Redigerer
Winfield Scott
Hopp til navigering
Hopp til søk
Advarsel:
Du er ikke innlogget. IP-adressen din vil bli vist offentlig om du redigerer. Hvis du
logger inn
eller
oppretter en konto
vil redigeringene dine tilskrives brukernavnet ditt, og du vil få flere andre fordeler.
Antispamsjekk.
Ikke
fyll inn dette feltet!
Bytt redigeringsmodus
Du har byttet til kilderedigering
Lukk
Du kan bytte tilbake til visuell redigering når som helst ved å klikke på dette ikonet.
Visuell redigering
Kilderedigering
Mer
Avansert
Spesialtegn
Hjelp
Overskrift
Nivå 2
Nivå 3
Nivå 4
Nivå 5
Format
Sett inn
Latin
Utvidet latin
IPA
Symboler
Gresk
Utvidet gresk
Kyrillisk
Arabisk
Utvidet arabisk
Hebraisk
Bengali
Tamilsk
Telugu
Singalesisk
Devanagari
Gujarati
Thai
Laotisk
Khmer
Kanadisk stavelsesskrift
Runer
Á
á
À
à
Â
â
Ä
ä
Ã
ã
Ǎ
ǎ
Ā
ā
Ă
ă
Ą
ą
Å
å
Ć
ć
Ĉ
ĉ
Ç
ç
Č
č
Ċ
ċ
Đ
đ
Ď
ď
É
é
È
è
Ê
ê
Ë
ë
Ě
ě
Ē
ē
Ĕ
ĕ
Ė
ė
Ę
ę
Ĝ
ĝ
Ģ
ģ
Ğ
ğ
Ġ
ġ
Ĥ
ĥ
Ħ
ħ
Í
í
Ì
ì
Î
î
Ï
ï
Ĩ
ĩ
Ǐ
ǐ
Ī
ī
Ĭ
ĭ
İ
ı
Į
į
Ĵ
ĵ
Ķ
ķ
Ĺ
ĺ
Ļ
ļ
Ľ
ľ
Ł
ł
Ń
ń
Ñ
ñ
Ņ
ņ
Ň
ň
Ó
ó
Ò
ò
Ô
ô
Ö
ö
Õ
õ
Ǒ
ǒ
Ō
ō
Ŏ
ŏ
Ǫ
ǫ
Ő
ő
Ŕ
ŕ
Ŗ
ŗ
Ř
ř
Ś
ś
Ŝ
ŝ
Ş
ş
Š
š
Ș
ș
Ț
ț
Ť
ť
Ú
ú
Ù
ù
Û
û
Ü
ü
Ũ
ũ
Ů
ů
Ǔ
ǔ
Ū
ū
ǖ
ǘ
ǚ
ǜ
Ŭ
ŭ
Ų
ų
Ű
ű
Ŵ
ŵ
Ý
ý
Ŷ
ŷ
Ÿ
ÿ
Ȳ
ȳ
Ź
ź
Ž
ž
Ż
ż
Æ
æ
Ǣ
ǣ
Ø
ø
Œ
œ
ß
Ð
ð
Þ
þ
Ə
ə
Formatering
Lenker
Overskrifter
Lister
Filer
Referanser
Diskusjon
Beskrivelse
Hva du skriver
Hva du får
Kursiv
''Kursiv tekst''
Kursiv tekst
Fet
'''Fet tekst'''
Fet tekst
Fet & kursiv
'''''Fet & kursiv tekst'''''
Fet & kursiv tekst
{{Infoboks militær person | bilde = Winfield Scott seated by Brady in 1861.jpg | bildetekst = General Winfield Scott i 1861 av [[Mathew Brady|Brady]] viser Scott som øverstkommanderende for [[US Army]]. | kallenavn = Old Fuss and Feathers, Grand Old Man of the Army | fsted = [[Dinwiddie County]] i [[Virginia]] | død = {{Dødsdato og alder|1866|5|29|1786|6|13}} | dsted = [[West Point (New York)|West Point]] i [[New York (stat)|New York]] | troskap = [[USA]] | tjenestetid = 1808–61 | rang = Midlertidig generalløytnant | kommandoer = [[US Army]] | slag = [[1812-krigen]]<br />[[Seminolekrigene]]<br />[[Black Hawk-krigen]]<br />[[den mexicansk-amerikanske krig]]<br />[[den amerikanske borgerkrig]] | senere = [[advokat]]<br />[[militærguvernør]] for [[Mexico by]]<br />[[Whig Party (USA)|Whig Party]]-kandidat til [[presidentvalget i USA 1852]] }} '''Winfield Scott''' (født [[13. juni]] [[1786]], død [[29. mai]] [[1866]]) var en amerikansk general og tapende presidentkandidat for [[Whig Party (USA)|Whigpartiet]] i 1852. Han var kjent som «Old Fuss and Feathers» og «Grand Old Man of the Army», og han en lengre karriere som general enn noen andre i [[USAs historie]]. Mange historikere regner ham som den dyktigste amerikanske kommandanten i sin tid. I løpet av den femti år lange karrieren, ledet han styrker i [[1812-krigen]], [[den mexicansk-amerikanske krig]], [[Black Hawk-krigen]], [[seminolekrigene|andre seminolekrig]] og i en kort stund [[den amerikanske borgerkrigen]]. Han kom opp med Unionens strategi kjent som [[Anakonda-planen]] som ble brukt for å beseire [[Amerikas konfødererte stater|Konføderasjonen]]. Han tjenestegjorde som øverstkommanderende for [[US Army]] i 20 år, lenger enn noen andre innehaver av embetet. Han var nasjonalhelt etter krigen mot Mexico og tjenestegjorde som militærguvernør i [[Mexico by]]. Han hadde så stor respekt at Whigpartiet kastet sin egen sittende [[USAs president|president]], [[Millard Fillmore]], for å nominere Scott som presidentkandidat i [[Presidentvalget i USA 1852|valget i 1852]]. Scott tapte for [[Det demokratiske parti|demokraten]] [[Franklin Pierce]], men forble en populær nasjonal figur. Han ble midlertidig forfremmet til generalløytnant og ble dermed den første amerikaner siden [[George Washington]] som hadde denne graden. == Tidlig liv == Winfield Scott ble født på familieplantasjen «Laurel Branch» i [[Dinwiddie County]] nær [[Petersburg (Virginia)|Petersburg]].