Kollotypi

Kollotypipostkort fra Nürnberg, 1882, signert J. B. Obernetter.

Postkort av «Alte Oper» i Frankfurt, rundt 1900.

Kollotypi er en fotografisk trykkeprosess oppfunnet i 1855 av Alphonse Louis Poitevin (1819–1882). Teknikken ble også omtalt som «Lichthochdruck» eller ganske enkelt som lystrykk i skandinaviske land. Hensikten var å finne en metode der en kunne trykke bilder direkte etter forlegget uten bruk av gravørstikler eller etseteknikker. Mens enkelte reproduksjonsanstalter holdt på praksisen helt opp mot slutten av andre verdenskrig, kom metoden spesielt til anvendelse i tidsrommet 1870 til et stykke ut på 1920-tallet.

Kollotypien representerte en av de tidligste former for grafisk gjengivelse av fotografier, og ble i likhet med litografiet utført som plantrykk.

Selve oppfinnelsen

Kollotypi av Charles Albert Waltner på japansk papir etter Gustave Moreaus Jakob og engelen, ca. 1900.

Ordet kollotypi stammer fra det greske ordet kolla (= lim), dvs. en klebrig masse av melpasta. Alphonse Poitevin patenterte kollotypitrykk samme året som han gjorde oppfinnelsen. Fire år senere, i 1859, sørget Ferdinand Joubert (1810–1884) for å demonstrere prosessen offentlig.

Behandlingsprosessen

Alphonse Poitevin gjorde først bruk av en litografisk stein, belagt med en lysømfintlig gelatinløsning, som gjennom sollys, eller en tilsvarende kraftig lyskilde, ble satt til å stivne i de eksponerte områdene, og steinen ble gjort hydrofob i de lyse områdene. Den stivnede gelatinen fremsto i relieff, som var mottakelig for trykksverte, og hydrofil i negativens mørke områder (dvs. blekkavvisende). Steinen kunne så behandles på vanlig litografisk vis, noe som ga et monokromt avtrykk.

Utviklingen på 1860-tallet

I 1865 fant Tessie du Motay og C. R. Marechal på å påføre gelatin på en kobberplate, som viste seg lettere å håndtere enn litografisk stein, men dessverre hadde ikke gelatinen like lett for å feste seg på kobber, slik at opplagene måtte begrenses til bare hundre trykte eksemplarer.

I 1868 eksperimenterte Joseph Albert (1825–1886) og Jakub Husník med en lysfølsom blanding av gelatin og albumin på glass, noe som tillot trykking av opptil tusen eksemplarer. Patenten ble kjøpt av Edward Bierstadt, som startet et atelier for kollotypi i New York.

Eksempel på kollotypi («Phototypie» i bildeteksten) trykt med blått blekk, som monokromt kollotypi.

Utviklingen videre

I fortsettelsen holdt en seg kun til plater av enten glass eller metall, mens det fortsatt ble eksperimentert med ulike substrater av gelatin eller et tilsvarende kolloid, som var i stand til å herde ved tilførsel av lys. Det tykke laget av dikromatert gelatin måtte tørkes forsiktig ved litt i overkant av 50°C, for at den skulle «nete seg» og brytes opp i et finkornet mønster under senere vask og skylling i vann i cirka 16 minutter. Ved behandling av fotografier ble platen eksponert i kontakt med negativet gjennom en ultrafiolett (UV)-kilde som endret gelatinens evne til å absorbere vann. Ved å forsiktig utvasking av dikromatsaltet fremkalles platen, som dernest må tørke i luft. Til sist blir trykkplaten lagt på et tørt og kjølig sted for å herde i et døgn, før den kan settes i produksjon.

Andre beslektede prosesser utviklet er albertypi, basert på samme kombinasjon av lys og vann og plantrykk, som kollotypien, og heliogravyr, der en etter påføring av gelatin, legger kobberplaten i syrebad og etser ut til dyptrykk, der trykksverten legges ned fordypningene.

