Redigerer Wsevolod Walentinowitch Bulukin

{{infoboks biografi}}
[[Fil:N-3PB FFS.jpg|thumb|Flyet Bulukin nødlandet i elva [[Þjórsá|Thjórsá]] på Island. Bulukin var med da den ble hentet ut av vannet i 1978.<ref name=":0"/> Flyet står nå utstilt på Forsvarets flysamling på Gardermoen.]]
'''Wsevolod Walentinowitch «Sevi» Bulukin''' (1913–1994) var en [[Norge|norsk]] offiser, flyger og ingeniør.<ref name=":0">{{Kilde bok|forfatter=Guhnfeldt, Cato|utgivelsesår=1981|tittel=Sagaen om de norske Northrop-flyene på Island: - og ett som ble berget for ettertiden|isbn=8270460257|utgivelsessted=Oslo|forlag=Sem & Stenersen|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017072007196}}</ref> Han avanserte til [[oberstløytnant]].<ref name=":4">{{Kilde bok|utgivelsesår=1984|tittel=Hvem er hvem?|isbn=8257301868|utgivelsessted=Oslo|forlag=Kunnskapsforl.|url=https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2016112129002?page=621|side=612}}</ref> Bulukin medvirket ved oppbygging av [[Little Norway]] i Canada og [[330 skvadron]] på Island under [[andre verdenskrig]]. Etter [[Victory in Europe Day|den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945]] ledet han repatrieringskontoret som hentet ut en stor del av de norske i krigsfangene på kontinentet. Det var frykt for at de norsk offiserene i sovjetiskokkupert område kunne ha blitt internert i Sovjetunionen. Bulukin var med i en gruppe norsk forbindelsesesoffiser som under ledelse av [[Johan Koren Christie|Johan Christie]] arbeidet i [[Den allierte okkupasjonen av Tyskland|den britiske okkupasjonsstyrken]] i Tyskland.<ref name=":5" /><ref name=":9">"W.W. Bulukin til minne". ''Tønsberg Blad,'' 11. mars 1994, s. 10.</ref>

== Bakgrunn ==
Wsevolod Walentinowitch «Sevi» Bulukin hadde [[Det russiske keiserdømmet|russisk]] familiebakgrunn. Bulukin ble født 11. mars 1913 i [[Oslo|Kristiania]] av russiske innvandrere til Norge før [[første verdenskrig]]<ref name=":1" /><ref name=":2" /><ref>{{Kilde www|url=https://histreg.no/index.php/person/pc00000002931317|tittel=Histreg - Personside|besøksdato=2024-10-31|verk=histreg.no}}</ref><ref name=":9" /> eller som flyktninger i 1917 ifølge andre kilder.<ref>{{Kilde bok|utgivelsesår=1995|tittel=Holdningskamp og motstandsvilje: NTH under krigen 1940-1945|isbn=8251911869|utgivelsessted=[Trondheim]|forlag=Tapir|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010061408034}}</ref><ref name=":5">Hjort, Johan: W. Bulukin til minne. ''Aftenposten'', 16. mars 1993, s. 11.</ref> Bulukin gjennomførte [[Hærens Flygeskole]] 1933–34, før han fikk ingeniørutdannelse ved [[Norges tekniske høgskole]]. I Trondheim ble han med i [[Seilfly|seilflymiljøet]] og satte ny norsk rekord ved å være i luften i 2&nbsp;½ time over Gråkallen i Trondheim. I 1938 besøkte han Tysklands nasjonale skole for seilflyving.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Lindtveit, Torleif|utgivelsesår=1980|tittel=På vingene over Norge: bilder fra flyhistoriens barndom|isbn=8250404149|utgivelsessted=Oslo|forlag=Grøndahl|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014051505067}}</ref><ref name=":8">{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014062307245|tittel=Tiden flyr|forlag=Akilles|isbn=9788272862168|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=2009}}</ref> 

== Andre verdenskrig ==
Da Norge ble angrepet 9. april 1940 var han på [[Kjeller flyplass|Kjeller]] og fikk tillatelse til å bli med marinens mannskap til [[Island]].<ref name=":3"/> 7. juni 1940 forlot han Norge med [[HMS «Devonshire» (1927)|HMS «Devonshire»]], og kom til slutt til [[Little Norway]], der han var teknisk offiser. Sammen med [[Johan Koren Christie]], Gunnar Halle og Olav Bakke Stene var Bulukin blant de første som kom til Toronto og de ledet oppbyggingen av Little Norway. [[Ole Reistad]] tok over ledelsen i april 1941.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Omholt-Jensen, Edvard|utgivelsesår=1986|tittel=Ole Reistad : "the spirit of Little Norway": biografi|isbn=8273341429|utgivelsessted=[Oslo]|forlag=Atheneum|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013061106017}}</ref><ref name=":9" />

