Epitafium: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
m Én sideversjon ble importert |
(Ingen forskjell)
| |
Siste sideversjon per 16. feb. 2026 kl. 20:22
Et epitafium eller epitaf (gammelgresk: «på graven») er et gravmæle med innskrift eller en minnetavle over avdøde[1] - ofte hengt opp i kirken av personen selv i levende live - som på sin måte erstattet de mange helgenbildene fra katolsk tid.[2] Teksten kan være utformet som et vers, til ære for eller minne om en avdød. Det er vanligvis skrevet på en gravstein eller plakett. Noen epitafier er skrevet av personen selv, slik som August von Kotzebue.
I flere eldre norske kirker henger epitafier eller minnetavler, blant annet i Stavanger domkirke. De kan være utskåret i tre, malt i flere farger med både tekst, avbildninger av personen (ofte omgitt av familien), religiøse symboler, bumerker og våpenskjold. De fleste er fra 1600- og 1700-tallet og til minne om geistlige personer (biskoper, prester) eller verdslige (adelige, embetsmenn, handelsmenn). Epitafiene kan være store, opp til et par meter høye, og de kan være utført av dyktige håndverkere og ha høy kunstnerisk kvalitet.
Det er kjent fra skriftlige beretninger at konger og adelige i middelalderen fikk hengt opp malte våpenskjold på vegger i kirker, etter sin død, som en form for epitafier.
Eksempler
Et kjent epitafium er det som Johan Herman Wessel i 1784 skrev om Gert Londemann:
Man sukker, for han er ey meer,
Man husker, hvad han var og leer.
Ὦ ξεῖν’, ἀγγέλλειν Λακεδαιμονίοις ὅτι τῇδε
κείμεθα, τοῖς κείνων ῥήμασι πειθόμενοι.
O xein', angellein Lakedaimoniois hoti têde
keimetha tois keinôn rhêmasi peithomenoi
«Gå, du fremmede (som leser dette), og fortell spartanerne
at her ligger vi, som var lydige mot loven.»
- — Simonides' epigram etter slaget ved Thermopylene
Er liegt irgendwo hier
«Han ligger her et sted»
- — Werner Heisenberg, som i usikkerhetsprinsippet.
Dorthe Jensdatter Kjærulff er den eneste heksen man vet om, som kan ses på et epitafium på en kirkevegg - dvs. sørveggen i Vor Frue kirke i Ålborg. I 1609 fikk hun utført og hengt opp en avbildning av seg selv, de tre døtrene og de to ektemennene hun var enke etter; i bakgrunnen ses Jesu dåp i Jordanelven.[3] Kjærulff ble brent på bål i 1620. I 1611 hadde hun, sammen med adelsdamen Christence Kruckow og flere andre, forsøkt med trolldom å ta livet av presten David Klynes kone[4] Lisbeth Nielsdatter, etter en strid med Klyne om utskrifting av kirkestolene.[5]
Referanser
- ↑ «epitafium» i Det Norske Akademis ordbok. Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. [1] (hentet januar 2026)
- ↑ Kristjan Bure: Danske kirker, Berlingske bogtrykkeri, København 1962 (s. 123)
- ↑ Ørnbjerg, Jakob: «Heksens ansigt - portræt af en kvinde dømt for trolddom i år 1620» i Danmarkshistorien på lex.dk. Hentet 28. januar 2026 fra [2]
- ↑ «Dorthe Jensdatter Kjærulff», kongsgaard.name
- ↑ «Danmarks rigeste heks boede i Aalborg i 1611», familienmejlby.dk
Se også
Eksterne lenker
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Ordnet DK
Kirkearkitektur | ||
|---|---|---|
| Kirkebygningen |  | |
| Monumenttyper | ||
| Bygningsdetaljer | ||
| Dekorasjon | ||
| Inventar | ||
| Perioder | ||
| Kirker i Norge | ||