Leo von Caprivi

Fra Wikisida.no
Sideversjon per 1. feb. 2025 kl. 08:37 av Wikisida (diskusjon | bidrag) (Én sideversjon ble importert)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Leo von Caprivi

Georg Leo von Caprivi de Caprara de Montecuccoli (født 24. februar 1831 i Charlottenburg i dagens Berlin, død 6. februar 1899 i Skyren i Brandenburg) var en tysk offiser og politiker. Han etterfulgte Otto von Bismarck som Tysklands andre kansler i 1890, en stilling han holdt til 1894. Han var både general i hæren og viseadmiral i marinen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Caprivi var av slovensk opprinnelse. Familien, med det opprinnelige navnet Kopriva, stammet fra Koprivnik i Kočevski Rog, men hadde senere slått seg ned i Schlesien i Preussen. Han var eldste sønn av den prøyssiske Obertribunalrat og Kronsyndikus Leopold von Caprivi (1797–1865), medlem av Preußisches Herrenhaus, og hans hustru Emilie Köpke (1803–1871).[1] Moren stammet fra et borgerlig hjem. Faren var teologiprofessor og leder for Berlinisches Gymnasium zum Grauen Kloster Gustav Köpke.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Caprivi gikk i 1849 inn i hæren, og deltok i krigene mot Østerrike i 1866 og mot Frankrike i 1870.[1] Etter hvert ble han general i infanteriet og stabssjef. Mellom 1883 og 1888 var han sjef for admiralitetet.

Caprivi ble i 1890 Bismarcks etterfølger som prøyssisk ministerpresident og tysk kansler.[1] Leo von Caprivis regjering var preget av en ny kurs i både utenriks- og innenrikspolitikken. Han forsonte seg med sosialdemokratene, som hadde vært Bismarcks bitreste fiender. Videre førte han en pro-britisk utenrikspolitikk. Dette kom blant annet til uttrykk gjennom Zanzibartraktaten, hvor britene avstod Helgoland (nå i Schleswig-Holstein) og Caprivistripen (i dagens Namibia) til Tyskland i bytte mot at Tyskland gav opp krav på Zanzibar og deler av Betschuanaland. Med denne politikken skapte han seg fiender blant kolonialisme-forkjempere, og med sin frihandelspolitikk også blant konservative landbruksfolk.

I hans regjeringstid ble den såkalte «gjenforsikringsavtalen» ikke fornyet. Avtalen var resultatet av Bismarcks forsøk på å opprettholde en allianse med Russland etter at Trekeiserforbundet (Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn) brøt sammen, noe som hadde ødelagt balansen i Bismarcks alliansesystem.

I 1892 måtte han gå av som prøyssisk statsminister etter å ha tapt en avstemning i det prøyssiske parlamentet om en utdannelseslov. Dette førte til en lite gunstig deling av makten mellom kansleren og etterfølgeren som prøyssisk statsminister, Botho zu Eulenburg. De ble i 1894 begge etterfulgt av fyrst Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst.

En politiske årsak til Caprivis avgang som kansler var uenighet mellom ham og keiseren, om lovforslagene som skulle undertrykke sosialdemokratene, de såkalte Umsturzvorlage.SPD var partiet som ble knyttet til omveltning (Umsturz).[1] Caprivi ønsket ikke å fremme forslagene (Vorlage) for Riksdagen, da han ikke regnet med de ville gå igjennom.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. 1,0 1,1 1,2 1,3 Dorlis Blume. «Leo von Caprivi 1831-1899». LeMO. Besøkt 24. november 2015. 
Forgjenger  Preussens statsminister
18901892
Etterfølger
Autoritetsdata