Wikisida: Én sideversjon ble importert

2026-03-03T07:52:54Z

Én sideversjon ble importert

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 3. mar. 2026 kl. 07:52
(Ingen forskjell)

nb>Ctande på 12. okt. 2025 kl. 20:27

2025-10-12T20:27:38Z

Ny side

{{Korstog}}
'''Korstog''' er i historisk forstand en serie felttog, de fleste godkjent av [[pave]]n, som fant sted fra [[11. århundre|11.]] til [[13. århundre]]. De fleste hadde som mål å ta tilbake og sikre [[kristendom|kristen]] kontroll over [[Det hellige land]], som var under [[islam|muslimsk]] kontroll.
== Definisjon ==
I middelalderen benyttet man ikke ordet korstog som betegnelsene for felttogene rettet mot for eksempel de vantros erobringer eller besittelser i Det hellige land. Samlebetegnelsen er oppstått blant senere tiders historikere.

Den norske middelalderhistorikeren [[Sverre Bagge]] bruker betegnelsen korstog også om hele den vestlige ekspansjon som i høymiddelalderen skjedde i [[Østersjøen|Østersjøområdet]], [[Spania]], [[Italia|Sør-Italia]] og på [[Sicilia]], [[Korsika]] og [[Sardinia]].<ref name="Bagge116" />

I bredere forstand brukes ofte ordet korstog om enhver krig som utkjempes av religiøse årsaker eller der motsetningene sammenfaller med religiøse skillelinjer, om spesielt aggressive kristne kampanjer omkring spesielle temaer ''(korstog mot umoral)'', og stigmatiserende som karakteristikk særlig av kristnes sterke engasjement i samfunnsspørsmål. På engelsk, særlig amerikansk engelsk, brukes ordet ''(crusade)'' om nærmest enhver kampanje (for eksempel mot [[narkotika]]).

== Etymologi ==
Ordet korstog på norsk kommer fra [[kors]], og kan knyttes til det korset av tøy som var festet til, sydd inn i eller et merke var del av ytterdrakten til de personer som deltok på slike tog i [[middelalderen]]. Middelalderskribenter bruker ord som ''crux'' (''pro cruce transmarina'', latin), ''croisement'', ''croiserie'', og annet.

== Bakgrunn ==
[[Fil:EroberungJerusalems2.jpg|thumb|300px|Øverst: Jesus i Jerusalem, ødeleggelsen av templet. Midten: Halshugging av jøder. Nederst: Erobringen av Jerusalem. Bildet er påbegynt i England omkring 1200 og ferdigstilt i Spania i det 14. århundre]]
Opprinnelsen til korstogene lå i middelalderens fremvekst av en ridderklasse i Europa. Med [[Frankerriket]]s sammenbrudd sist på 800-tallet, samt stabiliseringen av europeiske grenser etter hvert som [[viking]]er, slavere og [[Ungarer|magyarer]] ble kristnet, begynte ridderne å krige innbyrdes. Kirken ønsket en slutt på dette, blant annet med «Guds fred»-bevegelsen, stiftet ved et kirkemøte i [[Le Puy]] i [[975]]. Dette utviklet seg til «Guds våpenhvile», som i [[1042]] forbød krigføring fra onsdag kveld til mandag morgen hver uke, i [[pinse]]n og [[advent]], samt en lang rekke [[helligdag]]er.<ref>https://www.britannica.com/event/Truce-of-God</ref> «Guds fred» førte til opprettelsen av et kirkelig [[militær]] som kunne anvendes under korstogene, men som også la grunnlaget for de moderne [[fredsbevegelse]]ne.<ref>https://www.britannica.com/topic/Peace-of-God</ref>

I 1063 ga [[pave Alexander II]] sin velsignelse til spanske kristnes kamp mot [[maurere|maurerne]], og dermed fikk ''[[Reconquista]]'' i [[Spania]] en ny dimensjon. De som kjempet fikk bære et pavelig [[banner]] i kamp, og de som døde fikk full [[avlat]].

