Wikisida: Én sideversjon ble importert

2026-04-08T13:05:56Z

Én sideversjon ble importert

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 8. apr. 2026 kl. 13:05
(Ingen forskjell)

nb>BjørnN: lenkefiks

2024-05-15T11:25:52Z

lenkefiks

Ny side

'''Svake verb''' (også kalt '''linne verb''') er den klart største av de tre hovedverbklassene i [[germanske språk]]. De er verb som i [[urgermansk]] fikk tillagt et dentalsuffiks (dvs. -d- eller -t-) ved [[Konjugasjon (grammatikk)|bøying]] i [[Preteritum|fortid]].<ref name=":0">{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/1043067622|tittel=A comparative grammar of the early Germanic languages|etternavn=Fulk, R. D. (Robert Dennis)|fornavn=|utgiver=|år=|isbn=978-90-272-6313-1|utgivelsessted=Amsterdam|side=|sider=|kapittel=|oclc=1043067622|sitat=}}</ref>{{rp|291}} I moderne norsk er dette de verba som danner fortidsform ved at eventuell infinitivsending fjernes og endinger som ''-(d)de'', ''-te'' eller ''-a/-et'' blir lagt til. Dette skiller dem fra [[sterke verb]], som mangler slik preteritumsending<ref>{{Kilde www|url=https://www.riksmalsforbundet.no/grammatikk/kapittel-3-verbet/|tittel=Kapittel 3 Verbet - Side 2 av 10|besøksdato=2020-02-29|språk=nb-NO|verk=Riksmålsforbundet}}</ref> og heller danner fortidsform ved å skifte rotvokal.

Til tross for at vokalskifte i fortid først og fremst forbindes med sterke verb, oppviser også enkelte svake verb dette, eksempelvis ''talte'' av ''telle'' og ''smurte'' av ''smøre''. Dette kommer av [[omlyd]] i urnordisk/norrøn tid.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/987856630|tittel=Norrøn grammatikk i hovuddrag|etternavn=Haugen, Odd Einar|fornavn=|utgiver=|år=|isbn=978-82-7099-830-2|utgivelsessted=Oslo|side=|sider=|kapittel=Verbal bøying|oclc=987856630|sitat=}}</ref>

Svake verb utgjør det store flertallet i alle germanske språk og er en både åpen og produktiv verbklasse, i motsetning til sterke verb, som i norsk inneholder omkring 200 verb, og preterito-presentiske verb, som i norsk teller omkring 10.<ref name="Faarlund">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009120100107|tittel=Norsk referansegrammatikk|forfatter=Faarlund, Jan Terje|forlag=Universitetsforl.|isbn=8200225690|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=1997}}</ref>{{rp|480}}

== Hovedtrekk ==

Begrepet ''svakt'' ''verb'' (likeledes ''lint verb'') er et oversettelseslån fra tysk ''schwaches Verb'', innført av [[Jacob Grimm]]. Navnet spiller på at svake verb står i motsetning til de sterke, som hadde «styrke» nok til å uttrykke grammatisk kategori basert på rotvokalskiftet aleine og ikke trengte å støtte seg på endinger.<ref name=":1">{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/608623255|tittel=The Germanic strong verbs : foundations and development of a new system|etternavn=Mailhammer, Robert, 1975-|dato=2007|utgiver=Mouton de Gruyter|isbn=978-3-11-019878-2|utgivelsessted=Berlin|oclc=608623255}}</ref>{{rp|51}}

Den [[Sterke verb|sterke verbklassen]] danner bøyingsformer ved [[avlyd]] og oppstod ved innovativ og radikal omlegging av det indoeuropeiske bøyingssystemet der ulike avlydssteg ble tillagt ulik morfologisk betydning.<ref name=":1" />{{rp|51-52}} I løpet av det fellesgermanske språksteget gikk denne måten ut av bruk, og den sterke bøyingsmåten er ikke produktiv i noe datterspråk.<ref name=":0" />{{rp|256}} Parallelt med at den sterke bøyingsmåten ble stadig mindre vanlig, oppstod to nye bøyingstyper: svake verb og en mellomklasse, [[Preterito-presentiske verb|preterio-presentiske]] (sterk-svake) verb. Disse laga fortidsformer på mer «tradisjonell» måte (i indoeuropeisk sammenheng), med endinger.<ref name=":1" />{{rp|51}}

