Abolhassan Bani-Sadr
| Abolhassan Bani-Sadr |
|---|
Abolhassan Bani-Sadr (farsi: ابوالحسن بنیصدر, også omtalt som Abu'l-Hassan Banisadr; født 22. mars 1933, død 9. oktober 2021[1][2]) var en iransk politiker og økonom.[3] Han var Den iranske republikks første president, men måtte dra i landflyktighet etter kort tid.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn og tidlige år[rediger | rediger kilde]
Abolhassan Bani-Sadr var sønn av ayatollah Nasrollah Bani-Sadr. Faren var en kjent motstander av Reza Shah.[trenger referanse][hvem?] Familien stod i nær forbindelse med den sjia-muslimske geistlige Ruhollah Khomeini. Khomeini kom ofte om somrene til Hamadan og slik ble Abolhassan kjent med ham allerede i sin barndom. Abolhassan og Khomeinis sønner Ahmad og Mostafa ble lekekamerater.[4]
Bani-Sadrs lidenskap gikk ikke i retning religion, men for politikken.[trenger referanse] I skoletiden ble han tilhenger av statsminister Mohammad Mossadegh. Etter Mossadeghs fall ble han motstander av monarkiet.[trenger referanse] Abolhassan var i 1960-årene aktiv i studentbevegelsen som arbeidet for å styrte sjahen. Han ble fengslet to ganger og såret under et opprør i 1963.[trenger referanse]
Bani-Sadr flyktet så til Frankrike, der han gikk inn i en iransk motstandsbevegelse som ble ledet av ayatollah Ruhollah Khomeini. Sammen med Khomeini var han en av pådriverne bak den islamske revolusjonen i Iran.[3][5][6][7]
Den iranske revolusjon, politiske poster[rediger | rediger kilde]
Han vendte tilbake til Iran sammen med Khomeini i begynnelsen av revolusjonen i hjemlandet i februar 1979. Etter revolusjonen ble Bani-Sadr utnevnt til viseøkonomi- og finansminister samt til utenriksminister for en kort periode i 1979. Han ble så finansminister fra 1979 til 1980.
Han var den første demokratisk valgte presidenten i Iran da han ble valgt i januar 1980.[8] I august og september samme år overlevde Bani-Sadr to helikopterulykker nær grensen mellom Iran og Irak, som da lå i blodig krig mot hverandre.
Han satt som president fra 1980 til 1981.[5] Han var utenriksminister en kort periode i 1979 og finansminister fra 1979 til 1980.[7] Han var medlem av revolusjonsrådet.[3]
Bani-Sadr var ikke en mulla, og ayatollah Khomeini insisterte på at mullaer ikke skulle velges til statlige embeder.[trenger referanse] Khomeini endret imidlertid senere sin oppfatning om dette.[trenger referanse]
Etter en kort tid havnet Bani-Sadr i konflikt med Khomeini, som mente at Bani-Sadr var en svak leder for de iranske styrkene i krigen mot Irak, noe som medførte at Khomeini fratok presidenten kontrollen over de væpnede styrker og lot denne makt overgå til seg selv.[trenger referanse]
Bani-Sadr ble avsatt den 21. juni 1981 av det iranske parlament på grunn av konflikter med mullaene og spesielt med lederen for landets juridiske system, Mohammad Beheshti.[trenger referanse] Khomeini anses å ha formådd parlamentet til å avsette Bani-Sadr.[trenger referanse] Bani-Sadr hadde også vært motstander av gisselaksjonen i den amerikanske ambassaden, som begynte i 1979 og varte til januar 1981.[trenger referanse]
Ny landflyktighet[rediger | rediger kilde]
Han bosatte seg i Frankrike i 1981[9] da han falt i unåde hos Ayatollah Khomeini[5] og flyktet fra landet,[7] etter først å ha holdt seg i skjul vest i Iran. Han var kritisk til ayatollahenes brutalitet og deres manglende kunnskaper om styring av et land.[10] Bakgrunnen var at Khomeini mente han ledet de iranske styrkene på en for svak måte under krigen mot Irak.[trenger referanse]
Etter at han ble avsatt etablerte han det nasjonale iranske motstandsrådet i Paris. Beni-Sadr har vært utsatt for flere attentat og har vært en av de fremste representantene for den iranske opposisjonen.[7]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ Reuters (9. oktober 2021). «Former Iranian President Bani-Sadr dies in Paris». Reuters (på English). Besøkt 9. oktober 2021.
- ↑ «Abolhassan Bani Sadr, premier président de la République islamique d’Iran, est mort à Paris». Le Monde.fr (på français). 9. oktober 2021. Besøkt 9. oktober 2021.
- ↑ 3,0 3,1 3,2 Savik, Stein (1980). Iran: islam med gevær. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202045843.
- ↑ Andrew S. Cooper: The Fall of Heaven. New York 2016, s. 110.
- ↑ 5,0 5,1 5,2 Böhmer, Daniel-Dylan (9. januar 2018). «Proteste im Iran: „Khomeini würde darauf dringen, mehr Demonstranten zu töten“». DIE WELT. Besøkt 12. august 2018.
- ↑ «Perspective | Will Republicans regret enabling a demagogue? My Iranian parents did.». Washington Post (på English). 26. oktober 2017. Besøkt 12. august 2018.
- ↑ 7,0 7,1 7,2 7,3 Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1995. ISBN 8257304921.
- ↑ Århundrets hvem hva hvor. [Oslo]: Schibsted. 1999.
- ↑ «Opinion | Former Iranian president: Trump’s tweets will deflate the country’s protests». Washington Post (på English). 3. januar 2018. Besøkt 12. august 2018.
- ↑ Strøm, Håkon (1987). Religionar i dag. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203130437.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Christopher de Bellaigue: Im Rosengarten der Märtyrer. Ein Porträt des Iran. Aus dem Englischen von Sigrid Langhaeuser. Verlag C.H. Beck, München 2006, S. 99–106. (engl. Originalausgabe: London 2004)