Ivar Giæver

Ivar Giæver

Nobelprisen i fysikk 1973

Ivar Giæver (1929–2025) var en norskfødt amerikansk fysiker som mottok nobelprisen i fysikk i 1973. Han vokste opp i Norge og flyttet til Canada og deretter til USA i 1954 og ble senere amerikansk statsborger. Han var æresdoktor ved NTNU og medlem av Klimarealistenes vitenskapelige råd.

Oppvekst

Han vokste opp på Lena i Østre Toten hvor hans foreldre, apoteker John Aasberg Giæver (1904–1970) og farmasøyt Gudrun Margrete Skaarud (1902–1999) bosatte seg i 1929 etter å ha flyttet fra Bergen kort tid etter at han ble født.

Karriere

Han tok examen artium på reallinjen ved Hamar Katedralskole i 1947 og arbeidet deretter i et år som praktikant på Raufoss Ammunisjonsfabrikker. Han studerte ved maskinlinjen ved NTH (nå: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet) og ble uteksaminert som sivilingeniør i 1952. Etter å ha fullført førstegangstjenesten i 1953, arbeidet han i et år ved Patentstyret i Oslo.

Han emigrerte til Canada i 1954 og arbeidet i en kort periode som assistent for en arkitekt som var tilknyttet det avanserte ingeniørprogrammet ved den kanadiske avdelingen av General Electric i Peterborough, Ontario. I 1956 dro han til USA for videre opplæring i selskapet, der han fullførte General Electrics ingeniørkurs A, B og C. I 1958 ble han ansatt ved General Electrics forsknings- og utviklingssenter hvor han arbeidet til 1988. I 1958 begynte han også å studere fysikk ved Rensselaer Polytechnic Institute (RPI) i Troy, New York. I 1964 tok han doktorgraden i teoretisk fysikk ved RPI, og ble samme år amerikansk statsborger. Han ble også professor ved Rensselaer da han forlot General Electric i 1988.

Forskning

I begynnelsen av perioden i General Electric fokuserte Giæver på elektron-tunnelering gjennom tynne isolerende filmer mellom metall som fungerte som superledere, d.v.s. en materialtilstand der elektrisk motstand i metall går helt til null. I løpet av en uke i 1961 gjennomførte han et av fysikkhistoriens mest berømte og banebrytende eksperiment som han fikk Nobelprisen i fysikk for i 1973.

I 1965 fikk han Oliver E. Buckley-prisen av American Physical Society for banebrytende arbeid med å kombinere tunnelering og superledere. I 1969 fikk han et Guggenheim fellowship og studerte deretter biofysikk i et år i Cambridge i England, der han studerte hvordan proteinmolekyler oppfører seg på faste overflater. Dette forskningsarbeidet førte til at han i 1973 ble Coolidge fellow ved General Electric. I 1973 mottok han Nobelprisen i fysikk, sammen med Leo Esaki og Brian Josephson, for sin påvisning av tunnelering av elektroner gjennom isolerende barrierer i superledere, et funn med stor betydning for forskning og teknologi. I 1974 ble han tildelt Zworkin-prisen av National Academy of Engineering. Han ble også utnevnt som professor ved Universitetet i Oslo, sponset av Statoil, der han en periode gjesteforeleste hver sommer.

Fra 1970-årene viet han seg til biofysikk og utviklet metoder for å studere celler elektrisk. Han var medgründer av foretaket Applied Bio Physics i 1991. Noe av det siste han forsket på, var bevegelsene til pattedyrceller i vevkultur, ved å gro både normale celler og kreftceller på små elektroder.

Han var medlem av Institute of Electrical and Electronics Engineers og Biophysical Society og var Fellow av American Physical Society.

Klimaskepsis

Giæver var tidlig skeptisk til budskapet om menneskeskapte klimaendringer. I 2011 meldte han seg ut av American Physical Society som han mente gikk mot grunnleggende vitenskapelige prinsipper i sin støtte til FNs klimapanel. Han var også Fellow ved The Heartland Institute, en privatfinansiert amerikansk tankesmie som blant annet stiller seg tvilende til påstandene om at menneskelige CO₂-utslipp forårsaker dramatiske klimaendringer.

Giæver var medlem av Klimarealistenes vitenskapelige råd. Klimarealistene mener at klimaendringene i hovedsak skyldes naturlige variasjoner.

Utmerkelser

I 1985 ble Giæver utnevnt til æresdoktor ved Norges tekniske høgskole, (senere integrert i NTNU).

Han ble i 2010 tildelt Det Norske Videnskaps-Akademis forskningspris Gunnerusmedaljen.

Familie

Ivar Giæver giftet seg i 1952 med Inger Skramstad (1929–2023). De fikk fire barn: John Giæver, Anne Kari Giæver, Guri Nina Giæver og Trine Giæver. Ivar Giæver og Inger Giæver bodde i byen Schenectady i delstaten New York. Begge er gravlagt på Hoff kirkegård på Østre Toten.

Vitenskapelige utgivelser

• Giaever, Ivar (1960). «Energy Gap in Superconductors Measured by Electron Tunneling». Physical Review Letters. 5 (4): 147. doi:10.1103/PhysRevLett.5.147. 
• Giaever, Ivar (1960). «Electron Tunneling Between Two Superconductors». Physical Review Letters. 5 (10): 464. doi:10.1103/PhysRevLett.5.464. 
• Giaever, Ivar (1974). «Electron tunneling and superconductivity». Reviews of Modern Physics. 46 (2): 245. doi:10.1103/RevModPhys.46.245. 

Litteratur

• Hamar Katedralskole - en skole i tiden 1153-2003. Hamar: Hamar historielag. 2003. s. forord. ISBN 82-91326-15-0. 
• «Ivar Giaever, The Nobel Prize in Physics 1973, Biography». The Nobel Foundation. 1973. Arkivert fra originalen 27. juni 2011. Besøkt 23. juni 2007. 

Eksterne lenker

• Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
• Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
• (en) Ivar Giaevers hjemmeside
• (en) Nobelprisen i fysikk 1973 hos Nobelprize.org
• (en) Ivar Giæver hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1973
• (en) Video av intervju med Ivar Giaever fra 2004
• (en) Biografi og bibliografiske ressurser, fra Office of Scientific and Technical Information, United States Department of Energy

Autoritetsdata