== I moderne germanske språk ==

=== Norsk ===
I norsk deles ofte svake verb inn i to hovedklasser etter fortidsendinga, der klasse 1 er den største. Klasse 2 er videre delt inn i underklasser etter endinga i perfektum partisipp.<ref name="Faarlund" /> Klasse 1 inneholder mange verb med stammeutgang på konsonantsamband, og dette gjør dem vanskelige å uttale etter mønster i klasse 2. De fleste innlånte ord fra andre språk blir også lagt til klasse 1.<ref name="Faarlund" /> I nynorsk sammenheng kalles klasse 1 noen ganger ''a-verb'' og klasse 2 ''e-verb'', etter vokalen i nåtid og fortid. Tabellen viser bøyingsklassene i norsk etter denne analysen:
{| class="wikitable"
!Klasse
!Infinitiv
!Nåtid
!Fortid
!Perfektum partisipp
!Hovedmønster
|-
|1
|kaste
|kaster
|kast'''a''' / kast'''et'''
|kast'''a''' / kast'''et'''
| rowspan="1" | -'''''a''''' eller -'''''et''''' i fortid og perfektum partisipp.
Nynorsk: ''-'''ar''''' i nåtid og bare ''-'''a''''' i fortid
|-
|2a
|reise
|reiser
|reis'''te'''
|reis'''t'''
| rowspan="3" | -'''''te''''' eller -'''''de''''' eller -'''''dde''''' i fortid.
-'''''t''''' eller -'''''d''''' eller -'''''dd''''' i perfektum partisipp.
|-
|2b
|leve
|lever
|lev'''de'''
|lev'''d'''
|-
|2c
|ro
|ror
|ro'''dde'''
|ro'''dd'''
|-
|}
I denne analysen utgjør klasse 2 i urgermansk klasse 1 i moderne norsk, mens de øvrige urgermanske klassene er slått sammen i klasse 2.

I ''Norsk Grammatik'' gjorde [[Ivar Aasen]] en annen analyse, bygd på nåtidsending, til landsmålet (nynorsk). I denne analysen består klasse 1 av verb med én stavelse i nåtid (Aasen legger også preterito-presentiske verb til disse, som uregelrette), klasse 2 av verb med nåtid på -er og klasse 3 av verb med nåtid på -ar:<ref>{{Kilde bok|tittel=Norsk Grammatik|etternavn=Aasen|fornavn=Ivar|utgiver=Malling|år=1864|isbn=|utgivelsessted=Kristiania (Oslo)|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>{{rp|211–218}}
{| class="wikitable"
!Klasse
!Infinitiv
!Nåtid
!Fortid
!Supinum
!Hovedmønster
|-
|1a
|telja
|tel
|tal'''de'''
|tal'''t'''
| rowspan="1" |Nullending i nåtid, i-omlyd i infinitiv og nåtid for ca. 50 ord
|-
|1b
|spå
|spå'''r'''
|spå'''dde'''
|spå'''tt'''
|Nullending i infinitiv, ''-'''dde''''' i fortid og ''-'''tt''''' i supinum
|-
|2a
|døma
|døm'''er'''
|døm'''de'''
|døm'''t'''
| rowspan="2" |''-'''de''''' eller ''-'''te''''' i fortid etter faste regler
2b: i-omlyd i infinitiv og nåtid
|-
|2b
|segja
|segj'''er'''
|sag'''de'''
|sag'''t'''
|-
|3
|kasta
|kast'''ar'''
|kast'''ade'''
|kast'''at'''
|''-'''ade''''' i fortid og ''-'''at''''' i supinum (seinere ''-'''a''''' i begge former)
|}
I denne analysen svarer klasse 3 til klasse 2 i urgermansk, mens øvrige verb er delt inn på nytt.

