Wikisida: Én sideversjon ble importert

2026-02-19T18:33:09Z

Én sideversjon ble importert

← Eldre sideversjon		Sideversjonen fra 19. feb. 2026 kl. 18:33
(Ingen forskjell)

~2025-53675: /* Hirdmenn */ Forordningen av 1308. Syslene som hirdmennenes viktigste inntektskilde.

2025-05-08T07:44:15Z

Hirdmenn: Forordningen av 1308. Syslene som hirdmennenes viktigste inntektskilde.

Ny side

{{Refforbedre|dato=2020-04}}
'''Hird''' ble i [[middelalder]]en brukt som betegnelse på [[Norge|norske]] og [[Danmark|danske]] [[konge]]rs eller stormenns [[livvakt]]. Selv om ordet brukes i sagaer om hendelser i [[viking]]tiden, har benevnelsen være yngre, for sagaene ble skrevet i [[middelalderen]], og brukte sin tids språkdrakt. [[Knut den store]]s følge ble kalt ''ting-hlíd'', som må antas å ha en liknende betydning.

Ordet kommer fra [[Norrønt språk|norrønt]] ''hirð'' som igjen stammer fra [[protoindoeuropeisk]] ''*ḱe-'' og senere [[gammelengelsk]] ''hired'' (= brorskap, [[familie]], [[husholdning]], følge),<ref>[https://etymologeek.com/enm/hird Engelsk ''hird]</ref> og er beslektet med eldre norske ord som «hjon»<ref>[https://ordnet.dk/ddo/ordbog?query=hird «hird», ''Danske ordbog]</ref> og «hjonelag».<ref>[https://naob.no/ordbok/hjonelag «hjonelag», ''NAOB]</ref> ''[[Den angelsaksiske krønike]]'' kaller alle lønnede [[soldat]]er for ''hiredmenn'' og ''lithsmen''.<ref>[https://www.adlibris.com/no/bok/saxon-viking-and-norman-9780850453010 Terence Wise: ''Saxon, Viking and Norman'', forlaget Osprey, 1979,] ISBN 978-0-85045-301-0</ref>

Hirden var [[hær]]følget til stormenn og konger (''drottinn''). En mann måtte frivillig underlegge seg hirdherren, selv om sagaen i mange tilfeller indikerer at så skjedde med tvang (et alternativ til [[døden]]). Opptak i hirden ble markert ved håndgang, sverdtaking og troskapseder. Hirdmennene ble derfor betegnet som «håndgangne menn», enten sverdtakere eller edsvorne, og måtte sverge evig troskap til sin herre og love å følge ham i både [[krig]] og fred, og ofre [[liv]]et for ham om nødvendig.

== Hirdmenn ==
Hirdmenn hadde krav på vern og støtte fra sin herre. Dette ble kalt ''traust''. Hirdherren lønnet troskap og tjeneste med gaver som [[klær]], [[våpen]] og [[gull]]. Hirdmenn fikk også andeler av [[krigsbytte]]t. Om en hirdmann ble drept, skulle det betales høyere mannebøter enn for vanlige folk.{{tr}} Ved opptak i hirden skulle nykommeren falle på kne for kongen, og legge sin hender i hans. Så skulle kongen kysse ham.<ref>Haugland, Håkon: «hird» i ''Store norske leksikon'' på snl.no. Hentet 1. august 2023 fra [https://snl.no/hird]</ref>

På 1200-tallet utviklet hirden seg til et organisert fellesskap for den norske stormannsklassen. Hirden ble delt i to, der den ene gruppen var i aktiv tjeneste og ble kalt «bordfaste menn». De fulgte med kongen i aktiv tjeneste og utgjorde ofte en hirdmanns ungdom. Deretter fikk han «hjemlov», men fortsatte som medlem av hirden uten å tilhøre «de bordfaste». Han hadde fremdeles lydighetsplikt og skulle støtte kongedømmet. Han ble forventet å stille ved riksmøter, og stille «selvstevnet» (dvs. på eget initativ) i [[Nidaros]] for å hylle en ny konge om den gamle gikk bort.<ref>[[Claus Krag]]: ''Norges historie fram til 1319'' (s. 181), Universitetsforlaget, ISBN 82-00-12938-1</ref>