Farge- eller kromokollotypi

I 1874 produserte Joseph Albert de første fargekolotypiene med tre kollotypiplater, hver med ulik farge. I 1882 ble den såkalte Hoeschtypen lansert, som brukte hele seks trykkplater for å bedre nyansene i fargekvaliteten.

Reproduktiv kollotypi av et tresnitt fra British Museum .

Noen kombinasjonsprosesser

Mezzograf-kolotypi

Halvtone-kollotypi fremstilt som mezzografi, 1913.

Mezzograph er et produktnavn som Valentine Co. Ltd. i Skottland ga sine flerfargede postkort. Disse ble trykt gjennom en hybrid prosess der farger ble trykket som fotolitografi for dernest å bli overtrykt som svart eller blå kollotypi for å skape et tydeligere omriss av bildet.

Halvtone-kolotypi

Halvtone-kolotypi er prosesser som kombinerer halvtonetrykk og kollotypi. Disse inkluderer jaffetypi, utviklet i Wien; aquatoni, utviklet og patentert av Robert John i USA i 1922, der gelatinen ikke er retikulert; og videre den såkalte Gelatone-prosessen, som ble introdusert i 1939, sant Optak-prosessen, introdusert i 1946.

Karakteristiske kjennetegn

Det vanligste var imidlertid å utføre kolotypier i svart-hvitt med forskjellige trykksverter eller blekkfarger, som oftest i svart, brunt, grønt eller blått. Ved dobbeltvalset kollotypi ble trykkplaten først påført trykksverte, og dernest innsatt på nytt med en mykere blekkfarge, der det bare ble tatt et eneste avtrykk før hele prosessen måtte gjentas. Dette var naturligvis er svært eksklusiv, tidkrevende og kostbar metode, som kun ble anvendt ved fremstilling av mer fancy postkort.

Konklusjon

Kollotypi oppviser et fint, nettformet mønster som i alle fall mot slutten av 1800-tallet var i bedre stand til å fange opp toneskiftene i fotografiet og gi trykket en mye mer subtil effekt enn ved andre fotografiske trykkprosesser. Metoden egnet seg langt bedre til kunsttrykk enn de triste, mekaniske prikkemønstrene ved bruk av raster. Også under forstørrelser fremstår kantene i kollotypitrykket som fine, diffuse, buede linjer, i stedet for de markante linjene i relieff- eller intagliotrykk.

Mislykket forsøk med glassplater for Norske Folkeeventyr

Av de som gjorde et forsøk på å nyttiggjøre seg teknikken, var Erik Werenskiold, da han ved årsskifte 1878/-79 overtalte Peter Christen Asbjørnsen til å få utføre eventyrtegninger på glass for Norske Folke- og Huldre-Eventyr i Udvalg (1879). Tanken var gjennom å nyttiggjøre seg Lichthochdruck-teknikken hos Carl Friedrich Franz Bolhoevener (f. 1838) å unngå sendrektigheten og bestillingskøene hos de mest ettertraktede xylografene. Enten det skyldtes at Erik Werenskiold var ukjent med metoden, og virkningen av å tegne på glass, eller han var for tidlig ute, var forlagssjef Frederik Hegel i danske Gyldendal misfornøyd med resultatet (Werenskiold 2022:196), og mente de tilsendte avtrykkene ville skade helhetsinntrykket av bokutgivelsen. Til tross for at de fremdeles trengte flere illustrasjoner, tidsfristene var overskredet, og kunstmalerne var gått lei, sa Asbjørnsen seg fullstendig enig i avvisningen. Han kunne dessuten ikke forstå hva det hadde gått av den ellers så fornuftige, unge Werenskiold, og mente han dessuten ville ødelegge utsiktene for en kunstnerisk lovende fremtid, dersom bildene ble gjort kjent (Edvardsen 2026:up).

Ved siden av de konturløse, harde prøvetrykkene fra Bolhoeveners kunstanstalt i Schwerin, hadde forleggeren også hørt at glassplatene lett kunne knuse under trykkeprosessen, og var skeptisk til å risikere at de spolere det hele (Edvardsen 2026:up).