Han var med på oppbyggingen av [[330 skvadron|330 (N) Squadron]] på Island, først som teknisk offiser, deretter, fra oktober 1942, som flyger.<ref name=":0"/> I februar 1943 ble han sjef for skvadronens C-flight, som da var skvadronens eneste gjenværende flight på Island.<ref name=":0" /> 

I april 1943 nødlandet han i en elv ved [[Vatnajøkull]] med en [[Northrop N-3PB]] (flyet står utstilt på [[Forsvarets flysamling]] på [[Gardermoen]]).<ref name=":0" /> Nødlandingen skyldtes vansker med navigasjon i uventet snøvær. Bulukin og kollegaen ble sittende i iskaldt vann til halsen etter landingen og kom seg til en gård en times gange unna. Flyet ble med Bulukin til stedet hentet opp av elven i 1979 og restaurert.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Glenne, Roar|utgivelsesår=2012|tittel=Oppdrag utført: Norges luftmilitære kulturarv|isbn=9788291218557|utgivelsessted=[Oslo]|forlag=[Forsvarsmuseet]|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013071638001}}</ref><ref name=":9" /> 

Bulukin var to år på Island der de også opplevde fiendtlige angrep. Han var en periode stasjonssjef i Budareyri (sjef for de norske mannskapene), teknisk offiser for C-flight og eldste offiser i Marinens flyvåpen på Island - på denne tiden var han vernepliktig løytnant i Hæren.<ref name=":9" /><ref name=":3">{{Kilde bok|forfatter=Henriksen, Vera|utgivelsesår=1996|tittel=Luftforsvarets historie|isbn=8203220673|utgivelsessted=Oslo|forlag=Aschehoug|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010030903027}}</ref> Mannskap og fly flyttet til Skottland i juni 1943, og Bulukin begynte da å arbeide hos [[de Havilland]], der han jobbet som ingeniør.<ref name=":3" />

=== Repatriering av norske krigsfanger ===
Da [[Johan Koren Christie]] fikk i oppdrag å tilbakeføre norske fanger, kontaktet han Bulukin. Da [[de hvite bussene]] forlot Tyskland, satt det fortsatt hundrevis av norske offiserer som fanger. Bulukin medvirket til å lokalisere disse, blant annet i Luckenwalde og [[Legnica|Liegnitz]]. I alt var omkring 1000 norske offiserer i krigsfangeskap,<ref name=":3" /> mot slutten av krigen ble mange overført fra fangeleirer i Polen til Luckenwalde ved Berlin.<ref>{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008032600011|tittel=Nordmenn i fangenskap 1940-1945: alfabetisk register|forlag=Universitetsforl.|isbn=8200223728|utgivelsessted=[Oslo]|utgivelsesår=1995}}</ref>

På slutten av andre verdenskrig tjenestegjorde han som forbindelsesoffiser ved [[SHAEF]] (Hovedkvarteret for de allierte styrkene i Europa).<ref name=":2">{{Kilde bok|forfatter=Christie, Johan K.|utgivelsesår=1992|tittel=Krigserindringer|isbn=8202129125|utgivelsessted=[Oslo]|forlag=Cappelen|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012112808011}}</ref> Bulukin var assistent for [[Johan Koren Christie]]. Sammen med Christie og hans team fulgte Bulukin de fremrykkende allierte styrken og sporet opp og bisto norske fanger (Bulukin var av russisk opphav og snakket flytende russisk). Bulukin opptrådte som representant både for den norske regjeringen i London og for [[Eisenhower]]s allierte hovedkvarter (og dermed den allierte okkupasjonsmakten).<ref name=":1" /> 

Dagen etter den tyske kapitulasjonen begynte han som leder for det norske repatrieringskontoret i Hamburg, som var det viktigste kontoret for slike saker. Der arbeidet han blant sammen med den norske sjømannskirken som hadde oversikt over en god del av de norsk fangene blant annet i samarbeid med [[Folke Bernadotte]]s redningsaksjon. Sjømannskirken tok straks kontakt med Bulukin og oppfordret ham sterkt til å sette i gang repatriering av norske fanger umiddelbart. Sjømannskirken stilte seg til disposisjon med en liten stab (inkludert en lege, [[Bjørn Heger]] og [[Johan Bernhard Hjort|Johan Hjort]]), flere kjøretøy og medisiner. Han deltok i leteaksjoner etter nordmenn i sovjetisk-okkupert område og en vesentlig utfordring var å komme seg gjennom de sovjetiske sperringene (Christie hadde i utgangspunktet ikke tillatelse til å arbeide i sovjetiske sonen). Veiskiltene var borte og mange broer var borte eller erstattet av provisoriske pontongbroer. Fra 12. mai begynte han å reise sørover og kom til [[Luckenwalde]] der [[Otto Ruge]] og 250 andre norsk offiserer ble hentet ut i første transport. De kjørte blant annet til Praha og Warszawa.<ref name=":1" /><ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011090120001|tittel=Peter og Helges fortellinger|forfatter=Hjort, Peter F.|forlag=Peter F. Hjort|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=2011}}</ref> 