<ref>Eicher, s. 475.</ref> Han ble utdannet ved College of William & Mary og var [[advokat]] og [[korporal]] i [[kavaleri]]-[[milits]]en i [[Virginia]] før han fikk verv som kaptein i [[artilleri]]et i 1808. Scotts tidlige år i hæren var urolige. Han ble suspendert for ett år etter en krigsrett for ulydighet etter å ha kritisert sin [[general]], den feige og korrupte [[James Wilkinson]]. == 1812-krigen == Oberstløytnant Scott fikk under 1812-krigen kommandoen for en amerikansk landgangsstyrke midt i [[slaget ved Queenston Heights]], i dagens [[Ontario]]-provins i [[Canada]], i oktober 1812, men ble tvunget til å overgi seg etter at medlemmer av New York-militsen nektet å krysse grensen inn i Canada til støtte for invasjonen. Året etter ble Scott løslatt i en fangeutveksling. Han dro tilbake til [[Washington, DC]], for å legge press på [[USAs senat|senatet]] for å straffe britiske krigsfanger som hevn på den [[Storbritannia|britiske]] [[henrettelse]]n av tretten amerikanske krigsfanger av [[irland|irsk]] opprinnelsen som ble tatt ved Queenston Heights. Britene regnet dem som britiske undersåtter og forrædere. Senatet skrev vedtaksforslaget på Scotts oppfordring, men president [[James Madison]] nektet å gjennomføre det da han mente at henrettelse av krigsfanger var uverdig for en sivilisert nasjon. Oberst Scott planla og ledet erobringen av [[Fort George (Ontaro)|Fort George]] i mai 1813 på den canadiske siden av [[Niagara (elv)|Niagara]]-elva. Operasjonen som brukte landganger over Niagara og på kysten av [[Ontariosjøen]], tvang britene til å oppgi fortet. Det var en av de best planlagte og gjennomførte operasjonene i krigen. Scott ble forfremmet til midlertidig brigadegeneral i mars 1814. Han ledet den første brigaden til den amerikanske hæren i [[Niagara-felttoget]] i juli 1814 og vant en betydelig seier i [[slaget ved Chippewa]]. Han ble såret under det blodige [[slaget ved Lundy's Lane]] sammen med den amerikanske kommandanten, generalmajor [[Jacob Brown]] og den britisk/canadiske kommandanten, generalløytnant [[Gordon Drummond]]. Scotts sår fra Lundy's Lane var så alvorlige at han ikke kom tilbake i aktiv tjeneste i resten av krigen. Scott fikk kallenavnet «Old Fuss and Feathers» for at han insisterte på militær oppførsel og disiplin i den amerikanske hæren som for det meste bestod av frivillige. I sine egne felttog foretrakk general Scott å bruke en kjerne av regulære soldater når det var mulig. Scott bekymret seg kontinuerlig for sine menns velferd, noe som førte til en tidlig krangel med general Wilkinson over en helseskadelig [[bivuakk]]. Det viste seg at den befant seg på grunn som Wilkinson eide. Under et tidlig utbrudd av [[kolera]] på en post under hans kommando, var Scott den eneste offiseren som personlig ble værende for å pleie de innrullerte rammede mennene. == Underkjennelse og tårenes sti == Under administrasjonen til president [[Andrew Jackson]] samlet Scott styrker til bruk mot staten [[Sør-Carolina]] i [[underkjennelseskrisen]]. Hans taktfulle diplomati og bruken av hans garnison i å slukke en storbrann i [[Charleston (Sør-Carolina)|Charleston]] bidro til å dempe krisen. Scott erstattet [[John Wool]] som kommandant for de føderale styrkene i [[Cherokee]]-nasjonen i 1832. Andrew Jackson var uenige i høyesterettens syn på cherokeenes rett til selvstyre. Jackson overbeviste i 1835 en minoritetsgruppe av cherokeer til å signere New Echota-traktaten. Scott overtok kommandoen over «Army of the Cherokee Nation» med hovedkvarter i [[Fort Cass]] og [[Fort Butler]] i 1838 på ordre fra Jackson. President [[Martin Van Buren]] som hadde vært Jacksons utenriksminister og senere visepresident, beordret så Scott til å tvangsforflytte alle cherokeer som enda ikke hadde flyttet vestover i henhold til traktaten.