Eduard Toll

Eduard Gustav von Toll (russisk Эдуард Васильевич Толль, Eduard Vasilijevitsj Toll, født 2. mars^jul./ 14. mars 1858^greg. i Reval (i dag Tallinn i Estland), død 1902 et ukjent sted i Nordishavet) var en russisk geolog og polarforsker. Han ble ofte bare kalt baron von Toll eller Eduard V. Toll og hørte til en adelsfamilie av tysk-baltisk bakgrunn. Han var gift med baronesse Emmy von Toll.

Toll ble utdannet ved Universitetet i Dorpat (Tartu) som zoolog i 1882. Allerede mens han var student reiste han til Middelhavet for å studere dyre- og planteliv samt geologi i Algerie og Balearene.

Ekspedisjonene

I 1885-1886 tok Toll del i en ekspedisjon til Nysibirøyene, organisert av St. Petersburg vitenskapsakademi og ledet av Alexander Bunge. Toll utforsket Bolsjoj Ljakhovskij, Bunge Land, Faddejevskijøya, Kotelnyjøya, samt vestkysten av Nysibirøyene. I 1886 mente Toll at han hadde sett ukjent land nord for Kotelnyj og antok at dette var det såkalte «Zemlja Sannikova» (Sannikov Land), et landområde som Jakov Sannikov og Matvej Gedenssjtrom hevdet å ha sett under ekspedisjonen deres i 1808-1810. Resultatet av ekspedisjonen ble av akademiet omtalt som «en virkelig geografisk bragd».^{[trenger referanse]}
I 1893 ledet Toll en ekspedisjon for Petersburg vitskapsakademi til nordlige deler av Jaktusk og utforsket de nedre delene av elvene Lena og Khatanga. Toll var den første til å kartlegge platået mellom Anabarelva og Popigaj og en fjellrygg mellom Olenek og Anabarelva (som han kalte opp etter Vasilij Prontsjistsjev). Han gjorde også geologiske undersøkelser rundt elvene Jana, Indigirka og Kolyma. I løpet av et år og to dager tilbake la ekspedisjonen 25 000 km, der 4200 km var opp elvene, og gjorde geodesiske målinger langs veien. For dette harde og vanskelige arbeidet ga Det russiske vitskapsakademiet Toll den store sølvmedaljen av N.M. Prozjevalskij.
I 1899 tok Toll del i en reise med isbryteren «Jermak» under Stepan Makarovs kommando til kysten av Spitsbergen.

Den russiske polekspedisjonen 1900-1903

Fra 1900 til 1902 ledet Toll en ekspedisjon for Petersburg Vitskapsakademi til Nysibirøyene. Den russiske polekspedisjonen på skipet «Zarja» (Заря) hadde som mål å finne Sannikov Land. Under denne reisen, og særlig under overvintringen nær nordvestdelen av Tajmyrhalvøya og vestlige deler av Kotelnyøya, utførte Toll omfattende hydrografiske, geografiske og geologiske undersøkelser.

På grunn av de spesielt harde isforholdene måtte ekspedisjonen tilbringe to vintre i regionen rundt Nysibirøyene. Til slutt reiste Toll til Bennettøya med slede og kajakk sammen med tre ekspedisjonsmedlemmer.

Skipet «Zarja» prøvde å nå Bennettøya for å evakuere Toll og mannskapet hans, men nådde aldri frem på grunn av isforholdene. Toll hadde tydeligvis valgt å gå sørover mot kontinentet, men det fantes ikke spor etter de fire mennene og de ble aldri funnet igjen.

To leteekspedisjoner ble sendt ut våren 1903. En av dem, under ingeniør M. I. Brusnev, lette langs Nysibirøyene og den andre, under kommandør Aleksandr Koltsjak reiste med hvalbåt til Bennetøya. De fant ikke noen av dem, men fant dagbøker og redskaper fra Zarjaekspedisjonen, som kastet noe lys på hva som hadde hent med Toll og følgesvennene hans.

Ettermæle

Toll ble innført på geografiske kart av Fridtjof Nansen. Han ga navn til bukten nordvest på Tajmyrhalvøya etter Toll. I tillegg finnes elven Tollijevaja, et nes på Tsirkuløya i Mininaskjera, fjell på Novaja Semlja, det nordligste neset på Stolbovojøya, sundet og et platå ved Kotelnyjøya og den sentrale isbreen på Bennettøya.

Innen visse felt, som paleontologi, zoologi og botanikk, finnes flere arter av dyr og planter som er kalt opp etter Toll, som for eksempel foraminiferen Dendrophyra tolli (Awerinzew, 1911).

Se også

Referanser

Litteratur

Eduard von Toll: Die Polarfahrt der Sarja. Aus den hinterlassenen Tagebüchern. Herausgegeben von Emmy von Toll. Reimer, Berlin 1909.
William Barr: Baron Eduard von Toll’s Last Expedition: The Russian Polar Expedition, 1900–1903 Arkivert 3. mars 2016 hos Wayback Machine. (PDF; 5,59 MB). In: Arctic 34, 1980, S. 201–224 (englisch)

Autoritetsdata