Joseph Beuys

Joseph Beuys

Joseph Heinrich Beuys (1921–1986) var en tysk billedkunstner og kunstprofessor i Düsseldorf.

Beuys livsverk inneholdt i tillegg til materielle arbeider i tradisjonell kunstnerisk forstand (maleri og tegninger, skulptur og installasjoner) også progressive arbeider som performance og aksjoner. I en periode var han medlem av Fluxus-bevegelsen. Beuys drev kunstteoretisk arbeid på universitetet og dessuten politisk virksomhet. I 1979 var han blant grunnleggerne av Bündnis 90/Die Grünen i Vest-Tyskland.

Han fant støtte i antroposofien for sitt Utvidete kunstbegrep (Erweiterter Kunstbegriff). Ethvert menneske kunne ifølge Beuys oppnå å skape kunst i sitt eget virke. Slik kunne det løsrive seg fra de herskende omgivelser, og det var dessuten den eneste måte oppnå et slikt mål på.

Bakgrunn og karriere

Beuys ble født som sønn av en kjøpmann. Han tok artium i Kleve og hadde planer om å studere medisin. Fra 1941 gjorde han militærtjeneste under andre verdenskrig og overlevde et flyhavari på Krim. Han satt i krigsfangenskap inntil 1946.

Fra 1947 til 1952 studerte han ved Kunstakademiet i Düsseldorf, under Josef Enseling og Ewald Mataré. Fra 1952 til 1954 var han mesterstudent samme sted. Fra 1955 til 1957 gjennomgikk han en periode med depresjon.

I 1961 ble Beuys professor i skulptur ved kunstakademiet, men fikk sparken i 1972 etter at han insisterte på at hans forelesninger skulle være åpne for alle som ville ta del.

• 
  Beuys med studenter i 1969.
• 
  Beuys med sykkel utenfor hovedinngangen til universitetet i Düsseldorf.
• 
  I undervisning i 1978: - Hvert menneske er en kunstner.

Beuys' utvidete kunstbegrep

Beuys var tilhenger av Rudolf Steiners antroposofi, og fant støtte i denne for sitt Utvidete kunstbegrep (Erweiterter Kunstbegriff). I dette la han blant annet at ethvert menneske var kunstner. Gjennom å tenke, føle og handle kunne menneskene oppnå det for seg antatt umulige. Dette var dessuten den eneste mulighet for å løsrive fra de herskende omgivelser. Beuys mente ikke med dette å si at alle kunne bli gode malere. Det han mente var at talentet som er forbundet med enhver oppgave, den til en sykepleier eller den til en bonde, krever anerkjennelse som del av en kunsterisk oppgave. Kunsten var sosial. Dette betydde at den tok utgangspunkt i kollektiv meningsproduksjon heller enn individuelle genistreker.

Fluxus-bevegelsen

Etter ansettelsen som professor kom Beuys i 1962 eller 1963 (kildene gir ulike årstall) kontakt med Fluxus-bevegelsen, der han samarbeidet med blant andre Nam June Paik og George Maciunas. Han forlot fluxus allerede rundt 1966.

• 
  Med Nam June Paik (t.v.) under biennalen i Paris i 1985.

Kunstnerisk uttrykk

Beuys knyttet ofte sin kunst til egne opplevelser. Hans tilbakevendende bruk av filt og fett som materialer, er forstått på bakgrunn av opplevelser under andre verdenskrig. Beuys ble lettere skadd under en nedskytning over Krimhalvøya, og fikk behandling ved et feltsykehus. Senere omskapte Beuys denne historien til forskjellige versjoner. En versjon var at han ble reddet av nomadiske tatarer som holdt ham varm ved å dekke ham i fett og pakket ham inn i filt.

Beuys opptrådte som performance-kunstner. En av hans mest berømte perfomancer er I Like America and America Likes Me (1974), også kjent som Coyote. Beuys lot seg pakke inn i filt og ble transportert på båre til flyplassen i Düsseldorf. Deretter ble han ført ombord i et fly og fraktet til René Block Gallery i New York, hvor han bodde sammen med en coyote i fem dager. Han førte som et annet eksempel, lange samtaler med en død hare, som han til sist spikret opp på veggen. I tillegg lagde han også installasjoner.

Det er uttrykt at Beuys opptrådte som en sjaman. Det ble vist til at hans kunst kunne fremstå som rituell, og at hans kunst var avhengig av hans egen tilstedeværelse og opptreden.

Utstillinger

I 1953 holdt han sin første separatutstilling hos brødrene Van der Grinten i Kranenburg ved Kleve.

Senere holdt han en rekke utstillinger, og deltok blant annet på flere Documenta-utstillinger, samtidskunstutstillingen i den tyske byen Kassel. Den første var Documenta III i 1964, der han deltok med tegninger og skulpturer. På Documenta IV (1968) var han representert med installasjonen Raumplastik og i 1972 med et informasjonsbyrå for Organisasjonen for direkte demokrati. I 1977 deltok han med Honningpumpe på arbeidsplassen, samt med Det frie Internasjonale Universitet - åpne diskusjoner i 100 dager. Universitetet hadde han etablert i 1974, sammen med Heinrich Böll. Hans siste Documenta-utstilling (VII) var i 1982, da han plantet det første av 7000 eiketrær i Kassel, som begynnelse på aksjonen Byforskogning fremfor byforvaltning, 7000 eiketrær (Stadtverwaldung statt Stadtverwaltung, 7000 Eichen).

• 
  Eiketreet som ble plantet foran Fredericianum under Documenta VII i 1982.
• 
  Noen av eiketrærne i Kassel i 2009.

Beuys er representert i samlingen til Henie-Onstad Kunstsenter med tegninger og grafiske blad.

Politikk

Han grunnla i 1967 Det Tyske Studentparti, som et meta-parti, sammen med Johannes Stüttgen. Foran valget til Forbundsdagen i 1976 ble han ledende kandidat for partiet Uavhengige tyskeres aksjonsfellesskap i Nordrhein-Westfalen, men ble ikke valgt.

I 1979 deltok han i etableringen av Bündnis 90/Die Grunen i Vest-Tyskland. Det antas at han er opphaver til partiets symbol, solsikken. I 1982 ønsket han igjen å bli innvalgt til Forbundsdagen. Hans nye parti ønsket imidlertid ikke å nominere ham på fast plass i partiets liste i Nordrhein-Westfalen, og han ble ikke valgt.

• 
  Beuys antas å være opphaver til solsikkesymbolet til Bündnis 90/Die Grünen, partiet han var med på å stifte.
• 
  Sammen med Petra Kelly i 1982.

Litteratur

• Blom, Ina (2001). Joseph Beuys. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205267006. 

Eksterne lenker

• Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
• Artikkelen er ikke koblet til Wikidata
• Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
• Joseph Beuys-guide (engelsk)
• Beuys musikk på ubuweb

Autoritetsdata