Emil du Bois-Reymond
| Emil du Bois-Reymond |
|---|
Emil Heinrich du Bois-Reymond (født 7. november 1818 i Berlin, død 26. desember 1896 samme sted) var en tysk fysiolog. Han forsket på elektriske fenomener i dyrevev og betraktes som elektrofysiologiens opphavsmann.
Liv og virke
Familiebakgrunn og utdanning
du Bois-Reymond var sønn av en klokkemaker fra Neuchâtel i Sveits, som takket være begavelse og hardt, målrettet arbeid[1] ble statstjenestemann i Berlin.[2] Moren, Minette Henry, var datter av en predikant i Berlins franske diaspora.[1] Både moren og faren kom fra velansette hugenottslekter.
du Bois-Reymond studerte teologi, filosofi og psykologi ved Universitetet i Berlin fra 1837, og mellom 1838 til 1839 logikk, metafysikk, antropologi, botanikk, geologi, geografi og meteorologi ved Universitetet i Bonn. Deretter vendte han tilbake til Berlin for å studere medisin.[3]
Vitenskapelig virke
Fra 1841 arbeidet du Bois-Reymond under Johannes Müller.[2] I 1843 avla han doktorgrad i fysiologi ved Universitetet i Berlin.[3] Sammen med Ernst Wilhelm von Brücke og Alfred Wilhelm Dove etablerte han i 1845 Physikalische Gesellschaft.[3] Da Müller døde i 1858, etterfulgte du Bois-Reymond ham i lærestolen for fysiologi.[2]
du Bois-Reymond er kjent for sin forskning på elektrisk aktivitet i nervesystemet og i muskelfibrene.[4] Han oppfant instrumenter til bruk i denne forskningen, blant annet et nervegalvanometer. Sammen med Carlo Matteucci regnes han som grunnlegger av elektrofysiologi,[2] studiet av den elektriske aktiviteten i organismen. Fra 1877 ledet han et nyopprettede fysiologisk institutt i Berlin.[2]
Videre ble du Bois-Reymond kjent for sitt syn på migrene. Han brukte sin egen erfaring som utgangspunkt for en forklaring som i dag ikke regnes som helt korrekt, selv om årsakene til lidelsen fremdeles ikke er fullstendig forstått.[2]
du Bois-Reymond var forkjemper for observasjon og eksperimentering, og å bygge opp kunnskap om naturfenomener trinn for trinn. Han kjempet rasende mot metafysikere og naturfilosofer, «denne kollegaen som startet med metaller og som endte med nattverden»[5] dvs skrivebordstenkere som konstruerte sin forståelse av naturen ut fra a priori forutsetninger, og som ikke så det som nødvendig å gå ut for å studere naturfenomenene. Særlig lot han vitalister og neovitalister få gjennomgå.[1]
Fra 1876 var han Det prøyssiske vitenskapsakademis faste sekretær.[3]
Utmerkelser
I 1877 ble du Bois-Reymond ble innvalgt i ordenen Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste.[6]
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 1,2 (de) P. Grützner: «Du Bois-Reymond, Emil Heinrich». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 48, Duncker & Humblot, Leipzig 1904, s. 118–126.
- ↑ 2,0 2,1 2,2 2,3 2,4 2,5 J.M.S. Pearce: «Emil Heinrich Du Bois-Reymond (1818–96)», Journal of Neurology, Neurosurgery, and Psychiatry, vol. 71, nr. 5, 2001, s. 620.
- ↑ 3,0 3,1 3,2 3,3 «Du Bois-Reymond, Emil Heinrich», Max Planck Institute for the History of Science, Berlin. Lest 24. oktober 2015.
- ↑ «Emil Heinrich Du Bois-Reymond», Britannica Online. Lest 24. oktober 2015.
- ↑ "dessen Colleg mit den Metallen anfing und mit dem Abendmahl endigte"
- ↑ Verzeichnis der Mitglieder des Ordens Pour le Mérite für Wissenschaften und Künste. Nach Aufnahmejahren [død lenke], Orden Pour le mérite für Wissenschaften und Künste. Lest 24. oktober 2015.
Litteratur
- (de) Grete Ronge: «Du Bois-Reymond, Emil Heinrich.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 4, Duncker & Humblot, Berlin 1959, ISBN 3-428-00185-0, s. 146–148 (digitalisering).
- (de) P. Grützner: «Du Bois-Reymond, Emil Heinrich». I Allgemeine Deutsche Biographie (ADB). Bind 48, Duncker & Humblot, Leipzig 1904, s. 118–126.
Eksterne lenker
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
|
(de) Wikiquote: Emil Du Bois-Reymond – Sitater |
- (de) Verk av og om Emil du Bois-Reymond i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- (de) Emil du Bois-Reymond i Deutsche Biographie
- Kortbiografi, Max-Planck-Institut für Wissenschaftsgeschichte (Virtual Laboratory)
- Tekster, Max-Planck-Institut für Wissenschaftsgeschichte (Virtual Laboratory)
- Über die Grenzen des Naturerkennens
- Die sieben Welträtsel
- Forfatterprofil, zbmath.org