Einar Hanssen

Fra Wikisida.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Einar Hanssen

Einar Hanssen (18741952) var en norsk høyesterettsdommer og embetsmann.

Hanssen var sønn av lensmann Carl Julius Hanssen og Marie Elisabeth Giverholt (1839–1914). Han tok examen artium ved Kristiania katedralskole i 1893 og studerte deretter juss ved universitetet. I 1898 ble han cand. jur.. Fra 1900 var han ansatt i Lovavdelingen i Justisdepartementet, fra 1910 som byråsjef og fra 1913 som ekspedisjonssjef. Fra 1912 til 1914 var han dessuten sekretær for Den rettsmedisinske kommisjon.

I 1914 oppnevnte Justisdepartementet sorenskriver P.I. Paulsen, professor dr. juris. Jon Skeie, sakfører Elise Sem og ekspedisjonssjef Einar Hanssen som norske representanter i et skandinavisk utvalg som skulle utrede familierettslige spørsmål.[1][2][3] Den norske delegasjonen ble ledet av sorenskriver Paulsen.[3]

I 1917 ble Einar Hanssen utnevnt til sorenskriver i Valdres.

I 1922 ble Hanssen konstituert som assessor i Høyesterett, hvor han fra 1928 var fast høyesterettsdommer. Han gikk av med pensjon i 1940. Fra 1920 til 1921 var han medlem av Banklovkomitéen.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Hanssen var kommandør av St. Olavs Orden,[4] Nordstjerneordenen og Dannebrogsordenen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. «Elise Sem: "Fra en praktiserende jurist"». Kvinnelige studenter 1882-1932. Oslo: Gyldendal. 1932. s. 117–122. 
  2. «Sem, Elise». Hvem er hvem?. Kunnskapsforl. 1934. 
  3. 3,0 3,1 Støren, Thordis (1914-) (1987). Justitias gode tjenere: de første kvinnelige advokater. Oslo: Dreyer. s. 11-38. ISBN 8209104462. 
  4. «Dødsfall: Høyesterettsdommer Einar Hanssen er død». Bergens Arbeiderblad, 25. mars 1952, side 5.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Studenterne fra 1892. Kristiania, 1917
  • Gyldendals ett-binds konversasjonsleksikon. Oslo: Gyldendal, 1967
Autoritetsdata