Marlon Brando
| Marlon Brando |
|---|
Marlon Brando jr. (født 3. april 1924 i Omaha i Nebraska, død 1. juli 2004 i Los Angeles) var en amerikansk skuespiller. Han spilte i filmer som En sporvogn til begjær (1951), Vill ungdom (1953), Storbyhavnen (1954), Gudfaren (1972) og Apokalypse nå! (1979).
I 1998 ble Brando kåret til et av de 100 viktigste menneskene i det 20. århundre av Time. Året etter ble han kåret til tidenes fjerde største mannlige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.
Karriere[rediger | rediger kilde]
1940-årene–1960-årene[rediger | rediger kilde]
Brandos mor, som elsket teater, introduserte sin sønn tidlig for skuespill. Etter noen års militærtjeneste gjorde han alvor av drømmen om å bli skuespiller. Brando hadde stor suksess på Broadway i rollen som Stanley Kowalski i dramaet En sporvogn til begjær i slutten av 1940-årene. Han hadde sin filmdebut i dramafilmen Mennene (1950). Brando fikk sitt internasjonale gjennombrudd i filmversjonen av En sporvogn til begjær (1951) og ble nominert til Oscar for beste mannlige hovedrolle for rolletolkningen sin.
Brando spilte den meksikanske opprørslederen Emiliano Zapata i den biografiske filmen Viva Zapata! (1952) og den romerske generalen Marcus Antonius i den historiske dramafilmen Julius Cæsar (1953). Han vant BAFTA og ble nominert til Oscar for begge rolletolkningene. Brando spilte deretter Johnny Strabler, leder for motorsykkelgjengen The Black Rebels, i ungdomsdramaet Vill ungdom (1953). Brando ble belønnet med Oscar, Golden Globe og BAFTA for rollen som Terry Malloy i dramafilmen Storbyhavnen (1954). Han spilte deretter i filmer som det historiske dramaet Désirée (1954), filmmusikalen Typer og kjei (1955) og komedien Tehuset Augustmånen (1956).
Han spilte rollen som Fletcher Christian i en nyinnspilling av det historiske dramaet Mytteriet på Bounty (1962). Brandos oppførsel under innspillingen førte til at han fikk et rykte for å være vanskelig å arbeide med. Filmen tjente inn under halvparten av produksjonskostnadene.[1] De neste årene spilte Brando i eventyrfilmer som Den stygge amerikaneren (1963), dramafilmen Reflekser i et gyllent øye (1967) og komedien Grevinnen fra Hong Kong (1967), Charlie Chaplins siste film.
.jpg)
Gudfaren og Oscar i 1973[rediger | rediger kilde]
Brando gjorde comeback med rollen som mafialederen Don Vito Corleone i Gudfaren (1972). For denne rolleprestasjonen ble han tildelt sin andre Oscar-statuett. Brando ønsket ikke å motta prisen og sendte i stedet indianerkvinnen Sacheen Littlefeather, som på hans oppfordring leste opp noen ord.[2] Dette gjorde han som protest mot Hollywoods behandling av den amerikanske urbefolkning. Brandos markering var delvis knyttet til protestene som begynte ved Wounded Knee (stedet for Massakren ved Wounded Knee i 1890) noen uker før Oscar-seremonien. Talen ble møtt med både buing og applaus fra publikum.[3] Littlefeather fortalte at sikkerhetsvakter måte holde igjen John Wayne, som tilfeldigvis befant seg bak scenen, for at han ikke skulle gå til fysisk angrep på henne. Da hun gikk av scenen var det flere som med nedsettende kommentarer og gester til henne.[4] I 2022 kom filmakademiet med en formell unnskyldning til Littlefeather for måten hun ble behandlet på. Prisen for beste skuespiller skulle overrekkes av Roger Moore og Liv Ullmann.[5]
Brando ble også tildelt en Golden Globe som han ikke ville motta, som protest mot USAs «imperialisme og rasisme».[6]
Senere virke[rediger | rediger kilde]
Samme året som Gudfaren hadde premiere hadde han suksess i det erotisk-psykologiske dramet Siste tango i Paris. Noen år senere hadde han suksess i krigsfilmen Apokalypse nå! (1979).
