Hans Barlien
| Hans Barlien |
|---|
Hans Andersen Barlien (1772–1841) var en norsk gårdbruker og politiker. Han var medlem av det første ordentlige Stortinget i 1815–16. Han var morfar til Hans Konrad Foosnæs.
Gårdbruker og mekaniker
Han vokste opp i Barlia i Overhalla. Han viste tidlig gode evner og lære- og leselyst. I 1793 ble han gift og tok over foreldregården, mot å svare kår til foreldrene. Presten i Overhalla på denne tiden beskriver Barlien som «en dueli Bonde, har Lyst til Studering, og er begavet med et godt mechanisk Genie, ærlig og troe i sine handlinger».
Barlien kjøpte en liten gård og bosatte seg i Trondheim i 1803.[1] Gården hadde et pottemakeri som han overtok og forbedret. Senere ble han også urmaker. Han utbedret med tiden vannverket i byen, og sammen med haugianerne Otto Carlsen og Paul Anziøn startet han et glassverk på gården Survika på Otterøya. Barlien ble etter hvert viden kjent for sin mekaniske dyktighet.
I 1809 mottok han Dannebrogsmennenes hederstegn, men det er uklart på hvilken bakgrunn. Både yrkesfortjenester og hans etterretningsarbeid i Sverige under napoleonskrigene har blitt foreslått.[2]
Etter omtrent ni år i Trondheim kjøpte Barlien storgården Årgård på Namdalseid og vendte tilbake til jordbruket. Han utmerket seg som en dyktig gårdbruker; han bygde treskeverk og lagde sitt eget verktøy. I tillegg til det startet han også hattefabrikk og paraplyfabrikk, og eide et eget boktrykkeri. Foruten dette ga Barlien også ut bladet Melkeveien.[3]
Politikk
Omkring 1814 begynte Barlien å involvere seg i politikken, og selv om han ikke var medlem av riksforsamlingen, ble han valgt til det første ordinære Storting i 1815–1816 som eneste bonde fra Nord-Trøndelag.[3] Da en representant døde, ble han som eneste bonde medlem av Lagtinget. Den viktigste saken som kom til behandling i denne perioden var spørsmålet om ordningen av pengevesenet. Barlien sette seg godt inn i saken og ga ut et kort skrift om saken i 1815 med tittelen Anmærkninger betræffende Pengevæsenet. En Nationalsag.
Barlien fortsatte som stortingsmann fram til valget i 1818. I Det norske Nationalblad skrev Barlien en artikkel der han uttrykker sitt syn på norsk statsrett og erfaringene sine som stortingsmann. Her argumenterer han for at embetsmenn ikke skal kunne være stortingsrepresentanter. Barlien argumenterer ved å vise til at folket selv skal gi sine lover ifølge grunnloven. Folket er «den producerende og fabrikerende Deel af Statens Medlemmer». Alle andre er tjenere av folket, og Barlien mener således at kongen er den øverste tjeneren til folket.[4]
Barlien ble regnet til «det Flor-Hoelske parti», en tidlig opposisjonsbevegelse av borgere og bønder som mente å representere «de skatteytende klasser». Barliens skriverier nådde bredt ut.[5]
Barlien og embetsstanden så på hverandre med gjensidig mistro, og Barlien levde konstant under trusselen om tvangsauksjoner. I juni 1837 reiste han derfor til USA, og grunnla etterhvert en fabrikk i St. Louis. Barlien døde som bonde i Sugar Creek i Iowa i 1842.[3]
Verk
- Anmerkninger betræffende Pengevæsenet. En Nationalsag, 1815
- «Om Norriges Grundlov, Repræsentation og Valgene», i Det norske Nationalblad, hf. 7, s. 232–238
- Bemærkninger til Norges Grundlov, Overgaard (Årgård) 1830
- Melkeveien, 4 nr., Overgård 1830
- Bemærkninger til det nye Lovudkast dat. 31. Oct. 1831, Trondheim 1833
Referanser
- ↑ Moe, Bernt (1845). «Barlien (Hans)». Biographiske Efterretninger om Eidsvolds-Repræsentanter og Storthingsmænd i Tidsrummet 1814-1845. Chr. Schibsted. Besøkt 28. november 2012.
- ↑ Aavatsmark, O.S. (1954). Hans Barlien: en norsk bondefører. Namsos: I kommisjon hos Karoliussens bokhandel. s. 39–42.
- ↑ 3,0 3,1 3,2 Brissach, Ingrid J. (17. januar 2006). «En allsidig kverulant». Adresseavisen. Arkivert fra originalen 13. august 2014. Besøkt 28. november 2012.
- ↑ Bjerkås, Trond (2019). «En ensom radikaler. Hans Barliens visjon om folkestyre». Historisk tidsskrift. 98 (4): 323–339. doi:10.18261/issn.1504-2944-2019-04-04.
- ↑ Jens Arup Seip (1974). Utsikt over Norges historie. 1 : Tidsrommet 1814-ca. 1860. Oslo: Gyldendal. s. 145. ISBN 8205065152.
Litteratur
Eksterne lenker
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata