Handel under vikingtiden

Flere arkeologiske funn peker til at handel var sentralt for vikingene. Avbildet: Liten skålvekt med lodd fra det 10. århundret, utstilt i Historisk Museum i Oslo.

Handel, både på nasjonal og internasjonal skala, var sentralt for vikingtiden, og de fleste vikinger opererte blant annet som handelsmenn i i løpet av det åttende til ellevte århundre. Disse handelsmennene reiste rundt i og utenfor Norden og utviklet infrastrukturer for internasjonal handel gjennom nye markeder og handelssentre ved flere bosettinger over hele varden. Vikingene var særegne når det kom til sjøferd, og deres serægne utforming av vikingskip lot dem utføre lange handelsferder til andre verdensdeler, i hovedsak Nord-Amerika og Asia.

Handelsruter

Vikingene hadde flere handelsruter som sammen dannet handelsnettverk. Dette nettverket dekket store deler av Europa, samt deler av Asia og Amerika. Flere handelsveier ble utformet for å kunne delta i fjernhandel med disse diverse områdene. Dette inkluderte reiser over for eksempel Atlanterhavet og Østersjøen, samt langs Volga og andre elver i det russiske imperiet.

Vikinger fra forskjellige områder i Norden hadde forskjellige regioner de handlet mest med. Sjømenn fra dagens Norge reiste ofte vestover, og hadde diverse handelsstasjoner på Island, Grønland, Newfoundland i dagens Canada og Orknøyene i Skottland. Danske vikinger reiste sørover, og hadde poster i østre deler av England og bosetninger i Normandie i Frankrike, hvor disse etterkommerne skapte videre handelsruter til den iberiske halvøy, Nord-Afrika og Napoli i Sicilia. I Sverige reiste handelsmenn nord og østover, og skapte bosetninger med aktive handelsposter i Finland, Russland, og Polen.

Handelssentre

I starten av vikingtiden ble de første handelsbyene utformet i Norden. Ettersom handel var i hovedsak basert rundt sjøfart, dukket de opp langs kysten, nær fjorder og andre naturlige havner. Disse handelssentrene varierte i størrelse, spesialisering og betydning, og kun noen få bosettelser utviklet seg til et internasjonalt status. Flere arkeologiske funn peker mot disse handelsbyene som sentrale for både kort- og langdistansehandel, og sammen bygde et regionsdekkende handelsnettverk.

Kaupang

Skiringssal-kaupangen, oftest kalt kun Kaupang, har blitt beskrevet som Norges viktigste minnesmerke. Landsbyen lå ved dagens Larvik og var en svært sentral handelsby i vikingtiden. Den er trolig svært gammel, og har vært utforsket flere ganger av flere norske institusjoner. Funnene fra disse utgravningene peker mot at Kaupang er Norges eldste handelsby, og at den var i bruk mellom 800- til 1000 tallet, før den ble landsbyen ble i stor del forlatt. Nyere dateringsmetoder har festet stolper fra havna ved bosetningen til år 803.

Typene handel i bosetningen under vikingtiden var bredt, og inkluderte flere type varer. Spesielt i fokus var metallarbeid, og det er funnet store mengder slagg og annet avfall fra metallproduksjon som tegner til et mangfoldig sett med typer metallarbeid fra spesialiserte arbeidsfolk. Andre arkeologiske funn peker til at byen samarbeidet med handelsmenn i baltiske områder til øst og nordatlantiske bebyggelser i vest, og at de eksporterte bearbeidet treverk og tømmer, pels og forskjellige typer korn.

Birka

Handelsbyen Birka i dagens Björkö regnes som en av Sveriges eldste byer, og var Sveriges viktigste handelsplass under vikingtiden.. Landsbyen var trolig grunnlagt i på midten av 700-tallet, og vokste fram som sentral for skandinaviske kjøpmenn før den ble forlatt på slutten av 900-tallet.

Pelshandel var svært sentralt for landsbyens økonomi. Baltiske handelsmenn, spesielt fra Russland, reiste i hovedsak til Birka for å kjøpe pels fra rev, bever og ekorn fra skandinaviske vikinger, som de igjen solgte til andre russere, bysantinere og muslimer. Annen handelsvarer i byen inkluderte smykker av bronse og edle metaller, tekstiler, samt horn og bein.

