26. juli-bevegelsen
26. juli-bevegelsen |
|---|
26. juli-bevegelsen (Movimiento 26 de Julio – eller – M-26-7) var en revolusjonær organisasjon ledet av Fidel Castro, og som i 1959 styrtet regimet til diktatoren Fulgencio Batista på Cuba.[1]
Organisasjonens navn stammer fra angrepet som Fidel Castro ledet mot militærbasen Moncada i Santiago den 26. juli 1953.[1] Angrepet ble slått ned og de overlevende impliserte ble dømt til lange fengselsstraffer. Etter press ga imidlertid Batista dem amnesti i mai 1955.[2]
Før en rekke av de løslatte dro i eksil til Mexico, deltok de 12. juni 1955 i stiftelsen av 26. juli-bevegelsen. Organisasjonens mål var å styrte Batista gjennom væpnet kamp og oppbygging av revolusjonære celler rundt om på Cuba. Frank Pais ble valgt til nasjonal leder for den gruppen av 26. juli-bevegelsen som skulle drive med sabotasjer og nøre opp under motstanden mot Batista. Andre sentrale ledere i denne gruppen var Raúl Pujol, Celia Sánchez, Haydée Santamaría, Aldo Santamaría og Vilma Espín.
Fidel Castro og andre fra Moncada-opprøret dro deretter i eksil til Mexico. Hensikten var å bygge opp 26. juli-bevegelsens geriljagruppe.[3] Argentineren Ernesto 'Che' Guevara sluttet seg i 1955 til 26. juli-bevegelsen og dens geriljagruppe i Mexico.
Den 2. desember 1956, gikk 82 mann i land på Cuba, etter å ha seilt med båten Granma fra Mexico, klare til å organisere og lede en revolusjon for å bli kvitt Batista-regimet. I begynnelsen gikk det ikke så bra for bevegelsens geriljagruppe. De hadde gått i land midt på lyse dagen, og var blitt oppdaget av det kubanske luftforsvaret. Området der de gikk i land – Las Coloradas – var en sump og de fikk bare i land en del av våpnene og utstyret. I tillegg gikk de 5. desember i et bakhold ved Alegria del Pio og i dagene som fulgte ble mange av dem drept. Guevara ble lettere skadd under kamphandlingene.[4][5][6]
Da de samlet seg igjen i fjellene Sierra Maestra var det kun 22 igjen av de 82 som hadde vært om bord på Granma.[7] Dette var innledningen til den cubanske revolusjon, som skulle holde frem de neste to årene. Det endte i januar 1959, etter at Batista flyktet fra Cuba på nyttårsaften. Styrkene til bevegelsen marsjerte inn i Havanna, hvor de ble hyllet av innbyggerne som på oppfordring fra Fidel Castro hadde satt i gang en generalstreik.[8]
Etter den vellykkede revolusjonen slo 26. juli-bevegelsen seg sammen med andre organisasjoner for å danne partiet som etter hvert skulle bli til Det Cubanske kommunistpartiet (Partido Comunista de Cuba).[9][10]
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 «26th of July Movement | Cuban history». Encyclopedia Britannica (på English). Besøkt 1. desember 2019.
- ↑ «Cuba – The Republic of Cuba | history – geography». Encyclopædia Britannica.
- ↑ Cederlöf, Gustav (2023). The Low-Carbon Contradiction: Energy Transition, Geopolitics, and the Infrastructural State in Cuba. Critical environments: nature, science, and politics. Oakland, California: University of California Press. ISBN 978-0-520-39313-4.
- ↑ «Alegría de Pío, un grito que se escucha hace 66 años». Radio Revolución. Besøkt 26. juli 2024.
- ↑ «17 de enero de 1957: combate de La Plata, primera victoria del Ejército Rebelde». Prensa Latina. Besøkt 17. mai 2023.
- ↑ «17 de enero de 1957:Combate de la Plata». Radio Trinidad. Besøkt 18. mai 2023.
- ↑ Lee Anderson, Jon (1997). Che Guevara: A Revolutionary Life. Grove Press. s. 269–270. ISBN 978-0802144119.
- ↑ Cushion 2016, p. 152-160.
- ↑ Faria, Jr., Miguel A. (27. juli 2004). «Fidel Castro and the 26th of July Movement». Newsmax Media. Arkivert fra originalen 22. august 2015. Besøkt 14. august 2015.
- ↑ "Cuba Marks 50 Years Since 'Triumphant Revolution'" Arkiveret 27 May 2018 hos Wayback Machine. Jason Beaubien. NPR. 1 January 2009. Retrieved 9 July 2013.