Nyseryllik
| Nyseryllik | |||
|---|---|---|---|
| Nomenklatur | |||
| Achillea ptarmica L., 1753 | |||
| Populærnavn | |||
| nyseryllik | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Planteriket | ||
| Divisjon | Karplanter | ||
| Klasse | Blomsterplanter | ||
| Orden | Asterales | ||
| Familie | Kurvplantefamilien | ||
| Tribus | Anthemideae | ||
| Slekt | Ryllikslekta | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk | ||
| Utbredelse: | Eurasia | ||
Nyseryllik (Achillea ptarmica) er en 20-60 cm høy flerårig urteplante i kurvplantefamilien. Nyseryllik har færre, men større korger enn vanlig ryllik. Hver korg har 10-14 hvite kantkroner. Bladene er hele og fint sagtakkede.
Etymologi
Navnet ryllik kommer fra lavtysk roleke som henspiller på at bladene ruller seg sammen i tørke. Det latinske achillea kommer fra den greske mytologiske helt Akilles som ifølge sagnet leget sine soldaters sår med ryllik. Ptarmica kommer fra det greske ptairo som betyr å nyse.
Utbredelse
Planten er en eurasisk art som opprinnelig ble innført i Norge som hageplante på 15-1700-tallet.[1] Fra ca. 1900 finnes flg. beskrivelse av utbredelsen: ”Viltvoxende hist og her i lavlandet, omtrent til Polarcirkelen.”[2] Planten er nå observert opp til over 1200 moh. på sørvestlandet og har etter hvert spredt seg over hele landet. Vanlig, men ikke i så stort antall som vanlig ryllik. Nyseryllik trives godt i grøfter og på fuktig, dårlig drenert jord.
Bruk og nytte
I likhet med sin nære slektning, ryllik, inneholder nyseryllik bitterstoffer som, blant annet achillein, som har gitt uttrekk av planten aromatiske og medisinske egenskaper. Det brukes blant annet i enkelte krydderbrennevinsorter. Enkelte steder har den også vært brukt som te. Rota av nyseryllik har tidligere vært tørket og knust, og brukt til snus eller nysepulver – derav også navnet på planten.
Bilder
Referanser
- ↑ Kilde: Mediebasen[død lenke]
- ↑ Kilde: Norges planter, bd 4, J. W. Cappelens Forlag a.s., 1994, ISBN 82-02-14253-9
Eksterne lenker
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
- Mediabasen Arkivert 5. februar 2009 hos Wayback Machine.
- Kristins flora