Kystmoa
| Kystmoa | |||
|---|---|---|---|
 – rekonstruksjon –
| |||
| Nomenklatur | |||
| Euryapteryx curtus (Owen, 1846) | |||
| Synonymi | |||
| E. gravis Euryapteryx Haast, 1874 | |||
| Populærnavn | |||
| kystmoa | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Dinornithiformes | ||
| Familie | Emeidae | ||
| Underfamilie | Emeinae | ||
| Slekt | Euryapteryx | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk, flygeudyktig | ||
| Utbredelse: | var endemisk for New Zealand | ||
Kystmoa (Euryapteryx curtus) er en utryddet flygeudyktig fugl i familien Emeidae og tilhører moafuglene (Dinornithiformes). Arten inngår som eneste kjente art i slekten Euryapteryx. Kystmoaen var endemisk for New Zealand, men av seks kjente arter i denne familien er kystmoaen den eneste som var utbredt på både Nordøya og Sørøya. Dette skyldes trolig at det i Pleistocen fantes et eid mellom Nord- og Sørøya.[1]
Biologi
Kystmoaen var kortvokst til å være moafugl, og det var ekstremt stor størrelsesforskjell på hunnen og hannen. Hannen målte såvidt over halvmeteren i høyde og veid trolig kun 12–34 kg,[2] noe som er svært lite for en moa. Hunnen var kompakt, dobbelt så høy og kunne veide 49–109 kg.[1][2]
Forskjellen i størrelse mellom hannen og hunnen var så stor at man til å begynne med klassifiserte hunnen og hannen som to ulike arter, E. curtus og E. gravis, inntil man oppdaget at de tilhøre samme art. I en tid vurderte forskerne om det var snakk om to ulike kjønn[3] eller to ulike underarter.[4] Det viste seg imidlertid å være to ulike underarter, hvorav den nordlige var betydelig mindre enn den sørlige.[4]
Det hevdes at arten døde ut i tidsrommet 1350–1450,[5] noe som må anses relativt kort etter at maoriene ankom New Zealand mot slutten av 1200-tallet. Fossile funn antyder at arten var mest utbredt i kystnære strøk. Siden kystmoaen ikke antas å ha vært spesielt tallrik, regner man med at den ble jaktet til utryddelse av maoriene.[5]
Inndeling
Inndelingen følger Worth & Scofield (2012).[4]
- Palaeognathae, primitive nåtidsfugler
- Notopalaeognathae
- Rheiformes, nandufugler
- Novaeratitae, kasuarfugler, elefantfugler og kivifugler
- Tinamiformes, tinamufugler (pampashøns)
- †Dinornithiformes, moafugler
- †Dinornithidae, kjempemoafamilien
- †Megalapteryidae, fjellmoafamilien
- †Emeidae, (småmoafamilien)
- †Anomalopteryginae
- †Anomalopteryx
- †A. didiformis, buskmoa (Sørøya, New Zealand)
- †Pachyornis
- †P. geranoides, mantellsmoa (Nordøya, New Zealand)
- †P. elephantopus, elefantfotmoa (Sørøya, New Zealand)
- †P. australis, toppmoa (Sørøya, New Zealand)
- †Anomalopteryx
- †Emeinae
- †Emeus
- †E. crassus, østmoa (Sørøya, New Zealand)
- †Euryapteryx
- †E. curtus, kystmoa (New Zealand)
- E. c. curtus, nordkystmoa (Nordøya, New Zealand)
- E. c. gravis, sørkystmoa (Sørøya, New Zealand)
- †E. curtus, kystmoa (New Zealand)
- †Emeus
- †Anomalopteryginae
- Notopalaeognathae
Slektskap
Kladogrammet under følger Bunce et al. (2009):[1]
| Dinornithiformes |
| ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 1,2 Bunce, M.; Worthy, T. H.; Phillips, M. J.; Holdaway, R. N.; Willerslev, E.; Haile, J.; Shapiro, B.; Scofield, R. P.; Drummond, A.; Kamp, P. J. J.; Cooper, A. (2009). «The evolutionary history of the extinct ratite moa and New Zealand Neogene paleogeography» (PDF). Proceedings of the National Academy of Sciences. 106 (49): 20646–20651. Bibcode:2009PNAS..10620646B. PMC 2791642
. PMID 19923428. doi:10.1073/pnas.0906660106.
- ↑ 2,0 2,1 Szabo, M.J. 2013 [updated 2017]. Stout-legged moa. In Miskelly, C.M. (ed.) New Zealand Birds Online. https://nzbirdsonline.org.nz/species/stout-legged-moa
- ↑ Gill, B. J. (2010). Regional comparisons of the thickness of moa eggshell fragments (Aves: Dinornithiformes). Records of the Australian Museum 62: p. 115–122. doi: https://doi.org/10.3853/j.0067-1975.62.2010.1535.
- ↑ 4,0 4,1 4,2 Worthy, T. H.; Scofield, R. P. (2012). Twenty-first century advances in knowledge of the biology of moa (Aves: Dinornithiformes): a new morphological analysis and moa diagnoses revised. New Zealand Journal of Zoology 39 (2): p. 87–153. doi: https://doi.org/10.1080/03014223.2012.665060.
- ↑ 5,0 5,1 Hume, J. P.; Walters, M. (2012). Extinct Birds. London: A & C Black. sid. 116–117. ISBN 1-4081-5725-X
Eksterne lenker
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata