Polis

For den kypriotiske byen, se Polis (Kypros).

Akropolis i Athen, en kjent polis.

Området til polisen Sparta skissert på kart over det sørlige Hellas.

Polis (gresk πόλις), flertall poleis, var de greske bystatene i antikken.

Grensene for den antikke polis gikk ofte rundt en festning kalt akropolis og ville også ha en agora (marked), vanligvis et eller flere templer og et gymnasium. Mange av innbyggerne bodde utenfor bymuren eller på landet. Grekerne regnet ikke polis først og fremst som en territorial gruppering, men like mye en religiøs og politisk enhet. Mens polis kontrollerte territoriet og koloniene utenfor selve byen, bestod ikke polis bare av et geografisk område. Den var det politiske sentrum i polis, jfr ordet «politikk». Utenfor bymurene hadde byens borgere kornåkrer, dyrket grønnsaker eller eide oliventrær.

Hver by var satt sammen av flere stammer eller demer som igjen bestod av fratrier og til slutt gentes. Metoiker (utlendinger bosatt i byen) og slaver lå utenfor denne organiseringen. Det var oftest en leder eller flere ledere som fikk sin posisjon ved at de var rike, og dermed kunne ordne med utstyr til polisens egen hær, jordbruk osv. Hver polis tilba et antall guddommer som beskyttere og holdt særegne festivaler og vaner.

En slik bystat var uavhengig og selvstyrt. Poleis var ofte i krig med hverandre om makt og ressurser. En av de lengre krigene var Sparta mot Athen i Peloponneskrigen. Men i perserkrigene samlet mange av de greske bystatene seg for å stoppe invasjonen av det mektige Perserriket på de greske øyene.

I østen bortenfor Lilleasia var polis Aleksander den stores fremste instrument for hellenisering. Han skal ha grunnlagt ikke mindre enn 70 byer som ble sentre for gresk innflytelse. Den største majoriteten av disse var i land hvor byliv var nesten ukjent. Hans eksempel ble fulgt av hans etterfølgere, diadokiene.

Befolkningen i en polis var delt inn i grupper med ulik status: borgere, fremmede og slaver. Borgerne var opprinnelig menn som eide jord og kunne delta i forsvaret av byen. De fremmede var folk utenfra som ikke eide noen jord. Slaver hadde ingen rettigheter i det hele tatt og ble sett på som eiendom og ikke personer. Filosofen Aristoteles definerte slaver som «et talende redskap». Hvis en borger drepte en annen manns slave, ble han ikke anklaget for mord, men for skade av annen manns eiendom. Bare borgere kunne delta i politikken (styret av polis). De kunne møte i en folkeforsamling og stemme over forslag. Polis hadde også en rådforsamling og embetsmenn som ble valgt til å styre for ett år av gangen. Hvem som kunne sitte i rådsforsamling og bli valgt til embetsmenn, varierte fra polis til polis. Mange steder var det forbeholdt de rikeste, men det fantes også polis der fattige borgere fikk være med å styre. Kvinner deltok ikke i politikk eller offentlig virksomhet, men holdt seg i hjemmet.

Polis' historie

Polisene ble til i arkaisk tid ved Egeerhavet, og spredte seg ut over middelhavsområdet.

Arkeologiske funn har påvist rundt 100 boplasser rundt om i Hellas på 900-tallet f.Kr. På 700-tallet f.Kr var antallet plutselig fordoblet. Denne voldsomme befolkningsøkningen førte til store endringer: Gresk jordbruk gikk fra husdyrhold over til korndyrking. Det kom et skriftspråk, myntenhet og et rentesystem. Kolonier tok sin del av den voksende befolkningen. Det utviklet seg et demos-samfunn (demos = «folk») ledet av en basileus valgt for sine personlige lederegenskaper. Det var ikke basert på arvefølge som i et moderne kongedømme. Makten ble dermed ikke liggende hos enkelte slekter som kunne dannet dynastier. Befolkningsøkningen resulterte i kamp om jord og ressurser, og soldatene stilte krav om medbestemmelse og borgerrettigheter. De satte seg i krets for å diskutere tingene, og enhver kunne tre inn i kretsen og si sin mening. Denne åpne plass for det frie ord fant veien til arkitekturen, der den gjenkjennes i grekernes agora og romernes forum. Ytringsfrihet kan også knyttes til gresk religion som aldri stilte krav om rettroenhet. Prester og prestinner utførte tempelseremoniene, men forvaltet ikke troens innhold. Hvorfor demos-samfunnene utviklet seg videre til poleis (entall: polis), finnes det ingen sikker viten om.

I klassisk tid (500-323 f.Kr.) slår gresk kultur og kunst ut i full blomst. De greske poleis spiller en ledende rolle i middelhavsområdet. Perioden starter med perserkrigene og avsluttes med Aleksander den store.

Gresk sivilisasjon spredte seg i hellenistisk tid (323-31 f.Kr.) ut over det riket som Aleksander erobret. Poleis mister hovedrollen, og makten gikk til Aleksanders generaler og deres etterkommere. Utover i perioden kommer den greske verden mer og mer under romersk herredømme.

Kjente poleis

• Athen
• Khalkis
• Korint
• Kyrene
• Milet
• Siracusa
• Sparta
• Theben

Avledede ord

Ord avledet av polis er vanlig i mange moderne europeiske språk, som «politikk» og «politi» på norsk.

En del ord har endingen «-polis». De fleste henviser til en spesiell type byer og/eller stater.

Andre henviser til en del av en by eller en gruppe byer som:

• Akropolis, «høy by», øvre del av en polis og/eller stedet for betydelige templer.
• Pentapolis, en gruppe på fem byer.
• Tripolis, en gruppe på tre byer, beholdt i navnene til Tripoli i Libya og Tripoli i Libanon.

Litteratur

• Andersen, Øivind (1944-) (1990). Teknologi og menneskelige verdier i det antikke Hellas. Oslo: TMV-senteret. 
• Finley, M.I. (1980). Grekerne i antikken: et møte med mennesker og kultur. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200053512. 
• Furuhagen, Hans (1982). Hellenernes verden. Oslo: Cappelen. ISBN 8202049180. 
• Historiens folk og riker. Oslo: Gyldendal. 1992. ISBN 8205193134. 
• I skyggen av Akropolis: en artikkelsamling. Bergen: Klassisk institutt, Universitetet i Bergen. 1994. ISBN 8299141184. 
• Kitto, H. D. F. (1971). Grekerne. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205003548. 
• Klassisk og norsk: 12 essays om antikken og den klassiske innflytelse i Norge. Oslo: Gyldendal. 1982. ISBN 8205130698. 
• Roberts, J.M. (1928-2003) (1982). Verdenshistorien. Oslo: NKI-forlaget. ISBN 8256210222. 
• Schreiner, Johan Henrik (1989). Antikkens historie. Oslo: J. H. Schreiner. ISBN 8299124808. 
• Weidemann, Einar (1944-) (1989). Antikken i perspektiv: kulturhistoriske emner fra det gamle Hellas og Roma. [Oslo]: Aschehoug. ISBN 8203130305. 

Autoritetsdata