Samtidig var det en tilsvarende utvikling blant muslimer i øst. Araberne hadde erobret [[Palestina]] i det 7. århundre. Dette førte ikke til at kristne ble hindret i å reise på [[pilegrim]]sferder til de hellige steder, og [[kloster|klostre]] og andre kristne samfunn fortsatte å eksistere. I de første århundrer etter den arabiske ekspansjon var det derfor lite bekymring om denne blant kristne. Et vendepunkt kom i 1009 da [[al-Hakim bi-Amr Allah]], [[fatimid]]enes [[kalif]] av Kairo, ødela [[Den hellige gravs kirke|Gravkirken]] og alle kristne institusjoner i [[Jerusalem]]. Deretter ble kristne forfulgt på det blodigste i flere år. Hans etterfølger tillot at [[østromerriket|bysantinerne]] bygde opp Gravkirken igjen, og pilegrimer fikk igjen reise til Jerusalem. Men historier om de muslimske fatimidenes forutgående grusomheter hadde begynt å spre seg i vest. Korstogene hadde altså et godt stykke på vei religiøse motiver, men uten at den overveiende kristne bysantinske sivilisasjonen delte disse.<ref name="Bagge128" />

Samtidig hadde de seldjukkiske [[tyrkere|tyrkerne]] blitt en stadig viktigere trussel mot Østromerriket. Deres fremmarsj utgjorde ikke bare et hinder for de kristne pilegrimers sikre ferd landveien fra Konstantinopel gjennom Lilleasia til Det hellige land, men truet også selve Det bysantinske rike. I 1070 hadde seldjuk-tyrkerne erobret [[Jerusalem]], og i 1071 ble den bysantinske keiser [[Romanos IV Diogenes]] beseiret og tatt til fange under slaget ved Manzikert. Lilleasia og hele [[Syria]] lå nå åpent for tyrkerne. [[Antakya|Antiokia]] ble erobret av dem i 1084, og i 1092 var ikke en eneste av de gamle metropolitanseter i det østligste middelhavsområde i kristne hender.

== Korstogene ==

Det tradisjonelle nummereringsoppsettet for korstogene identifiserer ni hovedkorstog fra 11. til 13. århundre. Dette er ikke en altomfattende liste, fordi det ble utført mange mindre korstog. Slike fant sted ikke bare i Det hellige land, men også i for eksempel [[Spania]], Sentral-Europa og [[Baltikum]]. De mindre korstogene fortsatte også helt til det [[16. århundre]], inntil [[renessansen]] og [[reformasjonen]] endret det politiske og religiøse klimaet i Europa. Det første eksempelet på at et helt land ble skattlagt til inntekt for korstogene, var [[Danmark]]. [[Valdemar I av Danmark|Valdemar den store]] bevilget [[johanitter]]ne, en orden som kom til Danmark ca. [[1160]], en [[penning]] fra hver husholdning. Privilegiet medførte at johanitternes [[kloster|hovedkloster]] i [[Antvorskov]] ved [[reformasjonen]] i 1536 var Danmarks nestrikeste (etter [[Sorø]]), og det danske [[flagg]]et, [[Dannebrog]], kan være et regulært lån av johanitternes røde [[fane]] med hvitt [[kors]]. I Norge var de tilknyttet [[hird og hirdmenn|hirden]] under [[Magnus Lagabøte]], og opprettet et [[sykehus|hospital]] i [[Værne kloster]] ved [[Moss]]; dette skulle fungere som et slags aldershjem for eldre hirdfolk.<ref>Kurt Villads Jensen: ''Korstogene'' (s. 51), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2</ref>

Korsfarere massakrerte, kriget og plyndret også i Det bysantinske rike, ikke minst i angrepet på Bysants i 1204. Også i områder i det tidligere vestromerske riket gjennomførte korsfarere angrep.<ref name="Davidsen125" />

Allerede på 1200-tallet bad [[pave Innocens III]] om unnskyldning for korstogene.<ref name="Davidsen125" />

