Dyvelsdrek: Forskjell mellom sideversjoner
m Én sideversjon ble importert |
|||
(Ingen forskjell)
| |||
Siste sideversjon per 6. mai 2026 kl. 12:48
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
Dyvelsdrek er en harpiks som fremstilles fra Ferula assa-foetida og andre Ferula-arter. Slekta Ferula tilhører skjermplantefamilien.
Utvinningen skjer ved at en skjærer et snitt i rothalsen på levende planter. Tappingen skjer om våren, og sårflaten tildekkes så sollys ikke ødelegger melkesafta. Fersk melkesaft er hvit, men blir rød- eller brunaktig når den utsettes for luft. Dyvelsdrek selges både som harpiksklumper, og som et pulver som er utblandet med gummi arabicum, ris og gurkemeie. Produksjonen foregår i Afghanistan, Pakistan og det østlige Iran.
Harpiksen inneholder mer enn 20 forskjellige svovelforbindelser og har en avskyelig lukt. Ordet «dyvelsdrek» kommer fra høytysk Teufelsdreck eller lavtysk Düwelsdreck, som betyr «djevlemøkk».[1] Tilsvarende navn finnes på mange språk, for eksempel merde du diable på fransk og şeytan tersi på tyrkisk. Et annet navn er asa foetida, der asa kommer fra persisk aza, «harpiks» og foetida er latin for «illeluktende». I Afghanistan og India kalles den hing, som kommer fra sanskrit han, «drepe», sannsynligvis ytterligere en referanse til lukta.
Den eldste dokumenterte bruken av dyvelsdrek er fra Assyria rundt 2000 år f.Kr. I kinesiske og hinduiske skrifter er den nevnt i det 7. århundre e.Kr. I middelhavslandene var et lignende produkt, silfion, lenge viktig, men det forsvant etter 200 e.Kr. Dyvelsdrek overtok som en erstatning, og i det seine Romerriket og i europeisk middelalder ble den mye brukt både som medisin og krydder.
I antikkens Hellas gjorde den hule stengelen av Ferula communis det mulig for Prometheus å stjele med seg ilden fra Zevs på Olympen, og gi den til menneskene. Margen i plantens stengel er lett antennelig, men stengelen har så tykke vegger at den kan brenne innvendig uten at ilden slår gjennom veggen. I den ekstatiske dyrkelsen av vinguden Dionysos svingte hans tilhengere staver - «tyrsosstaver» - av stengelen på Ferula communis, utstyrt med en kongle på toppen.[2]
Dyvelsdrek er brukt som medisin mot en rekke lidelser. Den skal hjelpe mot astma, bronkitt, hoste, kolikk, kramper, epilepsi, klimakteriebesvær og svulster. Urten skal også hjelpe mot innvollsorm og andre plager i fordøyelseskanalen. Dyvelsdrek var mye anvendt også i norsk folkemedisin og ble regnet som et universalmiddel. Den ble brukt som beskyttelse mot onde krefter, og det var vanlig å ha dyvelsdrek i en pose rundt halsen. Den skulle også beskytte mot farlige dyr som bjørn, ulv, hoggorm og sjøorm.
Etter middelalderen er dyvelsdrek lite brukt som krydder i Europa, men den er viktig i indisk matlaging. Når små mengder av dyveldrek varmes opp, forsvinner den vonde lukta, og den får en god, løklignende duft og smak. Den brukes mye av brahminer og jainer som av religiøse grunner ikke kan spise løk. Dyvelsdrek er en av ingrediensene i worcestersaus.
Referanser
Kilder
- L. Borgen (2006). Urtegleder: krydderplanter i Urtehagen i Botanisk hage. Naturhistorisk museum: Universitetet i Oslo. s. 95. ISBN 82-7970-007-2.
- T. Alm (2004). «Dyvelsdrek Ferula assa-foetida i folketradisjonen i Norge – med noen klassiske sidesprang» (PDF). Blyttia. 62 (1): 14–48. ISSN 0006-5269.
- C. Rossetti (2009). «Devil’s dung: the world’s smelliest spice». Saudi Aramco World. 60 (4): 36–43. ISSN 2376-1075.
- «Dyvelsdrek». Urtekildens planteleksikon. Besøkt 24. september 2019.