Romanisanger

Romanisanger, taterviser eller de reisendes sanger er en norsk og skandinavisk visetradisjon som utgjør en viktig del av romanifolkets/tateres immaterielle kulturarv. Romanifolket er kjent for sin sang -og musikktradisjon, og gjennom musikken fikk folket gitt uttrykk for sine følelser.

Begrepet "tatervise" stammer fra det øvrige samfunnets betegnelse, men sangene er sentrale for romanifolkets identitet, historie og fortellertradisjon. I tillegg til å brukes på viser knyttet til romani ble det også brukt som sjangerbetegnelsen på viser inspirert av romanikulturen, særlig fra teater og revy på 1800- og 1900‑tallet.

I dag er det noen som ikke ønsker å bli kalt tater, fordi ordet har en belastet historie. Det ble ofte brukt negativt og knyttet til diskriminering, forfølgelse og stigmatisering.

Definisjon og egenart

Romanifolket har lange røtter i Norge, med innvandring fra tidlig på 1500-tallet. Som en nasjonal minoritet har de historisk levd et nomadisk liv basert på håndverk, handel og underholdning, noe som har preget deres kultur og musikk.

Romanisanger eller taterviser er en samlebetegnelse for viser som tradisjonelt har blitt fremført og overlevert innen romanifamilier. Det spesielle ved tradisjonen er ikke nødvendigvis en bestemt musikalsk sjanger, men heller måten musikken fremføres og overleveres på, fra eldre til yngre generasjoner, ofte med familiespesifikke tolkninger.

Sangene kan ha svært ulikt opphav som sanger på romanispråket eller eldre populærmusikk og slagere adoptert av de reisende. Skillingsviser, der enkelte er skrevet av personer av romanislekt som beskriver egne livsskjebner. Religiøse eller åndelige viser ble også sunget. Sangene går ofte i moll og en jevn, glidende bevegelse fra en tonehøyde til en annen sammen med drillene og et litt uforutsette toneskifter gjør dem gjenkjenlige.

Fele var lenge det dominerende instrumentet, men også trekkspill, gitar, munnspill og fløyte ble brukt. Andre instrumenter og musikkformer har overtatt, mens visene står fremdeles sterkt i romanikulturen.

Historisk kontekst

Sangene reflekterer ofte de vanskelige livsvilkårene, diskrimineringen og den tøffe behandlingen de reisende har møtt fra majoritetssamfunnet og myndighetene, som forsøkte å utslette kulturen og livsstilen deres langt ut i etterkrigstiden. Romanisanger har røtter i romanifolkets muntlige tradisjon, der musikk og sang var en sentral del av kulturuttrykket. Romantiserende sjangerbegreper som "taterviser" har også blitt brukt av majoritetssamfunnet, noe som har bidratt til en viss uenighet om begrepsbruken innad i miljøet.

Taterviser ble popularisert gjennom teater og revyer. Et viktig eksempel er stykket Taterblod av Vilhelm Dybwad, som hadde premiere på Centralteatret i 1909. Her inngikk en rekke taterviser med norsk tekst, blant annet «Tatervise ved bålet», «Taterens frihet» og «Eldris’ vandrevise».

Mye av musikken er melankolsk og gudfryktig. Noen gjorde et levebrød av sang og musikk, mens andre praktiserte det som personlig underholdning. Ingenting ble skrevet ned, da både sangtekster og melodier ble muntlig videreført gjennom generasjoner. Det var gjerne rundt leirbålet sanger og melodier ble utvekslet. Her kunne de synge en lystig og glad sang etter en god dag, eller en mer melankolsk og trist sang om det var tøffe tak. Den dag i dag står musikken sentralt som en del av folkets identitet.

Utenfor Norge er det i Sverige og Danmark man finner den skandinaviske romanikulturen. I Norge og Sverige er musikk kulturen lik og flere familier og spillemenn har reist at og fram over grensen. I Danmark er det også en musikktradisjon, men mindre enn i de to andre landene.

Kjente utøvere

Musikken har alltid vært viktig for romanifolket. Noen var omreisende musikanter og dyktige spillemenn som bevarte og spredte musikken utover landet. En av de mest kjente er spillemannen Fant-Karl. Opp gjennom årene har musikken betydd mye for mange i Norge, overalt hvor spillemennene har sunget og spilt. Blant felespillerne finner man navn som Nils Bakke (1887–1969). Andre som har påvirket kulturen var Marie «Væillers-Marje» Kristiansen som var forfattere av romanislekt, fra slutten av 1800-tallet, som også skrev skillingsviser om sin egen livsskjebne, som «I Aurdal i Valdres»:

I Aurdal i Valdres der kom jeg til verden og lykkelig var jeg til jeg kom på ferden,

da ble det kun sorg og bekymring for meg, og snart jeg befant meg på villfaren vei.

Kun ni år jeg var da jeg ut måtte drage og søke mitt brød og et husly oppdage,

de viste meg fra seg på mangen et sted, og hadde de visst hva jeg sørget og led.

Viktige formidlere og utøvere av sangene inkluderer:

• Elias Akselsen: En sentral skikkelse og statsstipendiat siden 2010, kjent for sin formidling av romanisanger. Han har utgitt flere album som tar vare på denne tradisjonen.
• Lasse Johansen: Musiker kjent for sine utgivelser av romanisanger, blant annet boken Viser fra et folk på vandring (2003) sammen med Laila Yrvum.
• Laila Yrvum: Folkemusiker og vokalist som har formidlet romanifolkets kultur gjennom musikk og bøker.
• Hilmar «Bussi» Karlsen Rosenborg: Musiker, forfatter, trubadur og historieforteller.

Den mest kjente svenske musikeren og komponisten med romani bakgrunn er trekkspilleren Carl «Calle» Jularbo (1893–1966).

Romanisanger eller taterviser har hatt stor betydning som kulturarv for romanifolket i Norge. De representerer både en muntlig tradisjon og en kunstnerisk bearbeidelse av taterkulturen i norsk teater- og visesang-historie.