=== Første korstog 1095–1099 ===
{{Hoved|Første korstog}}
Allerede i 1073 hadde den bysantinske keiser Mikael IV bedt [[pave Gregor VII]] om å sende styrker til unnsetning mot tyrkerne, men i første omgang kunne ikke paven, som var velvillig innstilt, innfri ønsket. Men etter at den bysantinske keiseren [[Alexios I Komnenos]] fornyet ropet om hjelp til å forsvare riket, oppfordret [[pave Urban II]] ved [[konsilet i Clermont]] den 27. november 1095 alle kristne til å marsjere mot tyrkerne. De som ble med ville få fullstendig avlat. Flere hærer ble samlet, og gikk mot Jerusalem. De tok den hellige stad i 1099, og massakrerte den muslimske så vel som den jødiske befolkning, uten hensyn til kjønn eller alder. Flere [[korsfarerstat]]er ble etterhvert opprettet, med [[kongeriket Jerusalem|kongedømmet Jerusalem]] som det viktigste.

I kjølvannet av det første korstog befestet og utvidet korsfarerne sine erobringer i noen grad. Et fremstøt fra [[Egypt]] hadde de stanset allerede i 1099, men mange av kystbyene var fremdeles under muslimsk kontroll. Tre nye europeiske ekspedisjoner ble massakrert av tyrkerne i Lilleasia før de kom frem til Syria. I 1122 kunne kong [[Baldwin II av Jerusalem|Balduin II]] av Jerusalem begynne erobringen av de syriske kystbyer, godt hjulpet av norske korsfarere under [[Sigurd Jorsalfare]] og av de [[Republikken Genova|genuesiske]], [[Republikken Pisa|pisanske]] og [[Republikken Venezia|venetianske]] flåter. Erobringene var fullført i 1124 da [[Tyr]] ble inntatt.

=== Andre korstog 1147–1149 ===
[[Fil:Krak des Chevaliers 01.jpg|thumb|[[Krak des Chevaliers]] i Syria]]
{{Hoved|Andre korstog}}
Etter dette var det forholdsvis fredelig i en periode. Men i [[påske]]n 1146 prekte [[Bernhard av Clairvaux]] for et nytt korstog etter at [[Edessa (Mesopotamia)|Edessa]] hadde blitt erobret av tyrkerne. I 1147 marsjerte [[Frankrike|franske]] og [[Tyskland|tyske]] hærer mot [[Lilleasia]]. De oppnådde lite, og satte korsfarerstatenes eksistens i fare med et dumdristig angrep på [[Damaskus]]. Korstoget ble avsluttet i 1149.

I tiden etter det annet korstog var de muslimske ledere for det meste opptatt med indre anliggender. Den kurdiske hærfører [[Saladin]] kom etterhvert til makt i Egypt. Han hadde vært med på angrep på kongedømmet Jerusalem i 1171 og 1173, men trakk seg snart tilbake – han foretrakk å beholde denne korsfarerstaten intakt som en bufferstat mellom Egypt og Syria, inntil han hadde klart å etablere seg der også. I 1181 marsjerte han inn i [[Damaskus]], og så lenge han konsentrerte seg om å befeste sin maktposisjon der, lot han Jerusalem stort sett i fred. Når det likevel kom til sammenstøt, gikk som regel Saladin av med seieren.

Men særlig korsfarerlederen [[Reynald av Chatillon|Raynald av Chatillon]] ble et voksende problem, med stadige angrep mot muslimske handelskaravaner og pilegrimsruter mot [[Mekka]] og [[Medina]]. Da Raynald plyndret en pilegrimskaravane i 1185, gikk Saladin til skarpere motangrep.

I 1187 invaderte Saladin kongedømmet Jerusalem, og knuste korsfarerhæren i [[slaget ved Hattin]] (eller ''Hattins horn'') den 4. juli. Han erobret også [[Det sanne kors]], som de kristne styrkene hadde bragt med seg på slagmarken. Senere samme år erobret Saladin Jerusalem, og satte dermed punktum for et 88-årig kristent herredømme over den hellige stad.

