Per Kjølner

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Per Kjølner

Per Kjølner (født 14. august 1921 i Tønsberg, død 27. april 2019 i Nordre Holme i Færder[1]) var en norsk næringslivsleder og tidligere norsk frontkjemper under andre verdenskrig. Han ble 9. august 1946 dømt til fengsel i 5 år og seks måneder for landssvik. Fra 1956 til 1991 ledet han klesforretningen Adelsten og dens forløper Emil Kjølner A/S. Ved børsnoteringen i 1992 ble Adelsten priset til 1,25 milliarder kroner og hadde i 1994 over 100 utsalg i Norge og Sverige.[2]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Per Kjølner hadde fullført gymnaset da krigen kom, og meldte seg inn i Nasjonal Samling høsten 1940.

Fronttjeneste[rediger | rediger kilde]

Han meldte seg til Regiment Nordland våren 1941 og ble sendt til opplæring i Graz, Stralsund og Klagenfurt. Han kom til østfronten i Regiment Germania som SS-Schütze (menig). Han ble her tildelt Infanteriangrepsmerket i bronse.

Han ble tatt ut til offisersutdannelse og var i perioden 1. februar til 15. juli 1943 på SS-Junkerschule i Bad Tölz i Bayern hvor han gjennomgikk 9. Kriegs-Junker-Lehrgang. Han ble ved avslutningsseremonien 15. juli forfremmet til SS-Untersturmführer som beste i sitt kull. Bakgrunnen for opplæringen i Tölz var at den norske befalsutdanningen ble ansett som utilstrekkelig. Av 141 norske SS-offiserer fra Tölz falt 45 kamp og en del døde i krigsfangeleir på grunn av de harde forholdene der.[3]

Han tjenestegjorde fra 17. august samme år som troppsfører ved Panzer Abteilung 11 Hermann von Salsa innen 11. SS Pansergrenaderdivisjon «Nordland‎» og senere som forbindelsesoffiser og ble tildelt Jernkorset av 2. klasse og Såretmerket i sort. Kjølner deltok i noen av krigens blodigste slag og 25. juli 1944 fikk han også Jernkorset av 1. klasse og ble samme dag kompanisjef og i denne funksjonen lyktes han å drive de sovjetiske angriperne på retrett,[3] og fikk senere Nærkampspennen i bronse for denne innsatsen. Han deltok i kampene fra Kroatia til Tannenbergstillingen.

Da han kom tilbake til Norge, ble han stabsinspektør i Germanske SS Norge der han arbeidet sammen med Olaf T. Lindvig. Han arbeidet her blant annet med våpenøvelser for medlemmer i Nordmarka, og var der da han ble arrestert i 1945.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Han ble av Oslo Byrett 9. august 1946 dømt til fengsel i 5 år og seks måneder for landssvik, samt en bot på 900 kroner og erstatning på 5500 kroner.[4] Han overtok senere som direktør for familiebedriften klesforretningen Emil Kjølner A/S (etablert 1924). Tidlig i 1970-årene arbeidet Kjølner for å fusjonere med Adelsten Jensen. Etter fusjonen i 1972 var navnet en periode Adelsten Kjølner, men ble senere kun Adelsten. Under Per Kjølners ledelse vokste kjeden betydelig over hele Norge. Per Kjølner ble pensjonist i 1989.[5][6]

Jødeformuene og PFU-sak[rediger | rediger kilde]

Det kom i perioden våren 1995 til sommeren 1997 en rekke oppslag om hva som skjedde med formuene til jøder som var blitt arrestert i Norge og deportert til Tyskland under krigen. Det ble særlig lagt vekt på hva som skjedde med Plesansky-familien som hadde drevet en klesbutikk i Tønsberg. Familien Plesanskys eiendom, blant annet forretningen Tønsberg Ekvipering, ble beslaglagt og solgt. Deler av forretningens varelager ble overdradd billig til konkurrenten Emil Kjølner A/S. Etter Bjørn Westlies avsløringer i 1995 skapte forholdet mellom Plesansky og Kjølner debatt blant annet fordi Alf Kjølner (sønn av Emil Kjølner og bror av Per Kjølner[7]) var intendant i Berg fangeleir der Isak Plesansky var internert.[8][9] Kjølner fikk en konkurrent mindre i Tønsberg da Plesansky forsvant.[10]

Kjølner klaget saken inn for Pressens Faglige Utvalg via sin advokat Morten Steenstrup (PFU) som ikke tok stilling til de faktiske, historiske hendelsene, men ga Kjølner medhold i at hans versjon av saken ikke kom godt nok fram.[7] Bernhard Plesansky, den eneste i familien som overlevde, fikk etter hvert fra staten utbetalt 2/3 av midlene likvidasjonsstyret hadde oppnådd ved salget.[8] Ifølge Tønsberg Blad betalte Kjølner 5000 kroner i bot og 6000 kroner i erstatning til Plesansky etter krigen.[5]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. Dødsannonse[død lenke] Klemmetsby-Firing, besøkt 6. mai 2019
  2. «En edelsten i norsk klesbransje». Aftenposten. 26. februar 1994. s. 23. 
  3. 3,0 3,1 141 nordmenn i Waffen-SS-eliten. Dagbladet, 2. september 2012, s.32.
  4. Arbeiderbladet 1946.08.12. Norge;Oslo;;Oslo;;;;. 1946-08-12. 
  5. 5,0 5,1 «Mislyktes med å satse blågult». Tønsberg blad. 7. desember 2013. 
  6. Nok et Adelsten-minne blir borte. Tønsbergs Blad, 17. juni 2008.
  7. 7,0 7,1 «PFU-sak PFU-sak nr. 97-099 (1997)». Arkivert fra originalen 27. desember 2015. Besøkt 25. oktober 2015. 
  8. 8,0 8,1 Westlie, Bjørn: «Nordmenn ranet de norske jødene». Dagens Næringsliv, 27. mai 1995, s.10.
  9. Dagbladet, 14. februar 1996, s.15.
  10. «Krever Adelsten-butikk i erstatning for jøderan». Dagbladet. 19. juni 1997. s. 10. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

Autoritetsdata