=== Engelsk ===
I engelsk er de ulike bøyingsklassene av svake verb falt sammen til ett bøyingsmønster og går under navnet ''{{lang|en|regular verbs}}'' («regelrette verb»). Her har infinitiv og nåtid samme form, bortsett fra at 3. person entall får tillagt ''-(e)s'' i nåtid. Fortid dannes med ''-(e)d'' (eller unntaksvis ''-t''):
{| class="wikitable"
!Infinitiv
!Nåtid <small>(utenom 3. pers. entall)</small>
!Nåtid <small>(3. pers. entall)</small>
!Fortid
|-
| colspan="2" |{{lang|en|like}}
|{{lang|en|like'''s'''}}
|{{lang|en|like'''d'''}}
|-
| colspan="2" |{{lang|en|betray}}
|{{lang|en|betray'''s'''}}
|{{lang|en|betray'''ed'''}}
|-
| colspan="2" |{{lang|en|mix}}
|{{lang|en|mix'''es'''}}
|{{lang|en|mix'''ed'''}}
|}
Enkelte svake verb som opphavlig var regelrette har på grunn av lydoverganger i språket fått uregelrett form. Disse blir i moderne engelsk, sammen med sterke og preterito-presentiske verb, regna som uregelrette (''{{lang|en|irregular verbs}}''). Blant dem er ''{{lang|en|say}}'' («å si», fortid ''{{lang|en|said}}''), ''{{lang|en|make}}'' («å lage», fortid ''{{lang|en|made}}'') og ''{{lang|en|buy}}'' («å kjøpe», fortid ''{{lang|en|bought}}'').

=== Tysk ===
Tysk har i likhet med engelsk tapt skillet mellom de svake verbklassene fra urgermansk og generalisert svake verb til ett regelrett bøyingsmønster, men har beholdt person- og tallbøying. Infinitiv ender på ''-en'' (eller ''-n'' etter ''-er'' og ''-el''). I nåtid blir person- og tallbøyingsendingene lagt rett på verbstammen, i fortid blir endinga ''-te'' lagt til først og deretter person- og tallbøyingsendingene. Verb der infinitiv ender på ''-ten'' får gjerne innskutt ''-e-'' før de fleste bøyingsendinger for å unngå vanskelige konsonantsamband. Eventuell dobbel ''e'' blir dratt sammen til enkel (*''lieb-te-est'' > ''liebtest'').
{| class="wikitable"
!Infinitiv
| colspan="6" |lieb'''en'''
|-
!Presens partisipp
| colspan="6" |lieb'''end''' (går som vanlig adjektiv)
|-
!Perfektum partisipp
| colspan="6" |'''ge'''lieb'''t''' (går som vanlig adjektiv)
|-
!
!ich
!du
!er/sie/es
!wir
!ihr
!sie/Sie
|-
!Nåtid
|lieb'''e'''
|lieb'''st'''
|lieb'''t'''
|lieb'''en'''
|lieb'''t'''
|lieb'''en'''
|-
!Fortid
|lieb'''te'''
|lieb'''test'''
|lieb'''te'''
|lieb'''ten'''
|lieb'''tet'''
|lieb'''ten'''
|-
!Konjunktiv I
|lieb'''e'''
|lieb'''est'''
|lieb'''e'''
|lieb'''en'''
|lieb'''et'''
|lieb'''en'''
|-
!Konjunktiv II
|lieb'''te'''
|lieb'''test'''
|lieb'''te'''
|lieb'''ten'''
|lieb'''tet'''
|lieb'''ten'''
|}