Historisk bruk

Det var ikke før Joseph Albert i 1868 oppfant den første mekaniserte kollotypipressen at teknikken oppnådde kommersiell suksess. Mindre opplag kunne trykkes på en korrekturpresse, mens større opplag måtte utføres på vanlige trykkerimaskiner, hvor platen ble festet mot underlaget.

Trykkplaten ble fuktet med utvannet, sur glyserin, som selektivt lot seg absorbere av de forskjellige gelhardhetene når den tørket. Så fulgte svertingen ved hjelp av lærlapp eller fløyelsruller. Best resultat ble oppnådd ved bruk av blankt papir dekket med tympan.

Ved kolotypi må setterne være forsiktig og bruke svakere trykk enn ellers. Selv om det er mulig å trykke for hånd med en rulle eller brayer, oppnås den beste trykkonsistensen på en mekanisk presse som gir en jevn fordeling av trykksverten.

På grunn av sin evne til å gjengi finere detaljer, ble kollotypi gjerne anvendt ved trykking av visittkort og invitasjoner.

Kjente verk

Eadward Muybridges Animal Locomotion: an Electro-Photographic Investigation of Connective Phases of Animal Movements (1883–1886, trykt i 1887) gjorde bruk av kollotypi for gjengivelse av de bevegelige seriene av fotografier.

Etter at kollotypien rent kommersielt var blitt avleggs, begynte i stedet billedkunstnerne å eksperimentere med prosessen, på samme vis som det også skjedde med xylografien da den var gått av bruk. Pablo Picassos kunstnerbok Le Tricorne fra 1920 ble trykket i (svart) kollotypi med påført pochoirfarge. Surrealisten Max Ernst trykket frottagene i porteføljen Natural History (1926) som kollotypi. Marcel Duchamps La Boîte-en-valise (Eske i en koffert), produsert på 1930- og 1940-tallet, kombinerte teknikkene kollotypi og sjablong. Gerhard Richters berømte portrett av Mao (1968) ble også utført som kollotypi.

Galleri

Monokrome kollotypier

• 
  «Pretty Nose», kollotypi med trykksverte, 1879.
• 
  Kollotypi kun på venstre side, 1887.
• 
  Kolotypisk reproduksjon av originalmaleri etter Henry Sandham, 1896.
• 
  Kolotypi med vanlig trykksverte.
• 
  Kolotypi med grønt blekk, 1908.
• 
  Kolotypi i sepia, 1913.
• 
  Kolotypi med blågrått blekk.

Monokrome kollotypier med påført farge

• 
  Håndkolorert kollotypi, 1896.
• 
  Kolotypi med håndtrykk i farger, 1900.
• 
  Edward Burne-Jones' av Blomsterboken (1905) i kollotypi med påført pochoir.
• 
  Kollotypi av opprinnelig gravering med senere påført akvarellfarge, 1913.
• 
  Postkort av Biarritz, kollotypi med senere påført farge, ca. 1916.
• 
  Håndkolorert kollotypi, ca. 1877–1920.

Flerfargede kollotyper

• 
  Kolotypi med brunt og blått blekk.
• 
  Lobbykort til Mary Pickford, 1921.
• 
  Gazelle av Franz Marc, 1923, som kollotypi-reproduksjon etter maleri.

Eksterne kilder

• Defibaugh, Denis (1997). Kollotypien: & historie, prosess, fotografisk dokumentasjon [MA-oppgave] . Rochester, NY: Rochester Institute of Technology.
• Dusan C. Stulik, Art Kaplan, Kollotypi . Getty Conservation Institute, 2013 ( Atlas over analytiske signaturer av fotografiske prosesser )
• Edvardsen, Erik Henning 2026: Kloss på Asbjørnsen. Eventyrlige xylografier etter kunstnerhånd. Juletræet 2026. Asbjørnsenselskapets årsskrift nr. 19.
• Video av kollotypitrykk hos Benrido Press, Kyoto, Japan (2009).
• Werenskiold, Marit 2022: Erik og Sofie Werenskiold. Ungdom og eventyr 1849-1889. Bind I–II. Oslo: Solum Bokvennen.
• http://collotype-vienna.com

Autoritetsdata