=== Tredje korstog 1187–1192 ===
{{Hoved|Tredje korstog}}
[[Pave Gregor VIII]] oppfordret da til nytt korstog, og samlet flere av de viktigste lederne i Europa: [[Rikard I av England]], kalt ''Rikard Løvehjerte'', [[Filip II August av Frankrike|Filip II av Frankrike]] og [[Fredrik I av det tysk-romerske rike]] ''(Fredrik Barbarossa'', - «rødskjegg»). Barbarossa var dog druknet i en elv i [[Kilikia]] i 1190, og hans sønn [[Fredrik VI av Schwaben|Fredrik VI]] døde av smittsomme sykdommer som raste over Det hellige i land vinteren 1190-1191, og det ble hertug [[Leopold V av Østerrike]] som kommanderte restene av den keiselige hær. [[Kongeriket Jerusalem|Kongedømmet Jerusalem]] var preget av strid om etterfølgeren som konge, og sykdom og interne konflikter tærte på samholdet mellom de ulike nasjonene hos korsfarerne. Etter at Akko var blitt erobret i 1191 reiste Leopold V i raseri da hans banner var blitt revet ned, Filip II dro rett etter ved å klage på skjør helse, og Englands konge sto igjen i kampen mot muslimene. Rikard fortsatte lenger, og klarte til og med å slå Saladins styrker på slagmarken ikke langt fra [[Joppe]]. Han kunne med stor sannsynlighet ha fortsatt og klart å erobre Jerusalem. Men han innså at han etterpå ikke ville ha klart å holde byen, og i 1192 inngikk han en våpenhvile med Saladin som skulle gjøre det mulig for kristne [[pilegrim]]er å besøke Jerusalem. Så vendte han hjemover.

=== Fjerde korstog 1202–1204 ===
{{Hoved|Fjerde korstog}}
[[Pave Innocens III]] oppfordret til det korstoget i 1202. Hans tanke var invasjon av Det hellige land via [[Egypt]]. [[Venezia|Venetianerne]] tok kontroll over korstoget, og snudde det mot [[Konstantinopel]], hvor de prøvde å innsette en marionetthersker. Etter flere misforståelser og voldelige sammenstøt ble byen plyndret i 1204. Det var ikke lenger igjen noe av gløden fra de første korstogene.

=== Albigenserkorstoget 1209–1229 ===
[[Fil:Cathars expelled.JPG|thumb|Katharer kastes ut av Carcassone, 1209]]
{{Hoved|Albigenserkorstoget}}
Albigenserkorstoget ble startet i 1209 for å utrydde de [[heresi|kjetterske]] [[katarere|katharene]] i Sør-Frankrike. Det varte i to tiår, og var i tillegg til de religiøse motiver også en kamp om å utbre fransk kontroll sørover. En fredsavtale ble inngått i 1229.

=== Barnekorstoget 1212 ===
{{Hoved|Barnekorstoget}}
Barnekorstoget er et omstridt tema; det er uklart om det skal defineres som et egentlig korstog, og vel så viktig - om det i det hele tatt fant sted. Det fortelles at et utbrudd av folkelig entusiasme i Frankrike og Tyskland førte til at en stor mengde barn samlet seg for å ta tilbake Det hellige land. [[Pave Innocens III]] skal ha tolket dette som et tegn fra himmelen om at de eldre korsfarerne var uverdige. Ingen av barna nådde Det hellige land; de ble solgt som slaver eller sultet ihjel underveis.

Nyere forskning tilsier at «barna» heller var fattigfolk og/eller andre rotløse elementer.

=== Femte korstog 1217–1221 ===
{{Hoved|Femte korstog}}
Det [[fjerde Laterankonsil]] formulerte en plan for gjenerobringen av Det hellige land. En korsfarerstyrke fra [[Ungarn]], [[Østerrike]] og [[Bayern]] satte ut i 1217. De erobret [[Damietta]] i Egypt i 1219. Den pavelige legat Pelagius krevde så at de skulle angripe [[Kairo]] med en gang. Mangelen på planlegging førte til at de ble sittende fast da [[Nilen]] gikk over sine bredder, og måtte velge mellom overgivelse og den sikre død. De aller fleste overga seg.