== Språkhistorisk bakgrunn ==

I det [[Urindoeuropeisk|urindoeuropeiske språket]] som [[urgermansk]] stammer fra, var det [[Aspekt (grammatikk)|aspekt]] og ikke [[tempus]] (tid) som stod sentralt i verbbøyinga, og hvert verb hadde inntil tre verbstammer som hver uttrykte sitt [[Aspekt (grammatikk)|aspekt]]: [[Stativ (grammatikk)|stativ]], [[aorist]] og imperfektiv verbstamme.<ref name=":2">{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/69241395|tittel=A linguistic history of English|etternavn=Ringe, Donald A., 1954-|fornavn=|dato=2006|utgiver=Oxford University Press|år=|isbn=0-19-928413-X|utgivelsessted=Oxford|side=|sider=|kapittel=|oclc=69241395|sitat=}}</ref>{{rp|24}} I den sterke verbbøyinga i urgermansk er fortid en fortsettelse av de [[Stativ (grammatikk)|stative]] verbstammene (som uttrykte perfektivt [[Aspekt (grammatikk)|aspekt]]).<ref name=":2" />{{rp|153-157}} Urindoeuropeisk kunne også danne såkalt avleda verb med suffiks.<ref name=":0" />{{rp|245}} Disse uttrykte en variasjon av hovedverbet, men alltid med imperfektivt aspekt (nåtid).<ref name=":2" />{{rp|27}} Følgelig fantes ingen stativ verbstamme å danne fortidsform fra, noe som gjorde det nødvendig å utvikle en ny måte å uttrykke fortid på. Det er på det reine at dette blei løst ved å legge til et dentalsuffiks, dvs. enten ''-d-'' eller ''-t-'', men opphavet til dette er ikke entydig forklart. De to vanligeste forklaringene er:<ref name=":0" />{{rp|291-292}}

* Suffikset stammer fra urindoeuropeisk *''dʰ'', gjerne ved at den urindoeuropeiske verbalrota *''dʰeh₁-'' blei brukt som etterstilt hjelpeverb til å uttrykke fortid (jamfør engelsk ''did do'') og etter hvert smelta sammen med ordet
* Suffikset stammer fra urindoeuropeisk *''t'' (urgermansk *''þ'', eller *''ð'' ved [[Verners lov]])

Begge forklaringene har problemer, og det er nå ofte antatt at både *''dʰ'' og *''t'' har spilt inn.<ref name=":0" />{{rp|293}}

Noen svake verb har opphavet sitt i sterke verb som har fått svak bøying. I norsk gjelder dette for eksempel verbet ''å flå'' (fortid ''flådde''), som tidligere hadde sterk bøying (norrønt ''fló''). Dette har hendt i ulikt omfang i dagens germanske språk, og det er også visse skilnader mellom de norske språkformene.

Videre har en del verb som tidligere var sterke fått delvis svak bøying, eksempelvis norsk ''å stå'' (perfektum ''stått''). Disse regnes gjerne som uregelrette.

=== I urgermansk og gammalgermanske språk ===
Noen vanlige indoeuropeiske avledningssuffiks overlevde og gav opphav til fire klasser av svake verb i urgermansk. To av klassene, 1 og 4, beholdt aksjonsartvariasjonen{{Trenger klargjøring}} som tilhørende [[suffiks]] uttrykte, men hovedfunksjonen til slike suffiks var i urgermansk å lage nye verb.<ref name=":0" />{{rp|254}}

==== Klasse 1 ====
De første verba i klasse 1 var to hovedgrupper: substantiv- og adjektivavledninger og [[Kausativ|kausative]] og [[Iterativ|iterative]] verb.<ref name=":02">{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/1043067622|tittel=A comparative grammar of the early Germanic languages|etternavn=Fulk, R. D. (Robert Dennis)|fornavn=|utgiver=|år=|isbn=978-90-272-6313-1|utgivelsessted=Amsterdam|side=|sider=|kapittel=|oclc=1043067622|sitat=}}</ref>{{rp|294}} Et betydelig antall av disse er kausativer til [[sterke verb]],<ref name=":2" />{{rp|236}} slik som *''satjaną'' («å sette») av *''sitjaną'' («å sitte»). [[Lydlov|Lydoverganger]] mellom urindoeuropeisk og urgermansk brakte dem sammen i éi klasse, med *''-(i)j-'' i nåtid (og infinitiv) og *''-i-'' i fortid. [[Sievers' lov]] skapte et skille der verb med kort stamme fikk *''-j-'' i infinitiv og nåtid (f.eks. *''satjaną'', «å sitte»), mens verb med lang stamme fikk *''-ij-'' (f.eks. *''sendijaną'', «å sende»). Dette suffikset fikk en del følger for flere av datterspråka:

