Redigerer Zelanti

'''Zelanti''' (i entall ''zelante'', fra italiensk for «ivrig», «iherdig») har vært et navn for konservative medlemmer av det katolske kleresi og deres leke hjelpere siden 1200-tallet. Dets konkrete betydning endret seg med hver gjenoppblomstring av begrepet, men betegner alltid noen som viser iver.

==Ordet==
Det latinske ordet bygger på middelalderlatin, som har bygget på gresk, og Bibelens [[seloter]] (ζηλωτής (zēlōtḗs). ''Zelare'' i middelalderlatin betyr «å handle med iver», «å være nidkjær for, å elske, å være nidkjær for», (spesielt når man snakker om Gud), «ha 'sjalu' omsorg»<ref>«Avoir un soin jaloux», hos [[Cardinal de Retz]], ''Œuvres'', éd. R. Chantelauze, t. 7, s. 449</ref>. Bokstavelig talt betyr zelanti «de nidkjære [følgere]»<ref>[[Cardinal de Retz]], ''Œuvres'', éd. R. Chantelauze, t. 7, 1679, s. 449</ref>.  Det norske ordet ''sjalu'' har etterhvert spisset betydningen i en litt innsnevrende retning.<ref>[[NAOB]]: [https://naob.no/ordbok/sjalu ''Sjalu'']</ref>

==Betydning(er)  i katolsk kirkehistorie==
I sin opprinnelige betydning var ''zelanti'' de medlemmer av [[fransiskanerordenen]] som motsatte seg enhver endring eller lempelse av ordensregelen formulert av [[Frans av Assisi]] i 1221 og 1223. Som et resultat av Frans' strenge krav til de konkrete liv i fattigdom, delte hans tilhengere seg i to grener, ''zelanti'' (eller ''spirituali'') og ''relaxati'' (senere kjent som [[De konventuelle fransiskanere|konventualene]]). ''[[Fraticelli]]''enes opprinnelse og årsaken til deres vekst i og utenfor fransiskanerordenen sees som en typisk form for det tidligste forståelse av sekkebegrepet ''zelanti''.

På 1700-tallet var ''zelanti'' tilhengere av [[jesuittene]] i forbindelse den strid som førte til opphevelsen av jesuittordenen. Denne prosessen stod på mest heftig i perioden 1767–1773. I [[konklavet 1774–1775]] ble [[kardinalkollegiet]] delt i to blokker: de pro-jesuittiske  ''zelanti'' i [[den romerske kurie]], og de anti-jesuittiske ''politicanti''. Blant ''zelanti'' var de kuriekardinaler som la vekt på kampen mot sekulær påvirkning på kirken, mens ''politicanti'' inkluderte kardinaler som hadde bånd til de europeiske kongehusene. De to blokkene var på ingen måte homogene - ''zelanti'' skilte seg for eksempel også i en moderat og en radikal undergruppe.

Under [[pave Pius VII]]s pontifikat  (1800–1823) var ''zelanti'' mer reaksjonære enn ''politicanti''. De etterstrebet en sterkt sentralisert kirke og avviste heftig sekulariserende reformer som dem som ble utløst i Frankrike av [[den franske revolusjon]] og som nå påvirket [[Kirkestaten]]. ''Politicanti'', skjønt de ikke han kalles liberale, var mye mer moderate og foretrakk en forsonende tilnærming til problemene forårsaket av nye ideologier og den begynnende industrielle revolusjon på begynnelsen av 1800-tallet. ''Zelanti'' og de moderatene var representert i [[konklavet 1823|konklavet i 1823]] og i [[konklavet 1829|konklavet i 1829]].

== ''Zelanti'' brukt i språket ==
::*''Le cardinal de Gregorio serait un pape convenable. Quoique rangé au nombre des zelanti, il n'est pas sans modération'' - [[François-René de Chateaubriand]], ''[[Mémoires d'Outre-tombe]]'', t. 3, 1848, s. 489.

::*''La prévoyance humaine est souvent trompée ; souvent un homme change en arrivant au pouvoir ; le zelante cardinal Della Genga a été le pape conciliant Léon XII'', - [[François-René de Chateaubriand]], ''[[Mémoires d'Outre-tombe]]'', t. 3, 1848, s.490

::*''Le bruit de tout ce qui se passait à Castro parvint rapidement aux oreilles du terrible cardinal Farnèse (il se donnait ce caractère depuis quelques années, parce qu'il espérait, dans le prochain conclave, avoir l'appui des cardinaux zelanti).'' - [[Stendhal]], ''Abbesse Castro'', 1839, s.227

==Referanser==
<references/>
[[Kategori:Italienske ord og uttrykk]]
[[Kategori:Kirkehistorie]]
[[Kategori:Konklaver]]