26. juli-bevegelsen

Fra Wikisida.no
Sideversjon per 22. des. 2024 kl. 02:53 av nb>InternetArchiveBot (Add 1 book for Wikipedia:Verifiserbarhet (20241221)) #IABot (v2.0.9.5) (GreenC bot)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
26. juli-bevegelsen

26. juli-bevegelsen (Movimiento 26 de Julio – eller – M-26-7) var en revolusjonær organisasjon ledet av Fidel Castro, og som i 1959 styrtet regimet til diktatoren Fulgencio BatistaCuba.[1]

Organisasjonens navn stammer fra angrepet som Fidel Castro ledet mot militærbasen Moncada i Santiago den 26. juli 1953.[1] Angrepet ble slått ned og de overlevende impliserte ble dømt til lange fengselsstraffer. Etter press ga imidlertid Batista dem amnesti i mai 1955.[2]

Før en rekke av de løslatte dro i eksil til Mexico, deltok de 12. juni 1955 i stiftelsen av 26. juli-bevegelsen. Organisasjonens mål var å styrte Batista gjennom væpnet kamp og oppbygging av revolusjonære celler rundt om på Cuba. Frank Pais ble valgt til nasjonal leder for den gruppen av 26. juli-bevegelsen som skulle drive med sabotasjer og nøre opp under motstanden mot Batista. Andre sentrale ledere i denne gruppen var Raúl Pujol, Celia Sánchez, Haydée Santamaría, Aldo Santamaría og Vilma Espín.

Fidel Castro og andre fra Moncada-opprøret dro deretter i eksil til Mexico. Hensikten var å bygge opp 26. juli-bevegelsens geriljagruppe.[3] Argentineren Ernesto 'Che' Guevara sluttet seg i 1955 til 26. juli-bevegelsen og dens geriljagruppe i Mexico.

Den 2. desember 1956, gikk 82 mann i land på Cuba, etter å ha seilt med båten Granma fra Mexico, klare til å organisere og lede en revolusjon for å bli kvitt Batista-regimet. I begynnelsen gikk det ikke så bra for bevegelsens geriljagruppe. De hadde gått i land midt på lyse dagen, og var blitt oppdaget av det kubanske luftforsvaret. Området der de gikk i land – Las Coloradas – var en sump og de fikk bare i land en del av våpnene og utstyret. I tillegg gikk de 5. desember i et bakhold ved Alegria del Pio og i dagene som fulgte ble mange av dem drept. Guevara ble lettere skadd under kamphandlingene.[4][5][6]

Da de samlet seg igjen i fjellene Sierra Maestra var det kun 22 igjen av de 82 som hadde vært om bord på Granma.[7] Dette var innledningen til den cubanske revolusjon, som skulle holde frem de neste to årene. Det endte i januar 1959, etter at Batista flyktet fra Cuba på nyttårsaften. Styrkene til bevegelsen marsjerte inn i Havanna, hvor de ble hyllet av innbyggerne som på oppfordring fra Fidel Castro hadde satt i gang en generalstreik.[8]

Etter den vellykkede revolusjonen slo 26. juli-bevegelsen seg sammen med andre organisasjoner for å danne partiet som etter hvert skulle bli til Det Cubanske kommunistpartiet (Partido Comunista de Cuba).[9][10]

Referanser

  1. 1,0 1,1 «26th of July Movement | Cuban history». Encyclopedia Britannica (på English). Besøkt 1. desember 2019. 
  2. «Cuba – The Republic of Cuba | history – geography». Encyclopædia Britannica. 
  3. Cederlöf, Gustav (2023). The Low-Carbon Contradiction: Energy Transition, Geopolitics, and the Infrastructural State in Cuba. Critical environments: nature, science, and politics. Oakland, California: University of California Press. ISBN 978-0-520-39313-4. 
  4. «Alegría de Pío, un grito que se escucha hace 66 años». Radio Revolución. Besøkt 26. juli 2024. 
  5. «17 de enero de 1957: combate de La Plata, primera victoria del Ejército Rebelde». Prensa Latina. Besøkt 17. mai 2023. 
  6. «17 de enero de 1957:Combate de la Plata». Radio Trinidad. Besøkt 18. mai 2023. 
  7. Lee Anderson, Jon (1997). Che Guevara: A Revolutionary Life. Grove Press. s. 269–270. ISBN 978-0802144119. 
  8. Cushion 2016, p. 152-160.
  9. Faria, Jr., Miguel A. (27. juli 2004). «Fidel Castro and the 26th of July Movement». Newsmax Media. Arkivert fra originalen 22. august 2015. Besøkt 14. august 2015. 
  10. "Cuba Marks 50 Years Since 'Triumphant Revolution'" Arkiveret 27 May 2018 hos Wayback Machine. Jason Beaubien. NPR. 1 January 2009. Retrieved 9 July 2013.

Se også

Autoritetsdata