<ref>Garrison, Tim Alan, ''The Legal Ideology of Removal: The Southern Judiciary and the Sovereignty of Native American Nations'' (Athens: University of Georgia Press, 2002)</ref> [[Fil:Statue of Winfield Scott by Henry Kirke Brown (Scott Circle, Washington DC, 2006).jpg|thumb|right|Statue av Winfield Scott på [[Scott Circle]] i [[Washington, D.C.]].]] Scott ankom [[New Echota]] i Cherokee-nasjonen den 6. april 1838, og han delte nasjonen umiddelbart i tre militærdistrikter. Han satte 26. mai som starten for den første fasen i fjerningen. Denne første fasen involverte senere cherokeene i [[Georgia (stat)|Georgia]]. Han måtte bruke 4000 militsmenn i stedet for regulære soldater fordi de regulære soldatene ikke hadde kommet som lovet. Scott foretrakk derimot regulære som i motsetning til militsmenn ikke forsøkte å berike seg på fjerningen. Noen av militsmennene hadde f.eks. allerede gjort krav på cherokeers eiendommer.<ref>Eisenhower, John S.D., ''Agent of Destiny: The Life and Times of General Winfield Scott'' (New York: The Free Press, 1997), 188-91.</ref> I en biografi om Scott, nevner Eisenhower hvordan Scott ikke var entusiastisk for fjerningen av cherokeene og var til og med bekymret for rettferdigheten i det.<ref>Eisenhower, 189.</ref> De moralske implikasjonene i Van Burens politikk (og til hans forgjenger, Jackson) gjorde ikke ordrene hans enkle. Men som offentlig tjenestemann, riktignok ikke et valgt embete, måtte han følge ordre. Alt han kunne gjøre var å forsikre seg om at cherokeene ble behandlet skikkelig. I sine instruksjoner til militsmennene minnet han dem om at hardhendt og grusom behandling ville være «forkastelig for generøs sympati i hele det amerikanske folk». Mange, som [[John Quincy Adams]], var mot denne fjerningen og la skylden på «sørlige politikere og eiendomsspekulanter».<ref name="E190">Eisenhower, 190.</ref> Han gav også styrkene sine streng beskjed mot å skyte på flyktninger de kunne komme til å pågripe dersom de ikke «holder stand og gjør motstand». I tillegg ble han svært detaljert i å hjelpe de svake: «Hester eller ponnier bør brukes for å være cherokker som er for syke eller svake til å marsjere.» Også «spedbarn og eldre, sinnssyke og kvinner i en hjelpeløs tilstand» fortjener «særlig oppmerksomhet, som den modige og humane vil forsøke å hjelpe etter nødvendigheten i de forskjellige tilfellene.»<ref name="E190" /> Men Scotts gode intensjoner var ikke nok til å beskytte cherokeene fra forferdelige overgrep, særlig fra det «lovløse uorganiserte som fulgte i hælene på soldatene for å rane og plyndre.»<ref name="E190" /> På slutten av den første fasen av fjerningen i august 1838, hadde 3000 cherokeer forlatt Georgia og [[Tennessee]] og dratt til [[Indianerterritoriet]], men ytterligere 13 000 forble i sine leirer. Takket være innblandingen til John Ross i Washington, ville disse cherokeene, sier Eisenhower, reise «på egen hånd, ubevæpnet og fri fra overoppsynet til militsmenn eller regulære soldater.»<ref>Eisenhower, 191-3.