Dunkjevleslekta: Forskjell mellom sideversjoner
m Én sideversjon ble importert |
|||
(Ingen forskjell)
| |||
Siste sideversjon per 5. mai 2026 kl. 05:35
| Dunkjevleslekta | |||
|---|---|---|---|
 Smalt dunkjevle
| |||
| Nomenklatur | |||
| ID-en «» er ukjent for systemet. Bruk en gyldig entitets-ID. | |||
| Populærnavn | |||
| dunkjevleslekta, dunkjevle | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | planter | ||
| Gruppe | blomsterplanter | ||
| Gruppe | enfrøbladete planter | ||
| Gruppe | commelinider | ||
| Orden | grasordenen | ||
| Familie | dunkjevlefamilien | ||
| Økologi | |||
| Antall arter | 40 | ||
| Habitat | grunt ferskvann og brakkvann | ||
| Utbredelse | kosmopolitisk | ||
| Inndelt i | |||
|
se egen seksjon | |||
Dunkjevleslekta (Typha) er ei slekt med sumpplanter.
Beskrivelse
Artene i slekta er flerårige urter med krypende jordstengel som vokser i store bestander på våt jord eller i opptil 1,5 m dypt ferskvann eller svakt brakkvann. Stenglene er snaue, ikke forgrenede, elliptiske i tverrsnitt og opptil fire meter høye. Bladene sitter i to rekker og er som regel ganske flate, unntatt hos Typha elephantina, der de er trekantede i tverrsnitt.[1].
Blomstene er svært små og sitter i en tett, kjevleformet blomsterstand, som er todelt med hannblomster øverst og hunnblomster nederst. Viktige bygningstrekk for å skille ulike arter er om hunnblomstene har skjell eller ikke, og om pollenet sitter hver for seg eller i tetrader. Frukten er en liten belgkapsel som inneholder ett frø.[1][2][3][4][5]
Planter i tempererte strøk blomster om sommeren, og pollineringen skjer med vinden. Etter blomstringen faller hannblomstene av og etterlater en spiss. Hunnblomstene blir brune mens frøene modnes og danner den velkjente fruktstanden.[6]
Utbredelse og økologi
Slekta har en kosmopolitisk utbredelse utenom de kaldeste og tørreste områdene. De fleste artene har en vid utbredelse. I Norge finnes to arter i den sørlige delen av landet: bredt dunkjevle og smalt dunkjevle. Hybriden mellom disse to artene, Typha × glauca, er også funnet i Norge.[5][3][7]
Fruktene har en fnokk som gjør at de kan spres med vinden. Fruktene kan også spres ved å feste seg på fugler, beitende pattedyr, amfibier, mennesker og landbruksmaskiner. En enkelt blomsterstand kan inneholde flere hundre tusen frukter. Når fruktene får kontakt med vann, åpner de seg, og frøet synker til bunns.[6][8][9]
Frøene spirer når de havner på bar, våt jord eller i grunt vann. Frøplantene danner kloner ved hjelp av jordstenglene i løpet av det første året og begynner å blomstre det andre året. De danner store, varige bestander som ofte bare består av én art. Dunkjevle vokser på finkornet jord som er mettet med vann, og det danner seg et tykt lag med planterester oppå den mineralske jorda. Ofte vokser sjøsivaks på dypere vann enn dunkjevle, mens takrør, strandrør og pil overtar på grunnere vann.[1][6]
Nytte og skadevirkninger
Dunkjevle er tradisjonelt blitt brukt til mange ulike formål over hele verden. Bladene brukes blant annet til taktekking, matter og kurver. Dun fra frøene er blitt brukt til opptenning, isolasjon, på brannsår og som fyll i puter og bleier. Jordstenglene inneholder stivelse og er spiselige. Pollenet spises også, og i kinesisk medisin brukes tørket pollen, pu huang, mot ulike typer blødninger.[1][10]
Disse plantene filtrerer effektivt vannet for næringsstoffer og brukes ofte i rensedammer for avløpsvann. Produksjonen av biomasse er høy, og det er blitt gjort forsøk med å bruke dunkjevle til å produsere bioenergi.[8][11]
Dunkjevle er ofte en naturlig del av våtmarksøkosystemene, men menneskelige forstyrelser av vannets kretsløp og eutrofiering har mange steder ført til en dramatisk økning i arealene som er dekket av dunkjevle. En annen grunn til økningen er fremmede dunkjevlearter og -hybrider som innføres til nye områder, og som viser seg å være svært konkurransedyktige. Økningen medfører at planter og dyr, inkludert naturlige dunkjevlearter, fortrenges, og til at vannveier blokkeres. Når dunkjevle har etablert seg, er det svært vanskelig å utrydde planten.[12][8]
Systematikk og paleontologi
Blomsterstanden og hårene på hunnblomstene gjør at disse plantene ikke kan forveksles med andre. Artsbestemmelse innenfor slekta er derimot ofte vanskelig på grunn av stor fenotypisk plastisitet og hybrider mellom artene. Det er beskrevet en rekke lokale arter, spesielt fra Kina, uten støtte fra genetiske undersøkelser. Zhou (2018) mener at slekta omfatter 10–13 arter, men Plants of the World Online fra Kew Science i april 2026 oppgir hele 40 arter og 9 hybrider.[5][13][7][14]
I Zhou (2018) er det gjort en molekylærgenetisk analyse av ni dunkjevlearter. Det er to godt definerte klader i slekta. Den ene omfatter Typha minima og T. elephantina, og den andre omfatter de øvrige sju artene. T. minima og T. elephantina skiller seg også ut morfologisk, både fra de andre artene og fra hverandre. Den andre kladen kan deles i fire underklader. To vidt utbredte arter, T. angustifolia og T. domingensis, viste seg å være parafyletiske.[13]
De eldste fossile dunkjevleartene er T. ochreaceae og T. protogaea fra sein kritt (maastricht) i Eisleben i Tyskland. Zhous analyse viser at Typha skilte lag med den andre slekta i familien, piggknopp (Sparganium), for omtrent 71 millioner år siden, altså i begynnelsen av maastricht. Kronealderen for de nålevende artene ser ut til å være omtrent for 39 millioner år siden, midt i eocen. Det nåværende artsmangfoldet oppstod i midtre og sein miocen. Typha ser ut til å stamme fra østlige Eurasia.[13]
Utvalgte arter
Følgende liste inneholder alle de vidt utbredte artene, samt noen mer lokale arter i Europa og tilstøtende områder:[7][15][2][1][3]
- Typha alekseevii – Kaukasia
- smalt dunkjevle (T. angustifolia) – alle tempererte og subtropiske strøk på den nordlige halvkule
- Typha capensis – sentrale og sørlige Afrika
- Typha domingensis – alle tropiske til varmt tempererte strøk
- Typha elephantina - fra Senegal i Vest-Afrika til Yunnan i Kina, vanlig i oaser i ørkenstrøk
- Typha incana – øst i europeisk Russland, Vest-Sibir
- bredt dunkjevle (T. latifolia) – nesten overalt i Eurasia og Nord- og Mellom-Amerika, mer spredt i Afrika og Sør-Amerika, innført i Australia
- Typha laxmannii – sørøstlige Europa og østover i Asia til Japan
- Typha lepechinii – øst i europeisk Russland
- Typha lugdunensis – tredelt utbredelse: østlige Frankrike, Sveits, sørvestlige Tyskland; Vest-Asia: Tyrkia, Irak, Iran; Nord-Kina
- Typha minima – Europa, Vest-, Sentral- og Øst-Asia
- Typha orientalis – fra Mongolia til Japan, Filippinene, Australia og New Zealand
- Typha shuttleworthii – Europa, Anatolia, Iran
Galleri
-
Bestand av bredt dunkjevle -
Frø som spres med vinden -
Typha domingensis -
Typha laxmannii -
Typha minima
_1.jpg)
.jpg)
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 «Typha». Flora of North America. Besøkt 2. april 2026.
- ↑ 2,0 2,1 «Typha». Flora of China. Besøkt 2. april 2026.
- ↑ 3,0 3,1 3,2 B. Mossberg og L. Stenberg (2016). Gyldendals store nordiske flora. Gyldendal. s. 759. ISBN 978-82-05-42485-2.
- ↑ «Typhaceae». L. Watson og M.J. Dallwitz (1992–) The families of flowering plants. Besøkt 2. april 2026.
- ↑ 5,0 5,1 5,2 Changkyun Kim og Hong-Keun Choi (2011). «Molecular systematics and character evolution of Typha (Typhaceae) inferred from nuclear and plastid DNA sequence data». Taxon. 60 (5): 1417–1428. ISSN 0040-0262. JSTOR 41317545.
- ↑ 6,0 6,1 6,2 «Broadleaf Cattail». Utah State University. Besøkt 2. april 2026.
- ↑ 7,0 7,1 7,2 «Typha». Plants of the World Online. Kew Science. Besøkt 2. april 2026.
- ↑ 8,0 8,1 8,2 «The Typha Take-over». Friends of Rietvlei. Besøkt 2. april 2026.
- ↑ J. Gould og J.W. Valdez (2024). «Stuck on you: wind-dispersed seeds attach to the external surfaces of a tree frog». Ethology. 130 (3): e13435. ISSN 1439-0310. doi:10.1111/eth.13435.
- ↑ Xiaonian Peng m.fl. (2022). «Bidirectional effects and mechanisms of traditional Chinese medicine». Journal of Ethnopharmacology. 298: 115578. ISSN 1872-7573. doi:10.1016/j.jep.2022.115578.
- ↑ R. Grosshans (2015). Cattail Biomass to Energy: Commercial-scale harvesting of cattail biomass for biocarbon and solid fuel. The International Institute for Sustainable Development (IISD).
- ↑ Ecosystems Land Change Science Program (30. mai 2020). «Cattail (Typha) invasion in North American wetlands». Earth Science Matters Newsletter. U.S. Geological Survey. 10.
- ↑ 13,0 13,1 13,2 B. Zhou m.fl. (2018). «Revised phylogeny and historical biogeography of the cosmopolitan aquatic plant genus Typha (Typhaceae)». Scientific Reports. 8 (8813). ISSN 2045-2322. PMC 5995854
. PMID 29891978. doi:10.1038/s41598-018-27279-3.
- ↑ «Typha». APWEbsite. Besøkt 17. mars 2026.
- ↑ P. Uotila (2011). «Typha». Typhaceae. – In: Euro+Med Plantbase – the information resource for Euro-Mediterranean plant diversity. Besøkt 2. april 2026.
Eksterne lenker
- Artikkelen er ikke koblet til Wikidata