Systemrettferdiggjøringsteori
Systemrettferdiggjøringsteori[trenger referanse] (ofte forkortet til SJT) er en teori innen sosialpsykologi som forsøker å forklare hvorfor mennesker har en tendens til å forsvare og opprettholde eksisterende sosiale, økonomiske og politiske systemer – selv når disse systemene kan være til ulempe for dem selv eller for deres egen gruppe.[1] Teorien tar utgangspunkt i at folk ikke bare er motivert av egeninteresse eller gruppelojalitet, men også av et behov for å se på de eksisterende sosiale strukturene som legitime, rimelige og til og med nødvendige.
Historie og utvikling[rediger | rediger kilde]
Systemrettferdiggjøringsteori ble utviklet av den amerikanske sosialpsykologen John T. Jost og hans kolleger på 1990-tallet.[2] De bygde videre på tidligere teorier om ideologi, kognitiv dissonans og legitimering av sosiale systemer for å forklare hvorfor folk ofte rasjonaliserer urettferdige sosiale forhold. Ifølge Jost er mennesker motivert til å rettferdiggjøre systemet de lever i, blant annet for å redusere usikkerhet, stress og kognitiv dissonans.
Grunntrekk[rediger | rediger kilde]
- Motiverende kraft: Mennesker har et underliggende motiv for å opprettholde og forsvare bestående institusjoner og normer, også når disse er tilsynelatende urettferdige.[1]
- Falsk bevissthet: Teorien innebærer at enkeltpersoner kan holde fast ved overbevisninger som går mot deres egne interesser, fordi de har et behov for å se det rådende systemet som legitimt.[2]
- Integrasjon med andre teorier: Systemrettferdiggjøringsteori overlapper med, men er også distinkt fra, teorier om sosial dominansorientering (SDO) og sosial identitet, ved at den fokuserer mer direkte på hvorfor individer forsvarer systemet som helhet.
Empiriske funn[rediger | rediger kilde]
Studier innen systemrettferdiggjøringsteori har vist at personer som scorer høyt på systemrettferdiggjøring, ofte aksepterer status quo, selv når det innebærer urettferdighet eller ulikhet.[1] Disse individene kan også vise høy toleranse for sosiale hierarkier og eksisterende maktstrukturer. Samtidig har forskning pekt på at når systemet oppfattes som truet, har mange en tendens til å øke sin støtte til nettopp dette systemet, som en form for forsvarsmekanisme.
Kritikk og alternative perspektiver[rediger | rediger kilde]
Flere forskere har kritisert systemrettferdiggjøringsteori for å legge for stor vekt på individers psykologiske behov for å forsvare status quo, og for i mindre grad å ta hensyn til strukturelle og institusjonelle faktorer.[3] Andre hevder at teoriens begreper er for generelle, og at ulike former for protest og aktivisme mot systemet ikke blir tilstrekkelig forklart. Forskning innenfor sosial identitet, politisk psykologi og kritisk teori har også bidratt til nyansering av hvordan folk kan både forsvare og utfordre rådende samfunnsforhold.
Forholdet til sosial dominansorientering[rediger | rediger kilde]
Systemrettferdiggjøringsteori henger nært sammen med sosial dominansorientering (SDO), som beskriver individuelle forskjeller i preferansen for sosiale hierarkier og dominans over utgrupper.[4] Mens SDO handler om hvorvidt enkeltpersoner foretrekker hierarkiske strukturer, fokuserer systemrettferdiggjøringsteori mer på hvorfor mennesker generelt forsvarer eller rasjonaliserer de bestående systemene, selv når disse ikke nødvendigvis favoriserer deres egen gruppe.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ 1,0 1,1 1,2 Jost, J. T., Banaji, M. R., & Nosek, B. A. (2004). A decade of system justification theory: Accumulated evidence of conscious and unconscious bolstering of the status quo. Political Psychology, 25(6), 881–919.
- ↑ 2,0 2,1 Jost, J. T., & Banaji, M. R. (1994). The role of stereotyping in system-justification and the production of false consciousness. British Journal of Social Psychology, 33(1), 1–27.
- ↑ Chomsky, N. (2002). Understanding power: The indispensable Chomsky. New Press.
- ↑ Pratto, F., Sidanius, J., Stallworth, L. M., & Malle, B. F. (1994). Social dominance orientation: A personality variable predicting social and political attitudes. Journal of Personality and Social Psychology, 67(4), 741–763.