Preposisjon

Preposisjon (av lat. praeponere, stille foran), er en grammatisk ordklasse. Vanlige preposisjoner i norsk er i, på, mellom, over, under, av, bak, før, etter, hos, gjennom, utenom, blant.

Norske preposisjoner bøyes ikke. De står foran et annet uttrykk for å danne en preposisjonsfrase (i senga, på taket). De samme ordene kan i enkelte tilfeller være plassert etter ordet de står til; de er da strengt tatt postposisjoner: oss imellom.

I norsk kan de stå sammen med substantiv, pronomen, infinitiv med å eller leddsetning.

• Substantiv: Jeg sitter i bilen
• Pronomen: Han fikk en gave av meg
• Infinitiv: Jeg er glad i å danse
• Leddsetning: Jeg venter på at noe skal skje.

Semantisk viser preposisjoner til relasjoner mellom to fenomen. I skogen bak huset uttrykker preposisjonen bak et romlig forhold mellom en skog og et hus.

Preposisjoner kan fortelle hvor noe er:

• Per sitter på taket

Preposisjoner kan fortelle noe om tid:

• Du må gjøre leksene dine før middag.

Foran stedsnavn brukes i eller på:

• Jeg bor i Oslo
• Du bor på Voss

Kasus

I språk hvor man har kasusbøying, styrer preposisjoner normalt hvilken kasus det etterfølgende substantivet eller pronomenet får. I enkelte språk, som tysk, tar hver bestemt preposisjon en bestemt kasus, mens i andre, som latin, er det betydningen av preposisjonen i det enkelte tilfelle som avgjør kasus.

I norsk styrer preposisjoner akkusativ (objektsform) på pronomen: til meg. I enkelte norske dialekter finnes det ennå tydelige spor etter at preposisjoner styrer kasus på substantiv. Det finnes også noen eksempler som har blitt bevart i faste uttrykk, som f.eks. til bords, til gårds, til lands, til vanns, til sjøs, fra borde og av gårde.

Se også

• Postposisjon

Autoritetsdata