* ''-j-'' utløste omlyd av rotvokalen i alle datterspråk utenom gotisk
* ''-j-'' gav opphav til konsonantfordobling (geminering) i vestgermanske språk i kortstamma verb med utgang på konsonant (utenom ''-r'')
* ''-j-'' førte til [[palatalisering]] av eventuelt foregående [[Velarer|velar]] på gammelengelsk
* ''-j-'' falt delvis bort i alle datterspråk bortsett fra gotisk og [[gammelsaksisk]]: i norrønt i langstamma verb og i øvrig vestgermansk i alle verb unntatt etter ''r''.

Disse overgangene utydeliggjorde skillet mellom kort- og langstammeverb i datterspråka, noe som i praksis delte dem i to klasser.{{Tr}} [[Vestgermanske språk|De vestgermanske språka]] fikk også ei tredje gruppe med kortstammeverb med utgang på ''-r'', ettersom [[Geminering|konsonantfordobling]] og påfølgende bortfall av ''-j-'' ikke hendte disse (jf. andre kulepunkt over). Eksempler er [[Gammelengelsk|gammalengelsk]] ''erian'' (å arde, pløye), ''nerian'' (å redde, bevare) og ''styrian'' (å styre). I vestgermansk var endringene så omfattende at klasse 1 ikke lenger hadde åpenbart bøyingsmønster og opphørte å være produktiv.<ref name=":02" />{{rp|291}}

===== Verb uten *''-i-'' =====
Alle datterspråk oppviser verb uten spor av *''-i-'' i fortid. Disse er trolig av de eldste, kan ha unngått å få *''-i-'' på grunn av høy frekvens i språk og synes å danne fortid med samme ending som preterito-presentiske verb (*''-þ-'') heller enn den brukt til øvrige verb i klassa (*''-ð-'').<ref name=":02" />{{rp|299–300}} Det kan rekonstrueres i alt sju eller åtte slike, av dem to eller tre der *''-i-'' også mangler i nåtid:<ref name=":2" />{{rp|235}}

* Uten *''-i-'' i fortid: *''bugjaną'' («å kjøpe», fortid *''buht-''), *''sōkijaną'' («å søke», fortid *''sōht-''), *''þankijaną'' («å tenke», fortid *''þanht-''), *''þunkijaną'' («å synes», fortid *''þunht-''), *''wurkijaną'' («å virke», fortid *''wurht-'')
* Uten *''-i-'' i fortid og nåtid: *''bringaną'' («å bringe», fortid *''branht-''), *''brūkaną'' («å bruke», fortid *''brūht-''), *''būaną'' («å bu», fortid *''būd-'')

Disse behandles enten som særtilfeller av klasse 1 eller separat. De har vokal- og konsonantskifte i fortid som gjør at de kan framstå som uregelrette i datterspråka (f.eks. engelsk ''thought'' av ''think''), men som skriver seg fra regelrette lydoverganger<ref>{{Kilde bok|url=http://dx.doi.org/10.1515/9783110847871|tittel=Historical Germanic Verb Morphology|etternavn=Fullerton|fornavn=G. Lee|dato=1977-12-31|utgiver=De Gruyter|isbn=978-3-11-084787-1|utgivelsessted=Berlin, Boston}}</ref> som [[Grimms lov]], bortfall av ''-n-'' før ''-h-'' (med erstatningsforlenging av foregående vokal) og a-omlyd. Enkelte tilfeller av regularisering forekommer i datterspråka, men disse gruppene er ellers i stor grad beholdt. I [[Nordvestgermanske språk|nordvestgermansk]] fikk gruppa uten *''-i-'' i fortid endatil flere medlemmer.<ref name=":2" />{{rp|252}}

