Arne Skouen

Arne Skouen

Arne Skouen (født 18. oktober 1913, død 24. mai 2003) var norsk filmregissør, journalist og forfatter. Han ble født i Kristiania og var sønn av kontorist Peder N. Skouen. Fra 1949 var Arne Skouen bosatt på Eiksmarka. Han bodde også i perioder i USA, Storbritannia og Sverige.

Skouen var sjømann i perioden 1933–34, tilknyttet Dagbladet fra 1935, opprinnelig som sportsredaktør. Han ble journalist i 1946 og var sports- og kulturmedarbeider i Verdens Gang 1947–57, og kommentator og kulturmedarbeider i Dagbladet 1971–95. Arbeidet 1943–45 som presse- og mediemann i Stockholm, London (for NRK) og New York. Han var 1967–1972 styreleder for Norske Dramatikeres Forbund.

Journalistkarriere

Etter bare kort tid som løsmedarbeider i Dagbladet, ble Skouen fast ansatt som sportsredaktør for avisen. Den andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen av Norge førte til at han måtte forlate stillingen og flykte fra Norge. Da arbeidet han blant annet for norsk radio (NRK) i London, og studerte journalistikk i New York.

Da han kom tilbake til Norge i 1946, foreslo han for Dagbladets redaktør Einar Skavlan at avisen burde gå over i tabloidformat, etter modell fra New York Post. Da Skavlan forkastet idéen, følte ikke Skouen seg hjemme i avisen lenger. Han valgte derfor å gå over Akersgata for å begynne i den nystartede avisen Verdens Gang. Her skulle han ha sitt faste virke i over ti år. Han jobbet både som sports- og kulturjournalist, samt som skribent og idémaker. Skouen er blant annet kjent for å ha hatt idéen til terningskast for å vurdere filmer, i norsk presse. Selv etter at Skouen gikk ut av sitt faste virke i avisen i 1957, var han tidvis en sentral skikkelse i VG. Blant annet assisterte han Einar Munthe-Kaas og Arne Bonde med utformingen av sidene da avisen gikk over i tabloidformat i 1963.

Mot slutten av 1960-tallet ble Arne Skouen igjen å finne i Dagbladet, etter flere år der film og bøker opptok det meste av hans tid. Skouen hadde en datter som ble diagnostisert med autisme. I spalten «Ytring», som etter hvert ble en institusjon i norsk presse, brukte han mye krefter på utviklingshemmedes rettigheter i samfunnet. Blant annet gikk han kraftig i rette med spesialskolene, som Skouen mente var ødeleggende for barna som gikk der. Da Skouen igjen ble fast ansatt i Dagbladet i 1971, arbeidet han i hovedsak med kulturstoff og som skribent i kommentaravdelingen.

I 1974 presenterte Arne Skouen og Gerd Benneche den såkalte «Gro-saken» i Dagbladet. Journalistene beskrev bruken av tvangstiltak mot den autistiske jenta «Gro» som tortur. Saken førte til en omfattende debatt om behandlingen av psykisk utviklingshemmede.

Selv om det var kommentarene og kulturstoffet som sto Skouen hjertet nærmest som pressemann, forlot han aldri helt sportsjournalistikken. Han dekket flere olympiske leker og verdensmesterskap for både Dagbladet og VG. I 1936 var han yngste registrerte medarbeider ved Vinter-OL i Garmisch-Partenkirchen og Sommer-OL i Berlin, mens han i 1994 var eldste akkrediterte journalist under Vinter-OL på Lillehammer.

Forfatter og filmskaper

Parallelt med den journalistiske karrieren, skrev Skouen skjønnlitteratur om det å være ung og sjømann. I 1939 debuterte han som dramatiker med skuespillet Ansikt mot ansikt, og i 1941 skrev han skuespillet Barn av solen, som ble en stor suksess. Under krigen flyktet Skouen til Sverige og bosatte seg i Stockholm i 1943, hvor han kom i kontakt med en rekke interessante mennesker, som Ingmar Bergman og Tutte Lemkow. I Stockholm fikk Skouen sin første erfaring innen film, hvor han skrev synopsis til kort- og langfilmer.

Etter 2. verdenskrig skrev han de to romanene Fest i Port des Galets og Gategutter, og filmdebuterte med Gategutter i 1949 etter at kinodirektør i Oslo og daværende formann i styret for Norsk Film ⅍, Kristoffer Aamot, tok kontakt og ba ham filmatisere romanen.

Skouens Gategutter sammenlignes ofte med Vittorio de Sicas Sykkeltyvene fra 1948 og har blitt betegnet som norsk neorealisme.

Etter sin debut bidro Skouen med en rekke forskjellige filmer som har beriket norsk film, alt fra krigsfilmer (Ni liv, 1957) til klassiske komedier (Bussen, 1961).

