Władysław Sikorski

Władysław Sikorski

Władysław Eugeniusz Sikorski (født 20. mai 1881 i Tuszów Narodowy nær Mielec i Østerrike-Ungarn, død 4. juli 1943 ved Gibraltar) var en polsk offiser (general) og politisk leder. Under andre verdenskrig var Sikorski statsminister i den polske eksilregjeringen og øverstkommanderende for de polske styrkene.

Liv og virke

Bakgrunn, tidlig virke

Han ble født i landsbyen Tuszów Narodowy, i det som idag er det Subkarpatiske voivodskap i dagens sørøstlige Polen, men som den gang var den del av Østerrike-Ungarn, en av de tre stormaktene som delte Polen mellom seg. Før første verdenskrig etablerte og deltok han i flere undergrunnsorganisasjoner som arbeidet for polsk selvstendighet. Han kjempet i de polske legionene under første verdenskrig og utmerket seg der.

Under den polsk-sovjetiske krig (1919–1921) deltok han og spilte en viktig rolle i slaget ved Warszawa hvor de sovjetiske styrkene overraskende ble slått tilbake av et polsk motangrep.

Politisk karriere

Sikorski (til venstre) med Andrew McNaughton, Winston Churchill og Charles de Gaulle

I de første årene av den andre polske republikk holdt Sikorski forskjellige ministerposter inkludert stillingen som statsminister (1922–1923) og minister for militære forhold (1923–1924). Etter Józef Piłsudskis kupp i mai 1926 og innsettelsen av den nye regjeringen basert på Sanacja ble Sikorski satt på sidelinjen. Inntil 1939 tilhørte han opposisjonen og skrev i den perioden flere bøker om krigføring og om Polens utenriksrelasjoner.

Andre verdenskrig

Under andre verdenskrig ble Sikorski statsminister i den polske eksilregjeringen, øverstkommanderende for de polske styrkene og en energisk forkjemper for Polens sak internasjonalt. Sommeren 1941 angrep Tyskland Sovjetunionen. Dermed endret den potensielle alliansesituasjonen seg. Den britiske utenriksminister Anthony Eden forsøkte å få i gang de polsk-sovjetiske relasjoner som var blitt brutt etter den sovjetiske invasjon av østre Polen i 1939. Sikorski støttet gjenopprettelsen av diplomatiske forbindelser med Sovjetunionen, men ikke uten videre.^{[trenger referanse]}

Sikorski og den sovjetiske ambassadøren i London, Ivan Majskij, innledet den 17. august 1941 samtaler som fortsatte i november-desember 1941 direkte med Josef Stalin og Vjatsjeslav Molotov da Sikorski assistert av den polske ambassadøren i Moskva, professor Kot, og general Władysław Anders besøkte Moskva. Stalin erklærte «amnesti» for polakker i Sovjetunionen, noe som muliggjorde utvandring av 70 000 polakker via Persia. Blant disse fantes det seg mange som kunne rekrutteres til de polske militære styrker.

Det fantes imidlertid fremdeles et stort antall polakker som ikke ble frigitt fra Gulag, eller som ikke fikk kjennskap til det såkalte amnesti eller praktisk mulighet til emigrasjon. Mange av disse kom til å inngå i den polske armé som ble organisert av sovjeterne et års tid etter.

Sikorski foretok tre reiser til USA og Canada for å informere om situasjonen i Polen, utvirke kreditter for støtte av den underjordiske armé, Armia Krajowa (AK), og for å utvirke anerkjennelsen av AK som regulær militær styrke.

I april 1943 brøt Sovjetunionen igjen forbindelsene til den polske eksilregjering etter Sikorski krevde at det internasjonale Røde Kors skulle etterforske Katyn-massakren.

Sikorsky døde i juli 1943 da flyet han var med styrtet etter avgang fra Gibraltar. Han var da på vei tilbake fra Midtøsten der han hadde inspirert polske styrker og hadde møte med general Władysław Anders.

Sikorski ble begravet i Newark-on-Trent, utenfor Nottingham i England. Den 17. september 1993 ble hans levninger overført til den kongelige krypt på slottet Wawel i Kraków.

Eksterne lenker

• Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
• Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
• Władysław Sikorskis tale 1940)
• Polsk biografi
• Geschichte Deutsche und Polen: Person Władysław Sikorski
• Publikationen über Władysław Sikorski bei LitDok Ostmitteleuropa / Herder-Institut (Marburg)

Autoritetsdata