==== Klasse 2 ====
Verb i klasse 2 hadde suffikset ''-ō-'' (med [[Mora (lingvistikk)|trimoraisk]] ''-ô-'', også ført ''-ȭ-'', i nåtidsformene).<ref name=":3">{{Kilde artikkel|tittel=The Inflection of the Germanic o-Presents|publikasjon=Language|doi=10.2307/411329|url=https://www.jstor.org/stable/411329?origin=crossref|dato=1959|forfattere=|fornavn=Warren|etternavn=Cowgill|via=|serie=1|bind=35|hefte=|sider=1|besøksdato=2020-03-06|sitat=}}</ref>{{rp|9–10}} De nordlige vestgermanske språka (kystgermansk) hadde en alternativ langform ''-ōja-'' (utenom i fortidsformene), som går igjen bl.a. i den gammalengelske infinitivsendinga ''-ian'' (av *''-ōjan'').<ref name=":3" />

Denne klassa var trolig både tallrik og av de mer produktive,<ref name=":2" />{{rp|236}} i vestgermansk etter hvert den eneste produktive.<ref name=":02" />{{rp|291}} Et sannsynlig opphav til mange verb av klasse 2 er fortidskonstruksjoner bestående av et substantiv i [[instrumentalis]] og et verb med betydning «å gjøre» satt i fortid.<ref name=":02" />{{rp|304}}

==== Klasse 3 ====
Verb i klasse 3 hadde trolig *''-(i)j-'' i infinitiv og nåtidsstammer på *''-ai-'' og *''-ja-''.

Klasse 3 har i hovedsak to opphav: stative verb og faktitive (kausative) verb.<ref name=":2" />{{rp|236}} Ettersom de to gruppene hadde noe ulik bøyingkset *''-n-'' (etterfulgt av en vokal<ref name=":4">{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/2837521|tittel=Historical Germanic verb morphology|etternavn=Fullerton, Gerald Lee, 1941-|dato=1977|utgiver=De Gruyter|isbn=3-11-006940-7|utgivelsessted=Berlin|oclc=2837521}}</ref>{{rp|71-76}}) lagt till et adjektiv eller fortidspartisipp (med trykksterk rot<ref>{{Kilde artikkel|tittel=THE Germanic Fourth Class of Weak Verbs|publikasjon=NOWELE North-Western European Language Evolution|doi=10.1075/nowele.25.08kor|url=http://dx.doi.org/10.1075/nowele.25.08kor|dato=1995|fornavn=Frederik|etternavn=Kortlandt|bind=25|sider=137–139|issn=0108-8416|besøksdato=2020-02-29}}</ref>), f.eks. gotisk ''fullnan'' («å fylles») av ''fulls'' («full»). Verb i denne klassa tok tilsynelatende sterke bøyingsendinger i nåtid i gotisk, men gikk som klasse 2 i fortid. Det er av enkelte foreslått at disse nåtidsendingene er nedarva fra urgermansk, men hovedteorien er at de gjenspeiler et [[Temavokal|atematisk]] bøyingsmønster og at klasse 4 har en direkte parallell i verbklasse 9 i [[sanskrit]].<ref name=":4" />{{rp|71}}

Ettersom ingen verb av klasse 4 er transitive, eksisterer det heller ingen passivformer i denne klassa. Til tross for at suffikset har overlevd i flere datterspråk (bl.a. bokmål: ''-ne'', f.eks. i ''mørkne''), er det bare gotisk som har bevart disse verba som ei atskilt klasse; i gammalhøgtysk er de helst lagt til klasse 3, i øvrig vestgermansk og norrønt oftest til klasse 2.<ref name=":02" />{{rp|313}} Dette kan muligens forklares ved at vokalen etter *''-n-'' i suffikset styrte om verbet havna i klasse 2 (*''nō'') eller klasse 3 (*''nē'') i nordvestgermansk, men at gammalhøgtysk i stor grad generaliserte *''nē'' og de andre språka *''nō''.<ref name=":4" />{{rp|75}} Denne måten å lage verb på var produktiv i norrønt, men fantes bare som rester i vestgermansk.<ref name=":2" />{{rp|176}}

== Se også ==
* [[Sterke verb]]
* [[Preterito-presentiske verb]]

==Referanser==
<references/>

{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Verb]]

Svake verb - Sideversjonshistorikk

Wikisida: Én sideversjon ble importert

nb>BjørnN: lenkefiks