Både [[Frostatingsloven]] og [[Landsloven]] forutsatte at hirden tok opp få sønner av bønder under [[hauld]]sstatus. ''[[Kongespeilet]]'' forutsatte også ættstorhet og rikdom som vilkår for opptak. Hirdens privilegier fremmet rekrutteringen til den var blitt et nettverk av kongens menn som dekket hele landet; men først etter [[borgerkrigstiden]] organisert i én og samme hird. Fra [[Håkon V]]s skiller kildene mellom «håndgangne menn» og «allmuesmenn», og det er tydelig at verdslig rang er blitt identisk med hirdrang. I 1308 ble det stilt krav om at kandidatene måtte fremlegge vitnemål fra [[sysselmann]]en på hjemstedet om sine formuesforhold. Ytre [[symbol]]er fra utlandet økte hirdens [[aristokrati]]ske preg.<ref>[[Knut Helle]]: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 203), Universitetsforlaget 1974, ISBN 82-00-01323-5</ref>

Hirdmenn i aktiv tjeneste ble sagt å være «bordfaste» (''bordfastir''). De utgjorde kongens livvakt (''hofudvordr'') og var et væpna følge (''fylgd''). Hirdmenn gjorde skiftevis tjeneste, gjerne 6-12 av gangen, og bodde på kongsgården, der mange av dem spiste ved herrens bord. Var herren på reise, fulgte de alltid med. Hirdmenn fikk utbetalt lønn (''máli'') og ble derfor også kalt ''málamenn''. Hirdmenn deltes inn etter rangorden i hirden, der herrens ''stallare'' var hans viktigste og mest betrodde mann.

Kongen kunne dra hirdens [[lojalitet]] i tvil, som da [[Håkon V Magnusson|Håkon 5.]] i [[1308]] tilbakekalte alle [[syssel|syslene]], vel vitende om at de var hirdmennenes fremste inntektskilde. Ved å kalle syslene tilbake til nyutdeling, sikret han at de tilfalt tro tjenere. I denne forordningen ble det også kunngjort at det ikke lenger ville bli utnevnt nye lendmenn og jarler. Unntatt var jarlen på [[Orknøyene]] og kongens sønner. Beslutningen begrunnes med «''den fremferd som enkelte har hatt mot våre tegner'' (frie menn) ''i barndommen til begge oss brødre, og en stund etterpå...''[men nå] ''tar vi vår farsarv, hele Norges kongerike, under vårt rådvelde''».<ref>[https://web.archive.org/web/20070927194440/http://www.samlaget.no/historie/utdr1300.html Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: «Forviklingar og union 1300-55», ''Norsk historie'', Samlaget, Oslo 2008,] hentet fra ''[[Wayback Machine]]</ref>

=== Hirdens sammensetning ===
# ''[[Stallare]]'', opprinnelig kongens stallmester, skulle ifølge Hirdskråen fra 1273 være hirdleder og kongens talsmann på hirdens tingstevner og vanlige tingmøter. Stallaren spilte en viktig rolle på sendeferder utenlands.<ref>Claus Krag: ''Norges historie fram til 1319'' (s. 179)</ref>
# '' [[Merkesmann]]'', en som førte kongens merke/banner. [[Magnus Lagabøte]] (konge [[1263]]–[[1280|80]]) hever i [[1277]] merkesmannens inntekt og posisjon i hirden til samme nivå som stallare og lendmenn. Tok over posisjonen som hirdstyrer på [[Håkon V]]s tid.
# ''Skutilsvein'' ([[drottsete]]/[[lendmann]]) eller ''bordsvein'' vartet opp ved kongens bord.<ref>[[Helge Salvesen]]: «skutilsvein» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 18. januar 2022 fra [https://snl.no/skutilsvein]</ref> Ifølge Magnus Lagabøtes hirdskrå kom skutilsveinene nest etter lendmennene i rang, og ble fra 1277 offisielt kalt [[ridder]]e. Tittelen drottsete økte i rang og overtok etter hvert stallarens posisjon som kongens (''drottinns'') høyre hånd. Lendmenn kalles etter 1277 offisielt [[baron]]er.
# ''[[Kjertesvein]]'' var folk av god ætt. De var håndgangne menn, men ikke sverdtakere (ikke sverget inn ved sverdet). Kjertesveinene var unge gutter som ble opplært til [[hoff]]liv og våpenbruk, for senere å bli hirdmenn av høy rang (skutilsveiner).
# ''[[Fehirde]]'' var en som voktet kongens fe, gods eller penger, og tok seg av kongens skatteregnskaper. Han var ikke våpenfør.
# ''[[Gjester]]'' var ikke håndgangne menn, men snarere hirdens mørkemenn. De hadde plikt til å «gjeste» andre menns hjem, og ikke alltid med vennskap. De bisto fehirde, lendmenn og sysselmenn i saker som vedkom kongen, og fikk halv hirdmanns lønn. De hadde også plikt til å undersøke hele kongens rike, for å finne ut om han hadde uvenner noe sted. De var kongens vaktstyrke og [[etterretning]]svesen, men fikk ikke sitte ved herrens bord (unntatt til [[jul]] og [[påske]]).