Ribe

Bosetningen på Ribe i Danmark var et sentral handelspunkt for mange kjøpmenn, spesielt ovenfor langdistanse-handel via sjøen. Byen har en lang historie tilbake til det 8. århundret, og regnes som Nordens eldste by. Den var en populær havneby ofte besøkt av handelsmenn gjennom tidene på grunn av landsbyens fordelaktige kystlinje mot Nordsjøen.

Det har vært flere utgravinger gjennom tidene som peker til Ribes signifikans som et av vikingtidens mest sentrale handelssentre. Flere artefakter har blitt funnet som viser at det har foregått handel både fra lokale og utenlandske kjøpmenn, som former til brosjer, masker og nøkler, samt diverse typer keramikk produsert utenfor Skandinavia og diverse gjenstander av glass fra Rhinland.

Hedeby

Det er også flere områder utenfor landegrensene til dagens Skandinavia som regnes som viktige handelsbyer under vikingtiden. I dagens Tyskland var Hedeby (kalt Haithabu) sentralt ettersom det lå ved Danevirke, som fungerte som Danmarks sydlige landegrense. Byen blir regnet som trolig den største handelsbyen i vikingtiden. Den hadde en viktig funksjon gjennom å koble sammen handelsrutene i Nordsjøen og Østersjøen, og flere verdifulle artefakter, som vekter, mynter og utsmykninger, har blitt funnet i arkeologiske utgravinger i den gamle bosetningen.

Storbritannia og Irland

Vikingene hadde også flere bosetninger på de britiske øyer. Dublin, hovedstad i Irland, og York i nåtidens Storbritannia (kalt Dubh Linn and Jorvik respektivt under vikingtiden) utviklet seg til å bli sentrale handelsbyer for skandinaviske handelsmenn. Spesielt Irland hadde mye handelsaktivitet fra vikinger. Før vikingene kom til øya var irer i stor grad nomadiske, som gjorde samfunnene der sårbare og dermed populære ofre for vikingtokter Gjennom større og større tilstedeværelse på øya ble flere handelsbyer grunnlagt. I ettertid har det blitt funnet store andel tegn til flere industrier under arkeologiske utgravninger i Dublin, blant annet trearbeid, elfenbens-gravering og lærarbeid som skomakeri, som peker mot byens posisjon som en særegent viktig handelsby i vikingtiden.

Handel og varer

Vikingene handlet i stor del med sølv, som ble brukt som verdimåler. Flere arkeologiske funn av opphakket sølv, lodd og skålvekter peker mot at det var vekten av sølvet som bestemte verdien. I tillegg var også varebytte jevnlig praktisert.

Importvarer

I tillegg til sølv importerte vikingene flere luksusgjenstander som silke, perler av glass og edelstener, samt smykker og mynter av edle metaller. De importerte også dekorative nyttegjenstander som drikkevassaler i glass og diverse typer keramikk i tillegg til gjenstander ment til praktisk bruk, som uedle metaller og våpen.

Eksportvarer

Klassiske eksportvarer inkluderte animalske produkter som ull, gevir, bein og støttenner, pels og skinn. Det var også et marked for naturlig oppstående mineraler som jern, kleberstein og brynestein.

Slavehandel

Kjøp og salg av slaver var trolig en markant del av vikinghandelen. Vikingene tok til bruk slaver, kalt treller, fra store deler av Europa, inkludert Norden. Temaet om hvor omfattende effekt slavehandel og -bruk hadde på økonomien er mye omdiskutert, ettersom få bevis på slavemarked er funnet. Deler av slavebefolkningen i Norden var sannsynligvis kjøpt på utenlandske slavemarkeder. Noen var også skandinaver som ikke tilbakebetale lån og ble omgjort til slaver til de kunne nedbetale gjelden sin. Trolig tok vikinger også krigsfanger fra vikingtokter og tilbake til Norden som krigsbytte og tvang dem til slaveri, hvorav noen igjen ble solgt på slavemarkeder både i og utenfor Skandinavia.