Sosialliberalisme

Sosialliberalisme er en politisk ideologi og en retning innenfor liberalismen som kombinerer klassisk liberal vektlegging av individuell frihet med sosialt ansvar og ønsket om å sikre like muligheter for alle. Den vokste frem som en reaksjon på de sosiale ulikhetene som fulgte av industrialismen og den frie markedsøkonomien i Storbritannia på 1800-tallet.

Historisk bakgrunn

Fil:John Stuart Mill by London Stereoscopic Company, c1870.jpg

John Stuart Mill (1806–1873) hadde sterk innflytelse på 1800-tallets sosialliberalisme og på politisk og etisk tenkning generelt.

Fil:T.H. Green.png

Thomas Hill Green (1836–1882) markerte seg som reformator og sosialaktivist på 1800-tallet.

Sosialliberalismen utviklet seg som en videreføring av klassisk liberalisme, men med sterkere vekt på statens ansvar for å motvirke sosiale og økonomiske forskjeller. Tenkere som John Stuart Mill (1806–1873) og Thomas Hill Green (1836–1882) argumenterte for at virkelig frihet forutsetter at alle gis reelle muligheter til å utvikle sine evner og realisere sitt potensial.

Green utviklet begrepet true liberty, «sann frihet», som innebærer at frihet ikke bare er fravær av tvang, men evnen til å handle i samsvar med egne evner og verdier, under forhold som staten har plikt til å legge til rette for. I tråd med dette mente sosialliberale at staten må sørge for utdanning, helse og et grunnleggende økonomisk sikkerhetsnett for å gi alle et reelt handlingsrom.

Den britiske politikeren Joseph Chamberlain (1836–1914) uttrykte lignende tanker i 1880-årene, der han fremhevet kampen mot fattigdom og urettferdig fordeling av rikdom som en liberal oppgave. Dette var en del av den såkalte new liberalism, «nye liberalismen», en bevegelse som ønsket å gjøre liberalismen mer sosialt bevisst uten å forkaste dens grunnprinsipper om personlig frihet og selvansvar.

Begrepet sosialliberalisme ble imidlertid lite brukt i Storbritannia på den tiden og hadde først større utbredelse etter andre verdenskrig, særlig i Tyskland og Skandinavia.

Filosofiske grunnlag

Sosialliberalismen bygger på en forståelse av mennesket som både selvstendig og samfunnsavhengig. Individuell frihet forutsetter ifølge denne tenkningen at samfunnet legger forholdene til rette for at alle kan delta og bidra.

Friheten forstås derfor som positiv – den handler ikke bare om frihet fra tvang, men også om frihet til å virkeliggjøre egne evner og mål. Uten slik tilrettelegging risikerer samfunnet, ifølge sosialliberale, at markedet utvikler seg på en måte som favoriserer de sterkeste og lar de svakeste falle utenfor.

De sosialliberale teoretikerne Leonard Hobhouse (1864–1929), William Beveridge (1879–1963) og John Maynard Keynes (1883–1946) videreutviklet ideene på 1900-tallet ved å kombinere markedsøkonomi med sosial rettferdighet og velferdsordninger. Keynes beskrev den sosialliberale oppgaven som å «kombinere økonomisk fremgang, sosial rettferdighet og individuell frihet».

Ideologiske særtrekk

Sosialliberalismen skiller seg fra klassisk liberalisme ved å akseptere en aktiv stat som kan regulere markedet for å fremme rettferdighet og sosial trygghet. Samtidig skiller den seg fra sosialdemokrati og sosialisme ved at den fastholder markedsøkonomien som hovedprinsipp og ser staten som et redskap for å fremme frihet, ikke som et mål i seg selv.

Et sentralt prinsipp i sosialliberalismen er balansen mellom frihet og ansvar, uttrykt gjennom tanken om at «min frihet slutter der din frihet begynner». Sosialliberale mener at makt, både politisk og økonomisk, bør spres og kontrolleres for å hindre konsentrasjon og misbruk.

Ideologien plasseres ofte i sentrum av den politiske høyre–venstre-aksen, ettersom den søker å kombinere størst mulig individuell frihet med et sterkt sosialt ansvar. Ifølge statsviteren Helge Hveem (født 1941) er sosialliberalismen «ikke opportunistisk, men pragmatisk og langsiktig» i sin tilnærming til forholdet mellom stat og marked.

Sosialliberalismen kjennetegnes også av reformvilje og et radikalt preg, ved at den ønsker å endre samfunnsstrukturer gjennom gradvise reformer fremfor å bevare etablerte ordninger.

Politisk betydning

Fil:Liberal campaign booth 2007.JPG

En av Venstre sine valgkampboder, i forkant av kommunestyrevalget 2007.

På 1900-tallet ble sosialliberalismen det ideologiske grunnlaget for mange liberale partier i Europa. I Norge har Venstre vært det fremste sosialliberale partiet, og beskriver seg selv som «Norges sosialliberale parti» i sitt prinsipprogram.

Tilsvarende partier finnes i Sverige (Liberalerna), Danmark (Radikale Venstre og Venstre), Tyskland (FDP) og Storbritannia (Liberaldemokratene). I Tyskland ble samarbeidet mellom SPD og FDP fra 1969 til 1982 omtalt som den «sosialliberale koalisjonen».

Sosialliberale ideer har i nyere tid hatt betydelig innflytelse på velferdsstatens utvikling, særlig i de nordiske landene, der kombinasjonen av markedsøkonomi og sosial trygghet står sentralt.

Kritikk

Kritikere av sosialliberalismen har hevdet at ideologien kan bidra til å svekke tradisjonelle verdier og normer ved å gi større rom for individuell frihet. Andre har ment at sosialliberalismen i praksis glir over i sosialdemokrati og mister sitt liberale særpreg.

Samtidig har enkelte økonomer og statsvitere fremhevet sosialliberalismen som en nødvendig korreksjon til både nyliberalisme og etatisme, fordi den søker en balansert løsning mellom marked og stat.

Se også

• Liberalkonservatisme

Eksterne lenker

• Artikkelen mangler oppslag i Wikidata

Autoritetsdata