Numeriano Adriano
| Numeriano Adriano |
|---|
Numeriano Adriano (født 5. juli 1846 i Manila, Filippinene, henrettet 11. januar 1897 i Manila, Filippinene) var en av 13 filippinere som ble henrettet av spanjolene på Bagumbayan-feltet i Manila under den filippinske revolusjon.[1]
Bakgrunn, yrkesliv og familieliv[rediger | rediger kilde]
Numeriano var den eldste av syv barn av Pioquinto Adriano og Agapita Resurreccion fra Beata, Pandacan, Manila.
Han hadde juristutdannelse fra Santo Tomas-universitetet, som er det eldste universitetet på Filippinene.[1] Han ble ansatt som rettsfullmektig ved en førsteinstansdomstol i Manila og arbeidet i rettsvesenet i 20 år. Han ble deretter utnevnt av den spanske krone til notarius publicus.
Numeriano Adriano var gift to ganger. Etter at hans første kone, Lucia Garcia fra Mandaluyong, døde, giftet han seg med Isabel Val den 19. mai 1888. Hun var halvt spansk, halvt filippinsk.
Kontakt med nasjonalistene[rediger | rediger kilde]
Under arbeidet i domstolen var han blitt kjent med de filippinske nasjonalistene Marcelo H. Del Pilar, Timoteo Paez og Deodato Arellano, som den gang var med i «propagandabevegelsen» som arbeidet for gjennomgripende reformer av det spanske kolonistryret. Assistenten hans på kontoret var Apolinario Mabini, en annen nasjonalist som i dag regnes som en filippinsk frihetshelt.[1]
Frimurer[rediger | rediger kilde]
I februar 1892 ble Adriano frimurer. Frimureri har i noen land vært en radikal bevegelse i sterk opposisjon til landets myndigheter, og i disse tilfellene har valget om å gå inn i frimurerbevegelsen vært et valg om å bli opposisjonell. Spanias kong Ferdinand VII avskydde frimurerbevegelsen, fordi den representerte en progressiv linje som stod i direkte motsetning til styresettet som det spanske monarkiet utøvet både i Spania og i koloniene.[2] Det ble derfor allerede på begynnelsen av 1800-tallet forbudt å engasjere seg i frimurerbevegelsen.[2]
Etter at Adriano hadde nådd opp til den 33. grad ble han stormester for losjen Balagtas i Sampaloc, Manila; Adriano var en av grunnleggerne av denne losjen[1]. Sammen med Ambrosio Flores startet Adriano Gran Concejo Regional, den første landsomfattende organisasjon for filippinske frimurere.
Medlem i La Liga Filipina[rediger | rediger kilde]
Den 3. juli 1892 ble han en av de ledende medlemmene av den ikkevoldelige reformforeningen La Liga Filipina. Da stifteren Jose Rizal ble deportert til Dapitan på Mindanao noen uker etter, falt La Liga sammen. Men Adriano og andre fortsatte å se opp til Rizal og lot seg inspirere av hans visjoner.
Da den trådte sammen igjen for å reorganisere seg, ble den i stedet splittet i to grupper. Radikalerne sluttet seg til Andres Bonifacio og hans hemmelige, revolusjonære selskap Katipunan; de konservative til Cuerpo de Compromisarios som ble ledet av Domingo T. Franco. Denne Cuerpo er av historikere blitt beskrevet som «langsom og vankelmodig» – «den fortsatte å eksistere bare i sine grunnleggeres tanke». Det var Adriano og 50 andre som i 1894 hadde organisert Cuerpo de Compromisarios. De sendte penger for å støtte den filippinske avisen La Solidaridad i Spania, og ved en anledning finansierte de en bankett til ære for en besøkende spansk politiker som skulle fremlegge en filippinsk petisjon til parlamentet i Madrid (Cortes) om at Filippinene måtte få representasjon der. Mer undergravende var de ikke.
I 1895 oppsto det en splittelse også innen Cuerpo – det var dem som mente at det gikk for smått og at støtten til La Solidaridad neppe ville føre til noe håndfast. Adriano tilhørte den gruppen som mente man skulle fortsette som før. I den andre gruppen var Andres Bonifacio, som allerede hadde grunnlagt Katipunan. Bonifacio fikk nå med seg flere over til sin radikalere linje.
Det ble nå gjort et fremstøt for å hjelpe Rizal å flykte fra Mindanao og til utlandet. Men Rizal nektet, siden han ville ikke forlate Filippinene. Det ble sendt agenter utenlands som skulle få tak i våpen og ammunisjon for alle tilfellers skyld. Blant disse utsendingene var Jose A. Ramos, Doroteo Cortes og Modesto Espanol. Men de mislyktes, de hadde rett og slett ikke de økonomiske midler de trengte.
Arrestasjon og henrettelse[rediger | rediger kilde]
Da Katipunan ble oppdaget i august 1896, oppfordret Bonifacio til opprør. Mange fulgte oppfordringen, men ikke Adriano og en rekke andre frimurere – de hadde ingen tro på væpnet revolusjon. De gikk heller ikke i dekning. Den 16. september ble Numeriano Adriano arrestert. Spanjolene anså ham som medsammensvoren i planene om å styrte det spanske kolonistyret. Han ble stilt for en militærdomstol og dømt til døden.[1]
De 13 filippinerne som ble henrettet omtales som Trece Martires de Bagumbayan ("de tretten Bagumbayan-martyrene"). Gruppen bestod foruten Adriano av Geronimo Medina, José Dizon, Domingo T. Franco, Eustacio Mañalak, Benedicto Nijaga, Ramon Padilla, Braulio Rivera, Francisco L. Roxas, Faustino Villaruel, Moises E. Salvador, Luis Enciso Villareal og Antonio Salazar.[1]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 1,5 «The 13 Martyrs of Bagumbayan». Philippine Center for Masonic Studies (på English). Besøkt 15. november 2024. «Numeriano Adriano was one of the founders of Logia Balagtas No 149 in Sampalok, Manila. He was one of the proponents of a central organization of Masons to replace Logia Nilad as mother lodge. | He studied law at the University of Santo Tomas and worked at the court of first instance in Manila. Apolinario Mabini, his neighbor in Nagtahan worked as a copyist under him while studying law at the University of Santo Tomas, in 1890. | Adriano was an active propagandist; a member of La Propaganda (Junta dela Propaganda) which acted as local liaison of the propaganda movement in Spain. He later joined La Liga Filipina when it was first organized by Jose Rizal.»
- ↑ 2,0 2,1 «History of Masonry in the Philippines». Philippine Center for Masonic Studies (på English). Besøkt 15. november 2024. «During the early nineteenth century, Spain was ruled by King Ferdinand VII, whose hatred of Masonry was in view of the liberalism that the Fraternity espoused. In Mexico and in Latin America, revolts were being led by Masons like Miguel Hidalgo (Mexico, 1810) and Simon Bolivar (liberator of South America). | The first official prohibition of Masonry that reached the Philippines was embodied in the Royal Letter Patent of January 19, 1812, issued in Cadiz by the Council of the Regency of Spain and the Indies, in behalf of the absent Ferdinand VII who was then a prisoner of the French. | In August 1824, in another Royal Letter Patent, Masonry was again peremptorily prohibited for the reason that – so said Ferdinand VII- “it was one of the main causes of revolution in Spain and in (Latin) America” (Kalaw 1920).»