Under Håkon V fikk vanlige hirdmenn tittelen «[[væpner]]» (''armiger''). Alt under [[kong Sverre]] ble det opprettet et hospital i [[Værne kloster]] ved [[Moss]] som tok seg av gamle, uføre og fattige hirdmenn. Hirdskråen fra 1273 bestemte at hirdmennene skulle betale inn til formålet. Under Håkon V ble hird-hospitalet flyttet fra Værne kloster til Oslo, mens skrantende hirdmenn fra Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge sorterte under Bergen. Kong Haakon bestemte også at hospitalet i Oslo skulle få «alle gangklærne hans» og «vår seng med alt utstyr» etter hans død, om den inntraff «sønnenfor Neset», dvs. [[Lindesnes]]. Han skrev ikke hva som skulle skje om han døde andre steder.<ref>Claus Krag: ''Norges historie fram til 1319'' (s. 184)</ref>

==Hirdskråen==
Hirdens rettigheter og plikter ble regulert i flere [[Rettsregel|lover]], blant annet i Magnus Lagabøtes ''[[Hirdskrå]]'' fra 1273. Hans lovtekst inngår i ''Norges gamle Love indtil 1387'', men er også utgitt separat.

Ifølge Hirdskråen skulle [[kansler]]en oppbevare kongens [[segl]] og sette opp brev etter kongens diktat. Håkon V ga kansleren, stallaren og merkesmannen lendmanns rang, den høyeste rang som fantes.<ref>Claus Krag: ''Norges historie fram til 1319'' (s. 179-80)</ref>

==Nasjonal Samlings hird==
Partiet [[Nasjonal Samling]] kalte sin kjerne av aktive for [[Hirden]], en særorganisasjon av partiet som var organisert militært. Medlemskap i Hirden var fra 1941 obligatorisk for unge mannlige partimedlemmer.

==Hirden på Island==
Hirden ble tidlig oppfattet som en egen [[stand]]. Da man innførte ''[[Jónsbók]]'' på [[Alltinget]] på [[Island]] i [[1281]], fantes der tre stender i landet: [[Geistlig]]het, kongens håndgangne menn og bøndene. I 1281 ble det også lovfestet at alle menn skulle kle seg etter sin stand og formue. For å kunne gå i alle typer klær, måtte man være enten storbonde eller en hirdmann som eide de lovbestemte våpen for sin hirdrang. Hirdmennene var også de eneste på Island som kunne bære standskarakteriserende [[symbol]]er som [[Skjold (beskyttelse)|skjold]] og [[hjelm]].<ref>[[Jón Vidar Sigurdsson]]: ''Den vennlige vikingen'' (s. 55), forlaget Pax, Oslo 2010, ISBN 978-82-530-3359-4</ref>

==Hirden i Danmark==
Den danske hirdloven ble kalt ''witherlax'' eller ''witherlogh'' (= «vederlag» eller «vederlov») nedskrevet omkring [[1180]]. «''Thetta ær witherlax ræt ther [[Knut den mektige|Knwt]] kunung Waldemar sun oc [[Absalon]] ærkibiscop lote skriuæ sua sum war i gamblæ Knutz dagha. Gamla Knut war kunung i Danmark oc England oc Norghæ oc Samland oc hafthæ hirdh...''» Hirden var inndelt i fire ''fjarthings'', dvs. fjerdinger, senere kalt ''worthæld'' (= vakthold), kanskje organisert etter vaktordningen på vikingtidens leidangsskip. Hver fjerding var oppdelt i et antall [[sveit]]er. Under [[Knud den hellige]] ble flere av hirdmennene i stedet kongelige [[Ombudsmann|ombudsmenn]] og flyttet fra kongsgården ut i distriktene.<ref>[https://www.krigsvidenskab.dk/middelalderens-kongelige-hird-en-militaerorganisatorisk-undersoegelse Middelalderens kongelige hird; en militærorganisatorisk undersøkelse]</ref>

== Referanser ==
<references />

==Eksterne lenker==
* [https://web.archive.org/web/20051123093853/http://www.ub.uio.no/ujur/publikasjoner/skriftserie/16/middelalderens_norske_rettskilder/loverenkeltvis.html Om utgaver av hirdlovene i Hirdskråen]
{{Autoritetsdata}}

[[Kategori:Norrøn tid]]
[[Kategori:Vikingtiden]]
[[Kategori:Militærhistorie i middelalderen]]

Hird og hirdmenn - Sideversjonshistorikk

Wikisida: Én sideversjon ble importert

~2025-53675: /* Hirdmenn */ Forordningen av 1308. Syslene som hirdmennenes viktigste inntektskilde.