Dyrket mark
Dyrket mark eller dyrkamark kalles også kultivert mark og er et uttrykk som beskriver mark (et begrenset område) som benyttes til produksjon (kultivering) av nytte- eller prydvekster.
Av jordens 148 940 000 km² store landareal er omtrent 19 824 000 km² dyrkbart.[1]
En mindre, men viktig, årsak til tap av dyrkbar mark er mangelen på fruktbare flomsedimenter som følge av flombegrensende tiltak. Mye av verdens dyrkbare mark ligger rundt de største elvene, eksempler på dette er Nilen, Mississippi, Eufrat og Tigris, Amazonas, Ganges og Rhinen.
Den mest produktive delen av den dyrkbare marken er i sedimentene som ble lagt igjen av elver og hav i vår geologiske fortid. I moderne tider flommer ikke elvene over så mye jordbruksland på grunn av kravene til flomvern som skal beskytte det intensive jordbruket som kreves på en tungt befolket planet.
Nilen flommer fortsatt over med jevne mellomrom, og når flommen er over og vannet trekker seg tilbake etterlater det fruktbar silt. Denne siltet er ypperlig gjødsel for avlingene rundt elva. Selv om jorda er overutnyttet og utarmet vil landet fornye sin fruktbarhet når nye siltlag blir lagt igjen etter neste flom. Flomkontrollprosjekter i regionen gjør det mer behagelig å jobbe og bo der, men har stor effekt på både mengden og kvaliteten på den dyrkbare marken.
Ikke-dyrkbar mark
Norge mistet i årene 2000-2015 hele 750 000 mål fulldyrket jord, tilsvarende mer enn 100 000 fotballbaner. I 2000 hadde Norge rundt to mål fulldyrket land pr innbygger; i 2015 redusert til 1,5 mål.[2]
Land som er ubrukelig som dyrket mark, har som regel minst én av følgende mangler: Ingen ferskvannskilder, for høy varme (ørken), for kaldt (arktiske områder), for steinrikt, for mye fjell, for salt, for mye snø, for forurenset eller for fattig på næringsstoffer. Skyer kan skygge for sollyset planter trenger til fotosyntesen, og dermed redusere produktiviteten. Sult og nomadevirksomhet finnes ofte på marginalt dyrkbar mark.
Ikke-dyrkbar mark kan gjøres dyrkbar og øke matproduksjonen, gjøre et land mer selvforsynt og politisk uavhengig når behovet for import av mat reduseres. Midler til å gjøre jordsmonn fruktbart kan være anlegg av irrigasjonskanaler og brønner, akvedukter, avsaltningsanlegg, treplanting for vindskjerming eller skygge i ørkener, vannkultivering, gjødsling, grøftegraving og vollbygging for å skjerme mot vind.
Ikke-dyrkbare områder som er omdannet til dyrkbar mark:
- I Irland brukes tang tradisjonelt som gjødsel, blant annet på Aranøyene. Sand og tang legges lagvis på steingrunn, og gjør det mulig å dyrke poteter der.[3]
- Israels landområder besto i stor grad av ørken, til det ble bygd avsaltningsanlegg langs kysten til fjerning av saltet fra havvann.
- Svedjebruk utnytter næringsstoffer i aske fra tre, men virkningen forsvinner etter få år.
Noen eksempler på fruktbart land som er redusert til ufruktbart land:
- Avskoging av regnskogen, for eksempel har svedjebruk gjort 10 % av landet øde og ufruktbart
- Under romernes rasering av Kartago i 146 f.Kr. som avslutning på punerkrigene skal de ha strødd salt over jorda for å gjøre den gold. Dette ritualet nevnes mange steder, blant annet skal det ha blitt brukt av nordstatstroppene i den amerikanske borgerkrig da general Shermans seirende tropper brøytet seg vei gjennom Georgia i 1864 - selv om de trolig sparte på saltet, siden de hadde lite av det.[4]
- Urbanisering: I perioden 1992 til 2002 forsvant 8 900 km² med dyrkbart land i USA på grunn av utvidelse av urbane områder.