.
  9. ↑ Sandvik, Pål Thonstad: Kristiansands historie. 1945–1999, Kristiansand: Sparebanken pluss, 1999, s. 132.
  10. ↑ Bjork, s. 264.
  11. ↑ Hanisch, Tore Jørgen og Even Lange: Veien til velstand. Industriens utvikling i Norge gjennom 50 år, Oslo: Universitetsforlaget, 1986, s. 36.
  12. ↑ Kvaal, Stig: Janus med tre ansikter. Om organiseringen av den industrielt rettede forskningen i spennet mellom stat, vitenskap og industri i Norge, 1916-1956, Trondheim: Historisk institutt, Det historisk-filosofiske fakultet, NTNU, 1997, s. 283.
  13. ↑ Bjork, s. 268.
  14. ↑ Svendsen, Arnljot Strømme: I fartens, kraftens og velstandens epoke. Den Polytekniske forening 1952–1977, Oslo: Aschehoug, 1977, s. 195.
Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Anton_Grønningsæter&oldid=160709»