Filippo Anfuso

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Filippo Anfuso

Filippo Anfuso (født 1. januar 1901 i Catania i Italia, død 13. desember 1963 i Roma) var en italiensk forfatter, journalist, diplomat, ambassadør og fascistisk politiker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Forfatter, journalist[rediger | rediger kilde]

Anfusos forfatterkarriere startet med et bind med noveller og poesi som han fikk publisert i 1917. Anfuso dro sener som journalist med dikteren Gabriele D'Annunzio og skrev om hans forsøk på å annektere Fiume for Italia (1919–1921). Han returnert til hjemlandet for å skrive for avisene La Nazione og La Stampa, og rapporterte fra forskjellige land.

Diplomat[rediger | rediger kilde]

Han var en venn av Galeazzo Ciano, og begge de to besto diplomatieksamen sanne året (i 1925).

Anfuso ble postert til det italienske konsulatet i München (1927), og deretter i Ungarn (1929), Tyskland (1931), Republikken Kina (1932) og Hellas (1934). I 1936 ble Anfuso utsendt til å være italiensk diplomat ved Francisco Francos side under borgerkrigen i Spania. Han ble etterpå dekorert for sitt virker der. Etter at Ciano i 1938 ble utnevnt til utenriksminister, ble Anfuso hans stabssjef.

Italienske krigsinternerte i Nazi-Tyskland

I 1942 ble han minister ved den italienske legasjon i Budapest.

I 1943, etter at Mussolini hadde kommet seg til Nord-Italia med nazistenes hjelp, gjorde Anfuso som diplomat for den nystiftede italienske sosialrepublikk, og representerte den i Berlin. Som ambassadør i Berlin tok han seg av problemene knyttet til de tusenvis av italienske tjenestemenn som var blitt deportert til Tyskland etter våpenhvilen i 1943. Hans rolle i forsøk på å beskytte noen jøder som ble forfulgt av nazistene ble nevnt under Eichmann-rettssaken i Israel i 1961.

Den 13. april 1944 giftet han seg i Berlin med Kornélia «Nelli» Tasnady-Szüts (død 1995, Roma). De fikk to barn.

I 1945 erstattet han den avdøde Serafino Mazzolini som undersekretær for Den italienske sosialrepublikks utenriksdepartement.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Dødsdom[rediger | rediger kilde]

Den 12. mars 1945 dømte Høyesterett i Roma Anfuso til til døden in absentia.[1][2] Han ble funnet skyldig i å ha samarbeidet med tyskerne etter våpenhvilen 8. september 1944, og ble dømt til å bli skutt i ryggen.[3]

Da krigen endte med Italias nederlag, hadde Anfuso tatt veien til Frankrike, men han ble snart gjenkjent og arrestert der. Han tilbrakte to år i fengsel, og etter å ha blitt fullstendig renvasket av de franske domstoler, dro han i landflyktighet til Madrid.[trenger referanse]

Renvaskelse[rediger | rediger kilde]

Anfuso begjærte og ble gitt en ny rettssak. I 1949 ble han fullstendig frikjent av domstolen i Perugia.[2][4]

I 1950 vendte han tilbake til Italia, gikk tilbake til journalistikken og utgav flere bøker.

Politiker[rediger | rediger kilde]

Etter å ha sluttet seg til den nyfascistiske Movimento Sociale Italiano og representerte dette partiet i Det italienske deputertkammer.[5]

Anfuso døde 13. desember 1963,[2] 62 år gammel, mens han stod og talte i parlamentet i Roma.

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

  • F. Anfuso, Roma-Berlino-Salò (1936-1945), Milano: Garzanti, 1950, 589 s. (trad. fr. Du Palais de Venise au lac de Garde Paris: Calmann-Lévy, 1949, nuova ed.: Paris: Perrin, 2016 ; tr. ted. Rom-Berlin in diplomatischen Spiegel, München: Verlag Pohl 1951)
  • F. Anfuso, Da Palazzo Venezia al Lago di Garda [3. edizione del precedente con aggiunta di documenti], Bologna: L. Cappelli, 1957, 510 p. (nuova ed.: Roma: Settimo Sigillo, 1996)
  • F. Anfuso, L'innocenza del Mezzogiorno e altri racconti, Milano: Garzanti 1951, 171 p.
  • F. Anfuso, Fino a quando?, Milano: Le edizioni del Borghese 1962. 292 pp.
  • F. Anfuso, Discorso ai sordi scritti e discorsi scelti a cura di Pino Romualdi, edizioni de «L'Italiano», 529 p.
  • F. Anfuso, Da Jalta alla luna, a cura dell'Ufficio esteri del MSI, Roma: Tip. Tambone, s.d. (1959?), 46 p.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ↑ Domenico, Roy Palmer (1991). Italian Fascists of Trial, 1943–1948. Chapel Hill: University of North Carolina. ISBN 0807820067, s 137
  2. ↑ 2,0 2,1 2,2 "Signor Filippo Anfuso". 16. desember 1963 The Times (London, England) Issue: 55885.
  3. ↑ "Monarchist AIM In Italy; FROM OUR SPECIAL CORRESPONDENT. 13 June The Times (London, England) Issue: 52647.
  4. ↑ Domenico, Roy Palmer (1991). Italian Fascists of Trial, 1943–1948. Chapel Hill: University of North Carolina. ISBN 0807820067, s 137
  5. ↑ Domenico, Roy Palmer (1991). Italian Fascists of Trial, 1943–1948. Chapel Hill: University of North Carolina. ISBN 0807820067, s 214

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Albanese, Matteo, & Pablo del Hierro (2016) Transnational Fascism in the Twentieth Century: Spain, Italy and the Global Neo-Fascist Network. (Bloomsbury Publishing). ASIN: B01L92DJJG
  • Domenico, Roy Palmer (1991). Italian Fascists of Trial, 1943–1948. Chapel Hill: University of North Carolina. ISBN 0807820067. 
  • Renato Fondi, Poeti giovani. Filippo Anfuso-Giovanni Centorbi, Fanfulla della Domenica, Roma 1918
  • Zara Algardi, Processo ai fascisti: Anfuso, Caruso, Graziani e Borghese di fronte alla giustizia ..., esame storico-giuridico di Zara Algardi; presentazione di Ferruccio Parri; prefazione di Domenico R. Peretti Griva, Firenze: Parenti, 1958, 281 p.
  • Pino Romualdi, Filippo Anfuso e l'idea d'Europa-nazione: discorso commemorativo nel 20. anniversario della scomparsa: Catania, Hotel Excelsior, 18 febbraio 1984, Palermo : I.S.S.P.E., 1983 (ma 1984), 59 p.
  • Nello Musumeci, L'ambasciatore Anfuso: Duce, con voi fino alla morte, s.l. [Catania]: CE.S.PO.S, 1986, 158 p.
  • F. W. Deakin, The Brutal Friendship, Weidenfeld and Nicolson, London, 896 p.
  • Nicola Cospito - Hans Werner, Salò - Berlino, L'Alleanza Difficile, Mursia, 1992, 346 p.


Autoritetsdata
Hentet fra «https://www.wikisida.no/index.php?title=Filippo_Anfuso&oldid=549924»