Alfonso La Marmora: Forskjell mellom sideversjoner
(→Eksterne lenker: +mal) |
m (Én sideversjon ble importert) |
(Ingen forskjell)
| |
Siste sideversjon per 16. mar. 2025 kl. 09:20
| Alfonso La Marmora | |||
|---|---|---|---|
| Statsminister i Kongedømmet Sardinia | |||
| 1859-1860 | |||
| Forgjenger | Camillo Benso di Cavour | ||
| Etterfølger | Camillo Benso di Cavour | ||
| Statsminister i Kongedømmet Italia | |||
| 1864-1866 | |||
| Regjering | La Marmora I, II | ||
| Forgjenger | Marco Minghetti | ||
| Etterfølger | Bettino Ricasoli | ||
Alfonso Ferrero, Cavaliere La Marmora (født 18. november 1804 i Torino i kongedømmet Sardinia, død 5. januar 1878) var en italiensk general og politiker (historiske høyre). La Marmora var statsminister i Kongedømmet Sardinia og Kongedømmet Italia.
Alfonso La Marmoras bror Alessandro La Marmora grunnla den italienske hæren som nå kalles Bersaglieri.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
La Marmora ble født i Torino i 1804.[1] Han gikk inn i Sardinias hær i 1823.
Karrière i Kongeriket Sardinia[rediger | rediger kilde]
I mars 1848 var han kaptein i hæren og forfremmet til major da beleiringen av Peschiera startet. Han greide 5. august 1848 å få Karl Albert av Sardinia løslatt fra de revolusjonære i Milano. I oktober 1848 ble han forfremmet til general og utnevnt til krigsminister.
I 1859 deltok La Marmora i krigen mot Østerrike. I juli 1859 ble han utnevnt til statsminister i kongedømmet Sardinia. Han ble 1860 sendt til Berlin og St. Petersburg for å tilrettelegge for Italias samling.
Kongeriket Italia[rediger | rediger kilde]
Etter dette var han guvernør i Milano og kongelige løytnant i Napoli før han i september 1864 etterfulgte Marco Minghetti som statsminister for Italia. La Marmora fikk endret omfanget av September-traktaten av 15. september 1864 inngått med Napoleon III av Frankrike. Han krevde i et notat full handlefrihet for Italia. Dette dro utenriksminister Emilio Visconti-Venosta senere fordel av etter okkupasjonen av Roma i 1870.[1]
I april 1866 inngikk Marmora allianse med Preussen mot Keiserdømmet Østerrike. Da den tredje italienske frigjøringskrig mot Østerrike brøt ut i juni 1866 ledet han hæren. Han kan i stor grad klandres[2] for den nølende opptreden i de første fasene av den italienske invasjonen, som til tross for det den italienske overlegenheten førte til nederlaget i slaget ved Custoza, 23. juni 1866. Han ble anklaget for forræderi av sine landsmenn (særlig av andre generaler i Italia) og for falskneri av prøysserne. Han publiserte i sitt forsvar av sin taktikk en rekke dokumenter med tittelen «Un po 'più di luce sugli eventi dell'anno 1866» («Mer lys på hendelsene i 1866»). Dette medførte irritasjon i Tyskland, og han ble anklaget for å røpe Italias statshemmeligheter.
La Marmora ble i 1867 sendt til Paris for å motvirke en fransk innmarsj i Roma.[trenger referanse]
Han døde i Firenze 5. januar 1878. Hans forfatterskap inkluderer blant annet «Un episodio di Risorgimento italiano» (1875) og «Il Segreto di stato nel Governo costituzionale» (1877)
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ↑ 1,0 1,1 «ALFONSO FERRERO LA MARMORA». See G. Massani, Il generale Alfonso La Marmora (Milano, 1880) i Encyclopædia Britannica. Arkivert fra originalen 28. oktober 2015. Besøkt 28. oktober 2015.
- ↑ Quirico, Domenico. «I piemontesi». Generali (på italiensk). «Mondadori».
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- Artikkelen mangler oppslag i Wikidata
- Opplysninger om La Marmora på internettsiden til Italias deputertkammer