George P. Shultz
| George P. Shultz | |||
|---|---|---|---|
| USAs arbeidsminister | |||
| 1969–1970 | |||
| Regjering | Nixon | ||
| Forgjenger | W. Willard Wirtz | ||
| Etterfølger | James D. Hodgson | ||
| USAs finansminister | |||
| 1972–1974 | |||
| Regjering | Nixon | ||
| Vara | Richard Nixon | ||
| Forgjenger | John Connally | ||
| Etterfølger | William E. Simon | ||
| USAs utenriksminister | |||
| 1982–1989 | |||
| Regjering | Reagan | ||
| Forgjenger | Alexander Haig | ||
| Etterfølger | James Baker | ||
George Pratt Shultz (1920–2021)[1] var en amerikansk republikansk politiker. Han var USAs arbeidsminister 1969–1970, finansminister 1972–1974 og utenriksminister 1982–1989.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
George Shultz var eneste barn av Margaret Lennox (født Pratt) og Birl Earl Shultz. Han vokste opp i Englewood i New Jersey.[2] Oldefaren til George Shultz innvandret fra Tyskland til USA.[3]
Shultz tok i 1942 bachelorgrad i nasjonaløkonomi ved Universitetet i Princeton og tjenestegjorde fra 1942 til 1945 i United States Marine Corps, der han ble artillerioffiser og fikk graden kaptein. I 1949 tok han doktorgrad ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) innen faget industriell økonomi.
Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]
Shultz underviste ved MIT fra 1948 til 1957, med et avbrudd 1955-1956, da han tilhørte president Dwight D. Eisenhowers råd for økonomiske rådgivere som senior stabsøkonom. I 1955 ble han professor ved MIT. I 1957 vekslet han over til University of Chicago Graduate School of Business som professor for industrirelasjoner. Fra 1959 til 1960 var han rådgiver for State Department, det amerikanske utenriksministerium. I 1962 ble han dekan ved University of Chicago. Fra 1961 til 1972 tilhørte Shultz komiteen for yrkesmessig personalpolitikk.
Politisk karriere[rediger | rediger kilde]
Arbeids- og finansminister under Nixon[rediger | rediger kilde]
Fra 1969 til 1970 var han arbeidsminister i president Richard Nixons administrasjon, og så ble han direktør for Office of Management and Budget. Fra mai 1972 til mai 1974 var han finansminister.
I 1974 gikk han ut av regjeringen og ble direktør i Bechtel Group. Fra januar var Shultz dens president. President Ronald Reagan gjorde ham til formann for gremiet for uavhengige økonomiske eksperter.
Utenriksminister under Reagan[rediger | rediger kilde]
Den 16. juli 1982 ble han kalt av Reagan til etterfølger av Alexander Haig som utenriksminister. Som Dove («due») i uentikspolitikken hadde han i økende hyppighet sammenstøt med Hawks («haukene») i Reagans kabinett. Særlig kjent ble han for sin avstandtagen fra «våpen mot-gisler»-operasjonen som senere ble kjent som Iran-Contras-affæren.
I Midtøsten oppfordret han Israel og dets arabiske naboer om å gå med på Reagan-planen i oktober 1982 auf. Etter selvmordsbombingen mot den amerikanske hovedforlegning i Beirut mot de amerikansk-fransk-italienske fredsstyrker (MNF), med 241 døde amerikanske soldater og 58 døde franske fallskjermjegere i oktober 1983, framla han en Libanon-avtale som inneholdt israels tilbaketrekning fra Libanon. I juni 1985 oppnådde han en ikkemilitær utgang på gisselaffæren i Libanon.
Shultz var en ledende pådriver for en amerikansk invasjon i Nicaragua. I 1983 sa han for den amerikanske kongressen: «Vi må skjære ut den nicaraguanske kreftbyll». Han gjorde det gang på gang klart at USA aktet å hindre Nicaragua i å «eksporterer revolusjonen til sine nabostater». Han avviste enhver forhandling med Daniel Ortegas nicaraguanske regjering.
I mars 1985 bestrebet han seg sammen med sitt sovjetiske motstykke Eduard Sjevardnadze om å begrense våpenopprustningen og å få gjenopptatt nedrustningssamtalene mellom USA og Sovjetunionen; dette førte i 1987 til en nedbygging av de atomare mellomdistanseraketter.
_(cropped).jpg)
Etter politikken[rediger | rediger kilde]
Da Reagans presidenttid var omme den 20. januar 1989 forlot Shultz State Departement for å bli professor ved Stanford University i California. Men han forble en av det republikanske partis strateger. Han var rådgiver til George W. Bush under hans valgkamp i 2000. Han støttet derimot ikke Donald Trumps presidentkandidatur i 2016.[4]
Hedersbevisninger[rediger | rediger kilde]
I 1989 fikk Shultz Presidentens frihetsmedalje, og i 1992 ble han tildelt Seouls fredspris.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ «Distinguished American Statesman, 60th US Secretary of State George P. Shultz, Dies at 100». Hoover Institution (på English). Besøkt 7. februar 2021.
- ↑ Katz, Bernard S. (1996). Biographical Dictionary of the United States Secretaries of the Treasury, 1789–1995. Greenwood Publishing Group. s. 320–332. ISBN 978-0313280122. Arkivert fra originalen 15. februar 2017. Besøkt 25. oktober 2020.
- ↑ Robert Vellani. Scribner Encyclopedia of American Lives, Thematic Series: Sports Figures. New York: Charles Scribner's Sons.
- ↑ https://www.tagesschau.de/ausland/amerika/usa-shultz-tod-101.html.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Treas.gov – George P. Shultz (1972–1974) – Biografien til Shultz hos U.S. Department of the Treasury.