[[Johan Bernhard Hjort]] sammen med sine barn [[Wanda Maria Heger|Wanda]], Helge og [[Johan Hjort (1922–2001)|Johan]] medvirket i dette arbeidet.<ref name=":1">{{Kilde bok|forfatter=Ottosen, Kristian|utgivelsesår=1998|tittel=Redningen: veien ut av fangenskapet våren 1945|isbn=8203223044|utgivelsessted=Oslo|forlag=Aschehoug|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010041303029}}</ref> Sjømannspresten [[Conrad Vogt-Svendsen]] ble utnevnt til kaptein i marinen og andre nordmenn i Hamburg ble utnevnt til løytnanter i den britiske hæren. Sjømannspresten og gruppen i [[Groß Kreutz]] (familiene [[Didrik Arup Seip|Seip]] og Hjort samt [[Bjørn Heger]]) orienterte Bulukin om situasjonen og om hvilke fangeleirer de kjente til. Fra Groß Kreutz tok Bulukin med seg Johan Hjort og sønnen Helge, og de to ble utnevnt til henholdsvis kaptein og fenrik. Tyske krigsfanger ble brukt som sjåfører. Bulukins transportkolonne fikk på første tur med seg 250 norske offiserer inkludert [[Otto Ruge]]. I Hamburgs bydel [[Bergedorf]] hadde [[O. Mustad & Søn|Mustad]] en spikerfabrikk der transporten ble innkvartert; Wanda Heger arbeidet der med mat og soveplasser. Bulukin ledet fra 26. mai en ny evakueringsekspedisjon med 50 kjøretøy; Johan Hjort og sønnen Helge var med som kjentfolk. Johan Hjort kom sammen med offiserer og konsentrasjonsleirfanger med båt til Oslo 4. juni. [[Wanda Heger]], broren Helge og Bjørn Heger ble værende i Tyskland for å lete etter nordmenn.{{Sfn|Ottosen|1995|s=145}}<ref name=":5" /> 

Familien Hjort hadde mange fremstående tyske slektninger og satt internert på slottet [[Groß Kreutz]] der de beveget seg ganske fritt og kunne blant annet besøke norske fanger i blant annet [[Sachsenhausen]]. De skaffet seg slik oversikt over mange norske fanger.<ref name=":7"/> Den svenske legasjonen i Berlin bisto også Bulukin og hans team. Bulukins kunnskaper i russisk kom til nytte ved ekspedisjoner inn i den [[Den sovjetiske okkupasjonssonen|sovjetiske okkupasjonssonen]]. I tillegg behersket han engelsk og tysk.<ref name=":5"/> Det kunne ta mange timer å komme seg forbi en sovjetisk kontrollpost.<ref>{{Kilde bok|utgivelsesår=1950|tittel=I tysk krigsfangenskap: norske offiserers opplevelser i Polen og Tyskland 1942 - 1945|utgivelsessted=Oslo|forlag=Gyldendal|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011031720017}}</ref>

Til arbeidet med base i Hamburg fikk Bulukin tildelt 30 kjøretøy (busser, ambulanser, lastebiler) fra tyske militære lagre og krigsfangeleirer, og tyske krigsfanger som sjåfører. Med seg hadde Bulukin også unge nordmenn som gikk i britisk uniform med løytnants grad. Bulukin fikk hentet ut 800 norske offiserer som sovjetiske myndigheter hadde planlagt å sende via [[Murmansk]]. På vei sørover for å hente de 800 norske offiserene ved [[Leipzig]] tok han med seg en last tsjekkoslovakiske offiserer som ble sluppet av i Praha.<ref name=":3"/> Lasten med tsjekkoslovakiske offiserer gjorde at han lettere kom gjennom de sovjetiske sperringene. Arbeidet med å oppspore norske fanger gikk øst til Warszawa. Ved [[Stralsund]] ble en del av Bulukins team arrestert mistenkt for å være britiske spioner og holdt i [[GPU (Sovjetunionen)|GPU]]s hovedkvarter i Berlin inntil det lykkes Bulukin å få dem frigitt (trolig etter å ha oppsøkt den sovjetiske øverstkommanderende, [[Georgij Zjukov|marskalk Zjukov]], personlig).<ref name=":5"/> [[Johan Hjort (1922–2001)|Johan Hjort]] var blant de som havnet i sovjetiske arrest og han regnet med å havne i Moskva om de ikke ble løslatt.<ref name=":7">Menneskerettsadvokaten. ''Aftenposten'', 21.01.1984</ref>

