Kurfyrste: Forskjell mellom sideversjoner
endret komma til semikolon så det blir tydeligere at det er syv riksfyrster, hvorav tre er geistelige og fire er verdslige |
m Én sideversjon ble importert |
||
(Ingen forskjell)
| |||
Siste sideversjon per 6. mai 2026 kl. 04:38
Konge og dronning
Kurfyrste og kurfyrstinne
Storhertug og storhertuginne
Erkehertug og erkehertuginne
Hertug og hertuginne
Storfyrste og storfyrstinne
Marki og markise
Fyrste og fyrstinne
Greve og grevinne
Vicomte og vicomtesse
Friherre og friherrinne
Ridder og dame
Edler og edle
Kurfyrste (tysk Kurfürst, av middelhøytysk kur, «valg» og fürste «fyrste», latin princeps elector imperii eller elector)[1] var en tittel for de fyrstene i det tysk-romerske rike som utgjorde kurfyrstekollegiet og som fra slutten av 1200-tallet var de eneste som hadde stemmerett ved valget (middelhøytysk: kure, jf. norsk kåring)[2] av romersk konge. Den som ble valgt til romersk konge ble tradisjonelt senere kronet til tysk-romersk keiser (fram til 1500-tallet av paven ved Vatikanet Roma). Karl V (valgt 1519) var den siste keiseren som ble kronet (1530). Hans etterfølgere antok tittelen «valgt keiser av romerne» (tysk: erwählter Römischer Kaiser; latin: electus Romanorum imperator) ved deres kroning som konger.
Verdigheten i å være kurfyrste hadde stor prestisje og ble ansett for å stå bak bare keiseren, kongene og de øverste hertugene.[3] Kurfyrstene hadde eksklusive privilegier som ikke ble delt med andre fyrster av imperiet, og de fortsatte å ha sine opprinnelige titler ved siden av å være kurfyrster.
De syv kurfyrstene fungerte som elektorat fra 1273, da den første habsburgske keiseren Rudolf I av Habsburg ble valgt, og denne valgordningen ble offisielt forankret i den tyske riksforfatningen av 1356, kalt den gyldne bulle.[4] I denne «grunnloven» ble også kurfyrstenes rettslige immunitet innenfor sine respektive territorier fastslått.[4] Gjennom valgordningen bidro kurfyrstene til å holde sentralmakten svekket ved å hindre arvelig keiserembete, og suvereniteten kurfyrstene oppnådde i 1356 gjorde at det tyske statsapparatet i stor grad utviklet seg innenfor disse riksfyrstedømmene fremfor hos keisermakten.[4][5]
Sammensetning av kurfyrstekollegiet
Fra senmiddelalderen til 1600-tallet besto kurfyrstekollegiet av syv riksfyrster; tre geistlige og fire verdslige:
- erkebiskopen av Mainz
- erkebiskopen av Köln
- erkebiskopen av Trier
- pfalzgreven ved Rhinen
- kurfyrsten av Sachsen
- markgreven av Brandenburg
- kongen av Böhmen
I det 17. århundre ble kollegiet utvidet med:
- hertugen av Bayern
- hertugen av Braunschweig-Lüneburg (det senere kongeriket Hannover)
Riksdeputasjonshovedbeslutningen fra 1803 opphevet de geistlige kurene Köln og Trier samt den pfalziske kur, og overdro Mainz-kurverdigheten til det nye fyrstedømmet Regensburg-Aschaffenburg. Fire nye riksfyrster mottok kurverdigheten, men kunne ikke lenger utøve den etter det gamles rikets ende i 1806. Disse var:
- erkebiskopen av Salzburg
- hertugen av Württemberg
- markgreven av Baden
- landgreven av Hessen-Kassel
Referanser
- ↑ «kurfyrste», NAOB
- ↑ «kåre», NAOB
- ↑ «Precedence among Nations», Heraldica.org.
- ↑ 4,0 4,1 4,2 Wolf, Armin (26. februar 2020): «Electors», Historisches Lexikon Bayerns
- ↑ «The Golden Bull of the Emperor Charles IV 1356 A.D.», Avalon Project
Litteratur
- Bagge, Sverre (2004): Europa tar form. Oslo: Cappelen.
- Bryce, J. (1887): The Holy Roman Empire, 8. utg. New York: Macmillan.
- Chambers, Ephraim, red. (1728): «Elector», Cyclopædia, or an Universal Dictionary of Arts and Sciences
- Imsen, Steinar (2000): Europa 1300–1550. Oslo: Universitetsforlaget.
- Johannes, Klaus-Frédéric (2008): «Die Goldene Bulle und die Praxis der Königswahl 1356–1410», Archiv für mittelalterliche Philosophie und Kultur. Bd. 14, s. 179–199.
- Wolf, Armin, red. (2002): Königliche Tochterstämme, Königswähler und Kurfürsten. Klostermann, Frankfurt am Main , ISBN 978-3-465-03200-7, (Studien zur europäischen Rechtsgeschichte 152).
Eksterne lenker
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata