Rick Astley

Fra wikisida.no
Sideversjon per 18. apr. 2026 kl. 05:00 av Wikisida (diskusjon | bidrag) (Én sideversjon ble importert)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Rick Astley
Rick Astley i 2008

Richard Paul «Rick» Astley (født 6. februar 1966 i Newton-le-Willows i Lancashire) er en britisk sanger, låtskriver og musiker som også er kjent som programleder i radio. Han er kjent for sin hit «Never Gonna Give You Up», som toppet hitlistene i 25 land i 1987.[1] Astley har rekorden for å være den eneste mannlige soloartist som har fått sine første åtte singler på Top 10 Storbritannia.[2] Da han la artistkarrieren på hyllen i 1993 hadde han solgt om lag 40 millioner plater globalt.[3][4][5]

Etter at han trakk seg tilbake fra musikkbransjen i 1993 gjorde Astley et comeback i 2007. Han ble et internettfenomen da videoen til «Never Gonna Give You Up» ble en populær del av internettmemet «Rickrolling».[6] Astley ble kåret til «Best Act Ever» av Internett-brukere under MTV Europe Music Awards 2008.[7]

Biografi

Oppvekst

Richard Paul Astley ble født som nummer fire i søskenflokken, men foreldrene hans mistet en sønn før han ble født.[8] Foreldrene hans skilte seg da han var fem, og Astley vokste opp hos sin far.[9] Som tiåring ble han medlem av et lokalt kor.[10] I skoleårene spilte han trommer i flere band.[2] Etter å ha sluttet skolen som sekstenåring begynte Rick Astley å jobbe som sjåfør i farens gartneri, og spilte i klubber om kvelden i ulike band. Et av bandene het Give Way og spesialiserte seg på coverlåter av Beatles- og Shadows-sanger.[10] I 1985 var Astley trommeslager i et soulband kalt FBI. De var et velkjent lokalt band som skrev og spilte sine egne låter, i klubber og puber. Da FBIs vokalist forlot bandet, ble Astley spurt om å være vokalist.[10] FBI vant flere lokale talentkonkurranser. Astley ble oppdaget av plateprodusenten Pete Waterman mens han spilte i FBI, og Waterman overtalte ham til å komme til London for å jobbe i Watermans platestudio Peter Waterman Limited (PWL),[2] og få platene utgitt på RCA Records. Astley takket ja til tilbudet, og ble tatt under vingene av Mike Stock, Matt Aitken og Pete Waterman, kjent som Stock Aitken Waterman. Gjennom arbeidet i PWL fikk han et godt innblikk i prosessene i et platestudio, og et godt grunnlag for sin egen musikerkarriere. Stillingen hans var kalt junior tape recorder.[8] En del kilder oppgir at han startet som tea boy, altså at han hadde ansvaret for å hente mat og drikke til de andre i studio og annet forefallende arbeid. I et intervju korrigerte han dette, og opplyste at han pleide å lage te til folk i studio rett og slett fordi det ligger i hans natur å se til at folk rundt ham har det bra.[8]

Fenomenet rickrolling

I 2007 ble Astleys "Never gonna give you up" til fenomenet "Rickroll", en videreutvikling av "Duckroll". Formålet med denne internett memen er å få personer til å følge en link til interessant eller annet materiale for så å finne videoen av «Never gonna give you up».

Diskografi

  • 1987: Whenever You Need Somebody
  • 1989: Hold Me In Your Arms
  • 1991: Free
  • 1993: Body And Soul
  • 2000: Together Forever – Greatest Hits & More...
  • 2001: Keep It Turned On
  • 2002: Greatest Hits
  • 2004: The Best Of
  • 2004: Love Songs
  • 2005: Portrait

Referanser

  1. Mike Stock Music - Biography Arkivert 3. oktober 2011 hos Wayback Machine.
  2. 2,0 2,1 2,2 Rickastley.com - Biography Arkivert 13. april 2010 hos Wayback Machine.. Retrieved 28 April 2010.
  3. MySpace.com - Rick Astley
  4. Shropshire Star.com - 7th June 2008. Retrieved 28 January 2010.
  5. Liverpool Echo - 12th November 2007. Retrieved 28 January 2010.
  6. Rick Biografia. VH1 Spañol (udatert). Hentet 27. desember 2006.
  7. «Astley shortlisted for MTV award». BBC News. 2. oktober 2008. Besøkt 22. november 2008. 
  8. 8,0 8,1 8,2 Hind, John (15. september 2018). «Rick Astley: Tea boy, pop star, beer hipster». The Guardian (på English). ISSN 0261-3077. Besøkt 7. august 2020. «It’s said that I was the tea-boy at producer Pete Waterman’s studio, brewing builder’s tea for Mel & Kim and Kylie, but I was a junior tape operator who made everyone tea because that’s the sort of guy I am. It’s also claimed that I’d hold out tea to people and then snatch it back, singing, “Never gonna give you cup”, but that was a joke, by Pete probably.» 
  9. «Rick Astley: The pop idol returns». London: The Independent. 13. oktober 2005. Besøkt 16. mai 2010. 
  10. 10,0 10,1 10,2 «Rick Astley - About». lookstudio.com. Arkivert fra originalen 5. februar 2002. Besøkt 16. mai 2010.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. november 2006. Besøkt 15. januar 2011. 

Eksterne lenker

  • Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
  • Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
  • Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
  • Artikkelen mangler oppslag i Wikidata


Autoritetsdata