Richard E. Taylor
| Richard E. Taylor |
|---|
|
| Nobelprisen i fysikk 1990 |
Richard Edward Taylor (født 2. november 1929 i Medicine Hat i Alberta, død 22. februar 2018 i Stanford, California[1][2]) var en canadisk fysiker.
Taylor mottok Nobelprisen i fysikk i 1990, sammen med amerikanerne Jerome I. Friedman og Henry Way Kendall, «for deres nyskapende undersøkelser om sterkt uelastisk spredning av elektroner mot protoner og bundne nøytroner, som har vært av essensiell viktighet for utviklingen av kvarkmodellen innen partikkelfysikken».[3]
Forskningen som førte til Nobelprisen ble i fellesskap utført ved Stanford Linear Accelerator Center (SLAC) ved Stanford i California. I en rekke eksperimenter mellom 1967 og 1973 brukte de partikkelakseleratorer for å rette en stråle av elektroner med høy energi mot protoner og nøytroner. De fant at den måten elektronene spredtes ved kollisjonene indikerte at både protoner og nøytroner består av små elektrisk ladede partikler. Etter hvert ble det klart at disse partiklene motsvarte kvarkene som hadde blitt foreslått av Murray Gell-Mann og George Zweig i 1964.
Taylor tok doktorgrad ved Stanford University i 1962, og frem til 1968 inngikk han i forskerlaget ved Stanford Linear Accelerator Center. Han ble professor ved Stanford i 1970.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ «Nobel Prize-winning physicist Richard Taylor dies at 88». Stanford News (på English). 22. februar 2018. Besøkt 24. februar 2018.
- ↑ McClain, Dylan Loeb (1. mars 2018). «Richard E. Taylor, Nobel Winner Who Plumbed Matter, Is Dead at 88». The New York Times (på English). ISSN 0362-4331. Besøkt 2. mars 2018.
- ↑ The Nobel Prize in Physics 1990
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Nobelprisen i fysikk 1990 hos Nobelprize.org
- (en) Richard E. Taylor hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1990