Rick Astley
| Rick Astley |
|---|
Richard Paul «Rick» Astley (født 6. februar 1966 i Newton-le-Willows i Lancashire) er en britisk sanger, låtskriver og musiker som også er kjent som programleder i radio. Han er kjent for sin hit «Never Gonna Give You Up», som toppet hitlistene i 25 land i 1987.[1] Astley har rekorden for å være den eneste mannlige soloartist som har fått sine første åtte singler på Top 10 Storbritannia.[2] Da han la artistkarrieren på hyllen i 1993 hadde han solgt om lag 40 millioner plater globalt.[3][4][5]
Etter at han trakk seg tilbake fra musikkbransjen i 1993 gjorde Astley et comeback i 2007. Han ble et internettfenomen da videoen til «Never Gonna Give You Up» ble en populær del av internettmemet «Rickrolling».[6] Astley ble kåret til «Best Act Ever» av Internett-brukere under MTV Europe Music Awards 2008.[7]
Biografi
Oppvekst
Richard Paul Astley ble født som nummer fire i søskenflokken, men foreldrene hans mistet en sønn før han ble født.[8] Foreldrene hans skilte seg da han var fem, og Astley vokste opp hos sin far.[9] Som tiåring ble han medlem av et lokalt kor.[10] I skoleårene spilte han trommer i flere band.[2] Etter å ha sluttet skolen som sekstenåring begynte Rick Astley å jobbe som sjåfør i farens gartneri, og spilte i klubber om kvelden i ulike band. Et av bandene het Give Way og spesialiserte seg på coverlåter av Beatles- og Shadows-sanger.[10] I 1985 var Astley trommeslager i et soulband kalt FBI. De var et velkjent lokalt band som skrev og spilte sine egne låter, i klubber og puber. Da FBIs vokalist forlot bandet, ble Astley spurt om å være vokalist.[10] FBI vant flere lokale talentkonkurranser. Astley ble oppdaget av plateprodusenten Pete Waterman mens han spilte i FBI, og Waterman overtalte ham til å komme til London for å jobbe i Watermans platestudio Peter Waterman Limited (PWL),[2] og få platene utgitt på RCA Records. Astley takket ja til tilbudet, og ble tatt under vingene av Mike Stock, Matt Aitken og Pete Waterman, kjent som Stock Aitken Waterman. Gjennom arbeidet i PWL fikk han et godt innblikk i prosessene i et platestudio, og et godt grunnlag for sin egen musikerkarriere. Stillingen hans var kalt junior tape recorder.[8] En del kilder oppgir at han startet som tea boy, altså at han hadde ansvaret for å hente mat og drikke til de andre i studio og annet forefallende arbeid. I et intervju korrigerte han dette, og opplyste at han pleide å lage te til folk i studio rett og slett fordi det ligger i hans natur å se til at folk rundt ham har det bra.[8]
Fenomenet rickrolling
I 2007 ble Astleys "Never gonna give you up" til fenomenet "Rickroll", en videreutvikling av "Duckroll". Formålet med denne internett memen er å få personer til å følge en link til interessant eller annet materiale for så å finne videoen av «Never gonna give you up».
Diskografi
- 1987: Whenever You Need Somebody
- 1989: Hold Me In Your Arms
- 1991: Free
- 1993: Body And Soul
- 2000: Together Forever – Greatest Hits & More...
- 2001: Keep It Turned On
- 2002: Greatest Hits
- 2004: The Best Of
- 2004: Love Songs
- 2005: Portrait
Referanser
- ↑ Mike Stock Music - Biography Arkivert 3. oktober 2011 hos Wayback Machine.
- ↑ 2,0 2,1 2,2 Rickastley.com - Biography Arkivert 13. april 2010 hos Wayback Machine.. Retrieved 28 April 2010.
- ↑ MySpace.com - Rick Astley
- ↑ Shropshire Star.com - 7th June 2008. Retrieved 28 January 2010.
- ↑ Liverpool Echo - 12th November 2007. Retrieved 28 January 2010.
- ↑ Rick Biografia. VH1 Spañol (udatert). Hentet 27. desember 2006.
- ↑ «Astley shortlisted for MTV award». BBC News. 2. oktober 2008. Besøkt 22. november 2008.
- ↑ 8,0 8,1 8,2 Hind, John (15. september 2018). «Rick Astley: Tea boy, pop star, beer hipster». The Guardian (på English). ISSN 0261-3077. Besøkt 7. august 2020. «It’s said that I was the tea-boy at producer Pete Waterman’s studio, brewing builder’s tea for Mel & Kim and Kylie, but I was a junior tape operator who made everyone tea because that’s the sort of guy I am. It’s also claimed that I’d hold out tea to people and then snatch it back, singing, “Never gonna give you cup”, but that was a joke, by Pete probably.»
- ↑ «Rick Astley: The pop idol returns». London: The Independent. 13. oktober 2005. Besøkt 16. mai 2010.
- ↑ 10,0 10,1 10,2 «Rick Astley - About». lookstudio.com. Arkivert fra originalen 5. februar 2002. Besøkt 16. mai 2010. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. november 2006. Besøkt 15. januar 2011.
Eksterne lenker
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata