Brunhilde Pomsel

Brunhilde Pomsel

Brunhilde Pomsel (født 11. januar 1911 i Berlin, død 27. januar 2017 i München) var sekretær for propagandaminister Joseph Goebbels fra 1942 til slutten av 2. verdenskrig og dermed et av de lengst overlevende øyenvitner til det indre livet i Nazi-Tysklands maktapparat.

Liv og virke

Bakgrunn

Pomsel ble født i Berlin i 1911 og arbeidet som stenograf for en jødisk sakfører samt som maskinskriver for en nasjonalsosialist samtidig.

Under nazismen

I 1933 ble hun med i nazipartiet i 1933, rett etter at Hitler ble utnevnt til rikskansler. Snart fikk hun jobb som sekretær i propagandaorganet i Nazi-Tyskland. Etter en anbefaling fra en venn ble hun overflyttet til Riksministeriet for offentlig opplysning og propaganda i 1941, der hennes arbeide under Goebbels som stenograf begynte og sluttet først etter Berlins fall i 1945.

Ifølge Kate Connolly i The Guardian hadde Pomsel som en av sine arbeidsoppgaver å massere statistikker om falne soldater nedad, såvel som å overdrive antallet av voldtekter av tyske kvinner av Den røde armé. Blant de mange tusen dokumentene som passerte skrivebordet hennes, husket hun mappen til Sophie Scholl, som var sentral i motstandsgruppen Die weisse Rose.

Etterkrigstiden

Etter Berlins fall ble Pomsel satt i krigsfangenskap i fem år av sovjeterne.

Etter løslatelsen i 1950 arbeidet hun som sekretær i tysk kringkasting inntil hun ble pensjonert i 1971.

På sin 100. fødselsdag i 2011 talte hun offentlig ut imot Goebbels. Dokumentarfilmen Ein deutsches Leben, som ble vist på filmfestivalen i München i 2016, bygger på et 30-timers intervju med Pomsel. Pomsel husket Goebbels som en mann med «edel eleganse» og som en som alltid var opptatt av å være velkledd, men som opptrådte som en «rasende dverg» når han holdt propagandatale. Hun påstod at hun intet visste om nazistenes forbrytelser.

Pomsel bodde i München til sin død i 2017. Hun ble 106 år gammel.

Eksterne lenker

• Artikkelen er ikke koblet til Wikidata

Autoritetsdata