Heike Kamerlingh Onnes
| H. Kamerlingh Onnes | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 21. september 1853 Groningen, Nederland | ||
| Død | 21. februar 1926 (72 år) Leiden, Nederland | ||
| Nasjonalitet | Nederlandsk | ||
| Arbeidssted | Universitetet i Leiden Det tekniske universitetet i Delft | ||
| Doktorgrads- veileder | Rudolf Adriaan Mees | ||
| Kjent for | Onneseffekten, Superkonduktivitet | ||
|
| Nobelprisen i fysikk 1913 |
Heike Kamerlingh Onnes (født 21. september 1853, død 21. februar 1926) var en nederlandsk fysiker.
Han ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1913 for sin forskning på ekstremt lave temperaturer (nær det absolutte nullpunkt), en forskning som blant annet førte til produksjonen av flytende helium.[1] Han oppdaget i denne sammenheng også superledning i 1911.
8. april 1911 oppdaget Kamerlingh Onnes at ved 4.2 grader Kelvin opphørte motstanden i kvikksølv som befant seg i flytende helium. Dette kalte han først supraledning, senere superledning.
Krateret Kamerlingh Onnes på månen er oppkalt etter ham.
Referanser
- ↑ «The Nobel Prize in Physics 1913». NobelPrize.org (på English). Besøkt 19. august 2018.
Eksterne lenker
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- (en) Nobelprisen i fysikk 1913 hos Nobelprize.org
- (en) Heike Kamerlingh Onnes hos Nobelprize.org i forbindelse med tildelingen av Nobelprisen i fysikk 1913
Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
Autoritetsdata