I sine senere år opptrådte Brando mer sporadisk på lerretet, og privat slet han hovedsakelig med tre ting – overvekt, utallige rettssaker og sorg over sin unge datters selvmord. I 1990 drepte hans sønn, Christian, sin søster Cheyennes kjæreste – noe søsteren aldri kom over. Hun tok sitt liv fem år senere.[7] Brando døde av respirasjonssvikt 1. juli 2004 i Los Angeles.[1] Han ble kremert, og asken hans ble fordelt mellom familie og venner.[8]
Brando har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.[9] I 1998 ble han kåret til et av de 100 viktigste menneskene i det 20. århundre av Time.[10] Året etter ble Brando kåret til tidenes fjerde største mannlige filmlegende av Det amerikanske filminstituttet.[11] I 2005 ble han kåret til et av århundrets ti største ikoner av Variety.[12]
Filmografi[rediger | rediger kilde]
| År | Tittel | Rolle | Merknad |
|---|---|---|---|
| 1950 | Mennene | Kenneth «Ken» Wilcheck / «Bud» | |
| 1951 | En sporvogn til Begjær | Stanley Kowalski | Nominert til Oscar og Jussi |
| 1952 | Viva Zapata! | Emiliano Zapata | Vant BAFTA, nominert til Oscar |
| 1953 | Julius Cæsar | Marcus Antonius | Vant BAFTA, nominert til Oscar |
| Vill ungdom | Johnny Strabler | ||
| 1954 | Storbyhavnen | Terry Malloy | Vant Oscar, Golden Globe, BAFTA og NYFCC Award |
| Désirée | Napoléon Bonaparte | ||
| 1955 | Typer og kjei | Sky Masterson | |
| 1956 | Tehuset Augustmånen | Sakini | Nominert til Golden Globe |
| 1957 | Sayonara | Maj. Lloyd «Ace» Gruver - USAF | Nominert til Oscar og Golden Globe |
| 1958 | Unge løver | Lt. Christian Diestl | Vant Golden Laurel, nominert til BAFTA |
| 1960 | Slangeskinn | Valentine «Slangeskinn» Xavier | |
| 1961 | Revansj | Rio | |
| 1962 | Mytteriet på Bounty | 1st Lt. Fletcher Christian | |
| 1963 | Den stygge amerikaneren | Ambassadør Harrison Carter MacWhite | Nominert til Golden Globe |
| 1964 | Yrkessjarmører | Freddy Benson | |
| 1965 | Morituri | Robert Crain | |
| 1966 | Det hete døgnet | Sheriff Calder | |
| Sydvest til Sonora | Matt Fletcher | Vant Bronze Wrangler | |
| 1967 | Grevinnen fra Hong Kong | Ogden Mears | |
| Reflekser i et gyllent øye | Maj. Weldon Penderton | ||
| 1968 | Candy | Grindl | |
| Natten til den kommende dag | Sjåfør | ||
| 1969 | Brenn Queimada! | Sir William Walker | Vant Fotogramas de Plata |
| 1971 | Farlig makt | Peter Quint | Nominert til BAFTA |
| 1972 | Gudfaren | Don Vito Corleone | Vant Oscar, Golden Globe og KCFCC Award, nominert til BAFTA |
| Siste tango i Paris | Paul | Vant NSFC Award og NYFCC Award, nominert til Oscar og BAFTA | |
| 1976 | The Missouri Breaks | Robert E. Lee Clayton | |
| 1978 | Superman | Jor-El | |
| 1979 | Apokalypse nå! | Colonel Walter E. Kurtz | |
| 1980 | Den hemmelige formelen | Adam Steiffel | Nominert til Razzie Award |
| 1989 | En tørr hvit årstid | Ian McKenzie | Nominert til Oscar, Golden Globe og BAFTA |
| 1990 | Mafiaens læregutt | Carmine Sabatini / Jimmy the Toucan | |
| 1992 | Christopher Columbus – Eventyreren | Thomas de Torquemada | Nominert til Razzie Award |
| 1995 | Don Juan DeMarco | Dr. Jack Mickler | |
| 1996 | Island of Dr. Moreau | Dr. Moreau | Vant Razzie Award |
| 1997 | The Brave | McCarthy | |
| 1998 | Free Money | Fengselsdirektør Sven «The Swede» Sorenson | |
| 2001 | The Score | Max | |
| 2006 | Superman Returns | Jor-El | Arkivmateriale |
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ 1,0 1,1 «Actor Marlon Brando Dead at 80» (på engelsk). Fox News. 2. juli 2004. Arkivert fra originalen 28. november 2015.
- ↑ Brando, Marlon (30. mars 1973). «That Unfinished Oscar Speech». The New York Times (på engelsk). Arkivert fra originalen 29. april 2016. Besøkt 14. februar 2014.
- ↑ Robinson, Melia (27. februar 2014). «The unbelievable story of Why Marlon Brando rejected his 1973 Oscar for 'The Godfather'». Business Insider (på engelsk). Arkivert fra originalen 3. august 2016.
- ↑ «‘I promised Brando I would not touch his Oscar’: the secret life of Sacheen Littlefeather». the Guardian (på English). 3. juni 2021. Besøkt 14. januar 2023.
- ↑ «Academy Awards apologises to Sacheen Littlefeather for Oscars speech abuse». the Guardian (på English). 16. august 2022. Besøkt 14. januar 2023.
- ↑ «Factbox: A look at Hollywood's Golden Globes» (på engelsk). Reuters. 13. januar 2013.
- ↑ Stout, David (18. april 1995). «A Daughter Of Brando Kills Herself in Tahiti». The New York Times (på engelsk). Arkivert fra originalen 26. mai 2015. Besøkt 3. august 2016.
- ↑ Magrath, Andrea (9. august 2010). «Marlon Brando's family at war: Battle raging over the actor's ashes». Daily Mail (på engelsk). Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 8. september 2015.
- ↑ «Marlon Brando» (på engelsk). Hollywood Chamber of Commerce. Arkivert fra originalen 3. april 2016.
- ↑ Schickel, Richard (8. juni 1998). «TIME 100: Marlon Brando». Time (på engelsk). Arkivert fra originalen 13. september 2008. Besøkt 3. august 2016.
- ↑ «AFI's 100 Years...100 Stars» (på engelsk). Det amerikanske filminstituttet. Arkivert fra originalen 25. oktober 2014.
- ↑ «Icons of the century». Variety (på engelsk). 16. oktober 2005. Arkivert fra originalen 15. august 2011.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Patricia Bosworth: Marlon Brando. New York: Viking/Penguin, 2001. (Part of the Lives series)
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
- (en) Marlon Brando på Internet Broadway Database
- Artikkelen har ingen egenskaper for filmpersondatabaser i Wikidata