=== Sjette korstog 1228–1229 ===
{{Hoved|Sjette korstog}}
I 1228 satte keiser [[Fredrik II av det tysk-romerske rike]] ut fra [[Brindisi]] mot [[Syria]]. Han var før avreisen blitt [[ekskommunikasjon|ekskommunisert]] av paven. Han var en dyktig diplomat, og lyktes i 1229 med å inngå en fredsavtale som ga korsfarerne kontroll over Jerusalem, [[Nasaret]] og [[Betlehem]] i ti år. Som en følge av dette hevet paven ekskommunikasjonen. Dette var det første hovedkorstog som ikke ble startet med pavelig godkjenning.

=== Sjuende korstog 1248–1254 ===
{{Hoved|Sjuende korstog}}
[[Tempelordenen]] kom i 1243 i konflikt med Egypt, og i 1244 stormet en styrke under egyptisk kontroll Jerusalem. Dette førte ikke til den samme entusiasme i Europa som Jerusalems fall i 1187 hadde gjort, men [[Ludvig IX av Frankrike]] samlet en korsfarerstyrke som seilte mot Egypt i 1248. Korstoget slo raskt feil, og Ludvig IX tilbrakte det meste av tiden fram til 1254 i korsfarerstaten Akko.

=== Åttende korstog 1270 ===
{{Hoved|Åttende korstog}}
Ludvig IX organiserte et nytt korstog i 1270, først for å komme restene av korsfarerstatene i Syria til hjelp. Korstoget ble raskt omdirigert til [[Tunis]], hvor Ludvig oppholdt seg inntil han døde 25. august samme år. Beleiringen av Tunis ble oppgitt 30. oktober, og korstoget ble dermed avsluttet.

=== Niende korstog 1271–1272 ===
{{Hoved|Niende korstog}}
Den framtidige [[Edvard I av England]] startet det siste av hovedkorstogene i 1271, etter å ha vært med på det åttende under Ludvig IX. Han oppnådde svært lite i Syria, og trakk seg tilbake etter å ha inngått en våpenhvile i 1272. [[Antakya|Antiokia]] hadde falt i 1268, [[Tripoli (Libanon)|Tripoli]] falt i 1289, og med Akkos fall i 1291 forsvant den siste rest av korsfarerstatene.

=== Korstogene i Baltikum og Sentral- og Øst-Europa ===
{{Utdypende|Nordlige korstog|Den tyske orden}}
Korstogene i Baltikum og i Sentral- og Øst-Europa dreide seg for det meste om mindre felttog utført i den hensikt å konvertere forskjellige folkeslag til kristendommen. Det første av dem startet i det 12. århundre, omtrent samtidig med det andre korstog, og det siste fant sted i det 16. århundre. Disse korstogene hadde stor betydning for utbredelsen av tysk kultur i disse områdene.

== Korstogene og jødene ==
På korsfarertiden var det en rekke massakrer på jødene, noen i Det hellige land, andre i Europa. Dette skjedde først i Tyskland og Ungarn, og senere også i Frankrike og England. I Det hellige land og Syria ble mange jøder massakrert sammen med muslimene når byer ble inntatt. Pavene forsøkte å motvirke dette blant annet med en rekke [[pavelig bulle|bulle]]r. Den første kom rundt 1120 fra [[pave Callistus II]], og tok sikte på å beskytte jøder som hadde lidd under [[det første korstog]], og som endte med at mer enn fem tusen jøder ble drept i Europa. Bullens navn, ''[[Sicut Judaeis]]'', ble først brukt av [[Gregor I den store|pave Gregor I]] (590-604) i et brev rettet til biskopen av [[Napoli]]. Også da hadde paven understreket jødenes rett til å «nyte sin lovgitte frihet».

