Dødsrune
Dødsrune, etter tysk Todesrune, var de tyske nazistenes kallenavn på runetegnet «yr» (ᛦ) i den yngre, skandinaviske runerekka.[2] Tegnet består av en loddrett strek med to kortere linjer som skråner nedover ut fra hver side av nedre del av hovedstreken.
Bakgrunn
I 1908 publiserte runemystikeren Guido von List en samling på 18 fantasifulle «Armanen-runer». Ifølge hans rasistiske ariosofi var «dødsrunen» et magisk tegn fra germansk oldtid som symboliserte døden, det feilaktige og annet.[3] Form- og innholdsmessig kunne runen tolkes og omtales som «en omvendt livsrune»,[4] det vil si det gaffelformede runetegnet «elgr» (algiz, elhaz , ᛉ)[5], også omtalt som «gaffelkors»,[6] snudd opp-ned. Von Lists variant ble sagt å representerte «mann», «menneske», «liv» og «fødsel», men var opprinnelig et nøytralt tegn i den eldre runerekka med lydverdien «stemt S» og latinsk skriftverdi «R»[5] på samme måte som «yr» i den yngre; tegnet ble snudd for å skille det fra liknende runer.[7] Lydverdien til «dødsrunen» i von Lists system var imidlertid «i» eller «y».[3]
Betydning og bruk i nazismen
.jpg){kind=link}
.jpg){kind=link}
De uhistoriske forestillingene om en «dødsrune» vant gjenklang blant annet i den ultranasjonalistiske, tyske Völkisch-bevegelsen.[trenger referanse] Svermerisk dyrking av gamle, nordiske og germanske symboler var også utbredt i deler av SS, nazistpartiet NSDAPs ideologiske elitetropper. Organisasjonens leder Heinrich Himmler bygde sine ideologiske visjoner før og under andre verdenskrig delvis på mytologi og okkultisme.[trenger referanse]
Nazistene brukte «dødsrunen» istedenfor kristent kors ved begravelser, særlig for å hedre døde SS-menn, både i dokumenter, aviser og på improviserte og faste gravsteiner.[8] Under krigen brukte også Quislings fascistparti Nasjonal Samling (NS) «den germanske dødsrune» som symbol i trykte oversikter og på minnesmerker over falne frontkjempere.[1] På tilsvarende måte kunne «livsrunen» brukes for å markere fødselsdatoer i annonser og liknende. Lebensrune ble også brukt som kjennetegn for Lebensborn-programmet, NS Hjelpeorganisasjon og annet.
Nynazister kan fortsatt benytte nazistenes «døds-» og «livsruner» som ideologiske symboler i propaganda og dekor. Også norske høyreekstremister bruker disse i sitt miljø.[8]
Annet
Kritikere av fredsbevegelsen på 1960- og 1970-tallet kunne hevde at det kjente peace-merket bestod av en nazistisk dødsrune innskrevet i en sirkel. Dødsrunen kan også tolkes som et latinsk kors som er snudd på hodet og har brukket midtbjelke som henger ned fra midten.
I norrøn tid ble magiske dødsruner som kunne føre til død, kalt helstafir eller valrúnar.[9] på samme måte som seiersruners (sigrúnar) kunne føre til seier.[10] De tyske nazistene kalte sikksakk-S-en i emblemet til SS for Siegrune, «seiersrune».
Betegnelsen «dødsrune» kan, som på svensk, også brukes om en nekrolog, det vil si et minneord over en avdød.[9][11]
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 Jimi Thaule: På nasjonal grunn – Nasjonal Samlings bruk av ritualer og historiske symboler 1933-45 (masteroppgave 2007) side 71
- ↑ «Betydningen til runene i den yngre futharken (på engelsk)». Arkivert fra originalen 23. april 2019. Besøkt 23. april 2019.
- ↑ 3,0 3,1 «Betydningen til von Lists Armanen-runer (på engelsk)». Arkivert fra originalen 4. mai 2019. Besøkt 23. april 2019.
- ↑ Grimstad Adressetidende 1943.09.29. Norge;Aust-Agder;;Grimstad;;;;. 1943-09-29. s. 1.
- ↑ 5,0 5,1 Arild Hauge om den eldre futharken
- ↑ Ursin, J. (1975). Kristne symboler: en håndbok. [Oslo]: Land og Kirke. s. 90. ISBN 8205081719.
- ↑ «Om oppnedvendte runer i den skandinaviske futharken (på tysk)». Arkivert fra originalen 22. april 2019. Besøkt 23. april 2019.
- ↑ 8,0 8,1 Politiets og påtalemyndighetens bekjempelse av straffbar høyreekstrem og rasistisk virksomhet (håndbok utgitt 2001 av Politidirektoratet) side 17
- ↑ 9,0 9,1 Oppslagsordet «dødsrune» i Ordbog over det danske sprog (om etymologi og bruk 1700-1950)
- ↑ Oppslagsordet «sejrsrune» i Ordbog over det danske sprog (om etymologi og bruk 1700-1950)
- ↑ Oppslagsordet sejrsrune i Svenska Akademiens ordbok