Filmer

Skouen regisserte og produserte i alt 17 filmer:

• Gategutter (1949). Debutfilmen handler om en guttebandes kamp mot streikebrytere i 1924.
• Nødlanding (1952)
• Cirkus Fandango (1954)
• Det brenner i natt! (1955). En film om pyromani.
• Barn av solen (1956)
• Ni liv (1957). Oscar-nominert. I 2005 ble filmen kåret til Norges beste film gjennom tidene. Jack Fjeldstad som Jan Baalsrud.
• Pastor Jarman kommer hjem (1958)
• Herren og hans tjenere (1959). Et religiøst drama med Claes Gill i hovedrollen.
• Omringet (1960)
• Bussen (1961). Komedie skrevet for Leif Juster som hovedrolleinnehaver.
• Kalde spor (1962). Samtidsdrama med røtter tilbake i krigsårene. Arne Skouens fjerde og siste film om okkupasjonstiden. Med Toralv Maurstad, Alf Malland og Henny Moan.
• Pappa tar gull (1964)
• Musikanter (1967). oppfølgeren til Bussen.
• en trilogi om barn med adferdsproblemer:
  • Om Tilla (1963),
  • Vaktpostene (1965) og
  • Reisen til havet (1966),
• An-Magritt (1969). Etter Johan Falkberget med Liv Ullmann i hovedrollen.

Fjernsyn

Arne Skouen arbeidet for NRK på en rekke produksjoner, både som manusforfatter og regissør. Han oversatte også verdensdramatikk for Fjernsynsteatret. I januar 1961 sendte NRK Fjernsynsteatret Hughie av Eugene O'Neill, i Arne Skouens oversettelse. Senere samme år ble Skouens oversettelse av Harold Pinters Går ut i kveld sendt i Fjernsynsteatret.

I 1970 sendte NRK komiserien Pim og Laffen – som ble presentert som en «hverdagskomedie» i fire episoder, «fritt etter familien i pappa-bøkene av Arne Skouen». Hovedrollene som ekteparet Pim og Laffen ble spilt av Inger Marie Andersen og Henki Kolstad, og seriens kjenningsmelodi var av Egil Monn-Iversen.

Forfatterskap

• Gymnasiast (1932)
• Jeg er sjømann og sytten år (1935)
• Nå skulde Ruth sett mig (1937)
• Norske gutter krysser ekvator (1940)
• Barn av solen (1941, filmatisert 1955)
• Førstemann til Lindesnes (1942)
• Gullstolen (1942)
• 66 skinnbrev fra Oslo (1943). Skildringer fra hverdagen i det okkuperte Norge utgitt i Sverige (Under pseudonymet Bjørn Stallare)
• Tre små enaktere (1943)
• Jon Vannskrekk (1947) (Under pseudonymet Terje Rakke)
• Fest i Port des Galets (1947)
• Gategutter (1948, filmatisert)
• Leirplassen (1950)
• Cirkus Fandango (1953)
• Bare om barn (1959)
• Pappa tar gull (1962, filmatisert)
• Pappas dans (1964)
• Pappa blir voksen (1966)
• Rettferd for de handicappede (1966)
• De veldedige politikerne (1969)
• Tusen kyss fra Bagdad (1970)
• Alle elsket enken (1970) (kriminalroman under pseudonymet Axel Barre)
• Farlig weekend (1971) (kriminalroman under pseudonymet Axel Barre)
• Sir Williams bohemer (1972)
• Ytringer (1973)
• Nye ytringer (1976)
• Ballerina (1976)
• Flere ytringer (1980)
• Sigrid Undset skriver hjem (1981)
• Bess (1982)
• Tre filmer og to skuespill (1993)
• En journalists erindringer (1996)
• Jøssingene på Sehesteds plass (2002)

Flere av Skouens bøker er oversatt til andre språk.^{[trenger referanse]}

• I 1980 utga Petter Larsen Arne Skouens biografi
• I 1983 redigerte Simen Skjønsberg en antologi om Skouen: Hverdag og visjon

Priser (utvalg)

• Aamot-statuetten 1957
• Hirschfeldt-prisen
• Narvesen-prisen 1980
• Oslo bys kulturpris 1983
• Ibsenprisen 1986
• Amandakomiteens ærespris under Amandaprisen 1986
• Jonas-prisen fra Institutt for spesialpedagogikk 1988
• Norsk kulturråds ærespris 1988
• Fritt Ord-prisen 1996 for årvåkenhet og uredd journalistisk virke i 60 år.
• Han ble i 2005 kåret til «beste norske filmskaper gjennom hundre år». «Kjent som en aktiv og varm forsvarer for de svakeste i samfunnet, både som filmskaper og som journalist i Dagbladet».

Litteratur

• Linn Ullmann Yrke: Regissør. Om Arne Skouen og hans filmer. Norsk filminstitutts skriftserie nr 8, 1998 ISBN 82-90463-84-7
• Petter Larsen Arne Skouen Gyldendals små biografier (1980) – lenke til digitalutgave på Nasjonalbibliotekets nettsider
• Gunnar Iversen Visjon og virkelighet : Arne Skouen og filmen, 2013 ISBN 9788232103294

Eksterne lenker

• Artikkelen er ikke koblet til Wikidata

Autoritetsdata