Bullen ''Sicut Judaeis'' ble fulgt opp med tilsvarende formaninger av mange paver: [[Alexander III (pave)|Alexander III]], [[pave Celestin III|Cølestin III]] (1191–1198), [[Pave Innocens III|Innocens III]] (1199),<ref>{{Kilde www
|url = http://www.fordham.edu/halsall/source/inn3-jews.html
|tittel = Innocent III: Letter on the Jews 1199
|besøksdato = 2006-11-27
|verk = Internet Medieval Source Book
|utgiver = Fordham University
|dato = 1996
|forfatter = Halsall, Paul
}}</ref> [[Pave Honorius III|Honorius III]] (1216), [[pave Gregor IX]] (1235), [[pave Innocens IV]] (1246), [[pave Alexander IV|Alexander IV]] (1255), [[pave Urban IV]] (1262), [[pave Gregor X]] (1272 og 1274), [[pave Nikolas III]], [[pave Martin IV]] (1281), [[pave Honorius IV]] (1285–1287), [[pave Nikolas IV]] (1288–1292), [[pave Klemens VI]] (1348), [[pave Urban V]] (1365), [[pave Bonifatius IX]] (1389), [[pave Martin V]] (1422) og [[pave Nikolas V]] (1447).<ref>The Apostolic See and the Jews, Documents: 492-1404; Simonsohn, Shlomo, p.68,143,?,211,242,245-246,249,254,260,265,396,430,507; [http://www.jewishencyclopedia.com/view.jsp?artid=438&letter=P Jewish Encyclopedia on the Popes].</ref>

Bullen forbød under trussel om [[ekskommunikasjon]] de kristne blant annet å tvinge jøder til konversjon, eller å skade dem, eller frata dem deres eiendom, eller forstyrre deres feiring av egne festdager, eller å krenke deres gravsteder.

At denne kirkelige lovgivningen ikke stanset alle slike overgrep mot jøder viser at kirkens makt var begrenset.

Samtidig hadde også kirken selv innført bestemmelser som innskrenket jøders frihet. To av bestemmelsene fra [[Det fjerde laterankonsil]] i 1215 handlet om dette. Canon 68 fastla at jøder og [[sarasenere]] (det vil si muslimer) skulle kle seg slik at de kunne skjelnes fra kristne. I can. 69 het det at jøder ikke måtte gå utendørs i de fire siste dagene frem til [[Påskedag]], og de måtte ikke gis offentlige embeter som gjorde dem til kristnes foresatte på noen måte.

== Referanser ==
<references>
<ref name="Bagge116">[[#refBagge|Bagge (2004]], s. 116-27)</ref>
<ref name="Bagge128">[[#refBagge|Bagge (2004]], s. 128)</ref>
<ref name="Davidsen125">[[#refDavidsen|Davidsen (2010]], s. 125)</ref>
</references>

== Litteratur ==

{|
|valign="top"|
* {{Kilde bok
| ref=
| forfatter= [[Sverre Bagge|Bagge, Sverre]]
| redaktør=
| utgivelsesår=2004
| artikkel=
| tittel= Europa tar form. År 300 til 1350
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted=
| forlag= Cappelen Akademisk Forlag
| side=
| isbn=
| id=
| språk=
| kommentar= Boken er pensum ved alle norske universiteter med historiestudier
| url=
}}
* {{Kilde bok
| ref=
| forfatter= [[Bjørn Are Davidsen|Davidsen, Bjørn Are]]
| redaktør=
| utgivelsesår=2010
| artikkel=
| tittel=Da jorden ble flat. Mytene som ikke ville dø
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted=
| forlag=Luther Forlag
| side=
| isbn=
| id=
| språk=
| kommentar=
| url=
}}
|}

== Eksterne lenker ==
* {{Offisielle lenker}}
{{Anbefalt}}
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Korstogene| ]]
[[Kategori:1000 artikler enhver Wikipedia bør ha]]

Korstog - Sideversjonshistorikk

Wikisida: Én sideversjon ble importert

nb>Ctande på 12. okt. 2025 kl. 20:27