Bulukin ble senere leder for konsulatet i Hamburg.<ref>{{Kilde bok|tittel=Stutthof Diaries Collection: For Truth & Honor|etternavn=Jørgensen|fornavn=Tore|utgiver=Friesenpress|år=2022|isbn=9781039108073}}</ref>

== Etter krigen ==
Bulukin fortsatte i [[Luftforsvaret]] fram til 1958, blant annet som sjef for Luftforsvarets tekniske etat, og fra 1952, som oberstløytnant, sjef for flyteknisk avdeling. Fra 1953 til 1954 var han sjef for [[Marinens flyvebaatfabrikk|Horten flyfabrikk]]. Senere begynte han hos [[Birger Hønningstad]] i [[Norsk Flyindustri AS]], deretter var han overingeniør ved Horten verft.<ref name=":6">Bulukin er død. ''Aftenposten'', 10. mars 1994.</ref><ref name=":5" />

Han var fra 1960 til 1965 formann i [[Norsk Aero Klubb]].<ref name=":6"/><ref name=":8" /> Fra 1980 til 1983 var han medlem i Vestfold fylkesting som representant for [[Fremskrittspartiet]] og partiets førstekandidat.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016101048299|tittel=Kommunevalget '79|forfatter=Seip, Helge|forlag=Norges handels og sjøfartstidene|isbn=8290335008|utgivelsessted=[Oslo]|side=|utgivelsesår=1979}}</ref> Han var medlem av fylkestinget for FrP 1976-1979.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007110800006|tittel=Vestfold fylkeskommune gjennom 150 år|forfatter=Frøland, Kaare|forlag=Vestfold fylkeskommune|utgivelsessted=Tønsberg|side=|utgivelsesår=1992}}</ref>

Han var førstekandidat for Anders Langes parti i Vestfold fylke ved [[Stortingsvalget 1973|stortingsvalget i 1973]].<ref>{{Kilde www|url=https://polsys.sikt.no/parti/stortingsvalg/?aar=1973&fid=7900|tittel=DATA OM DET POLITISKE SYSTEM|besøksdato=2024-10-30|verk=polsys.sikt.no}}</ref>

== Utmerkelser ==
For sin innsats med å frigi norske fanger ble Bulukin i 1948 utnevnt til ridder av 1. klasse av [[St. Olavsorden|St. Olavs Orden]].<ref name=":4"/> Han mottok også [[Haakon VIIs 70-årsmedalje]]<ref>{{Kilde www|url=https://scramble.no/tng/getperson.php?personID=I655&tree=stre|tittel=Wsevolod Bulukin – scramble.no|besøksdato=2023-09-08|forlag=Scramble}}</ref> og [[Norsk Aero Klubbs hederstegn]] (1969).<ref name=":8" />

{{Krigsutmerkelser
 |pos=midtstilt
 |{{stripe|St. Olavs Orden<br/>– ridder av 1. klasse|lenke=St. Olavs Orden|bilde=St Olavs Orden ridder 1 klasse stripe.svg}}
 |{{Stripe|Haakon VIIs 70-årsmedalje|bilde=Haakon VIIs 70-årsmedalje stripe.svg}}
 |{{Stripe|Norsk Aero Klubbs hederstegn|bilde=Norsk Areo Klubbs hederstegn stripe.svg}}
}}

== Litteratur ==
*{{Kilde bok|forfatter=Ottosen, Kristian|utgivelsesår=1998|tittel=Redningen: veien ut av fangenskapet våren 1945|isbn=8203223044|utgivelsessted=Oslo|forlag=Aschehoug|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010041303029|ref={{SfnRef|Ottosen1998}}}}

== Referanser ==
<references/>

{{Autoritetsdata}}
{{STANDARDSORTERING:Bulukin, Wsevolod Walentinowitch}}
[[Kategori:St. Olavs Orden]]
[[Kategori:Norske flyvere fra andre verdenskrig]]
[[Kategori:Norske ingeniører]]
[[Kategori:Personer tilknyttet 330 skvadron]]
[[Kategori:Personer ved Little Norway]]