</ref> Selv om hvite entreprenører, dampskipeiere og andre som tjente på å skaffe mat og tjenester for regjeringen protesterte, nølte ikke Scott med å utføre denne nye politikken til tross for den avgåtte Andrew Jacksons krav til statsadvokaten om at Scott skulle erstattes av en annen general og Ross bli arrestert.<ref>Eisenhower, 193.</ref> I løpet av noen måneder hadde alle cherokeer i Nord-Georgia, Tennessee og [[Alabama]] som ikke kunne flykte, blitt tatt til fange eller drept. Cherokeene ble samlet sammen og holdt i innhengninger med lite mat og plaget av rotter, ifølge noen rapporter. Menig John G. Burnett skrev senere at «fremtidige generasjoner vil lese og fordømme hendelsen, og jeg håper virkelig at ettertiden vil huske at menige soldater som meg selv, og som de fire cherokeene som ble tvunget av general Scott til å skyte en indianerhøvding og hans barn, måtte utføre ordrene fra våre overordnede. Vi hadde ikke valg i saken.»<ref>[http://www.cherokee-nc.com/index.php?page=62 Trail of Tears], Cherokee North Carolina website.</ref><ref>[http://www.cherokee.org/Culture/CulInfo/TOT/128/Default.aspx Cherokee Nation official website] {{Wayback|url=http://www.cherokee.org/Culture/CulInfo/TOT/128/Default.aspx |date=20081009231230 }} John Burnett's Story of the Trail of Tears</ref> Over 4000 cherokeermenn, kvinner og barn døde i denne inngjerdingen selv før de startet reisen vestover. Da de første gruppene som ble drevet vestover døde i stort antall i varmen, bønnfalte cherokeene Scott om å utsette den andre fasen av fjerningen til etter sommeren, noe han gjorde. Fast bestemt på å følge dem som en observatør, forlot Scott [[Athens (Georgia)|Athens]] den 1. oktober 1838 og reiste med den første gruppen på tusen mennesker, inkludert både cherokeer og svarte [[slaveri i USA|slaver]], så langt som til [[Nashville]] hvor han fikk klare ordrer om å reise tilbake til Washington for å ta seg av problemer på den canadiske grensen.<ref>Eisenhower, 194-5</ref> Fjerningen av cherokeene ble senere kjent som [[Tårenes sti]].<ref>[http://www.cherokee.org/Culture/CulInfo/TOT/58/Default.aspx ''A Brief History of the Trail of Tears''] {{Wayback|url=http://www.cherokee.org/Culture/CulInfo/TOT/58/Default.aspx |date=20080407211734 }}, Cherokee Nation website.</ref> I et nytt oppdrag hjalp han til med å dempe spenningen mellom embetsmenn i staten [[Maine]] og den britiske-canadiske provinsen [[New Brunswick]] i den uerklærte og ublodige [[Aroostook-krigen]] i mars 1839. Scott ble utnevnt til generalmajor som da var den høyeste graden i US Army, og øverstkommanderende som et resultat av sin suksess. Han tjenestegjorde i denne stillingen frem til 1861. == Den mexicansk-amerikanske krig == [[Fil:General Winfield Scott.JPEG|thumb|right|General Winfield Scott i slaget ved Veracruz.]] Under den mexicansk-amerikanske krig ledet Scott den sørlige av de to amerikanske hærene. [[Zachary Taylor]] ledet den nordlige arméen som bestod av militsmenn og frivillige. Scott og hans regulære soldater gikk i land ved [[Veracruz]], hjulpet av en av hans stabsoffiserer, kaptein [[Robert E. Lee]], og kanskje inspirert av [[William H. Prescott]]s ''History of the Conquest of Mexico'', fulgte han den omtrentlige ruten som [[Hernán Cortés]] brukte i 1519 og angrep [[Mexico by]]. Scotts motstander i dette felttoget var den mexicanske presidenten og generalen [[Antonio López de Santa Anna]]. Til tross for høy varme, nedbør og vanskelig terreng, vant Scott slagene ved [[slaget ved Cerro Gordo|Cerro Gordo]], [[slaget ved Contreras|Contreras/Padierna]], [[slaget ved Churubusco|Churubusco]] og [[Molino del Rey]]. De angrep så fortet [[slaget ved Chapultepec|Chapultepec]] den 13. september 1847. Byen overgav seg etterpå. 72 menn fra den mexicanske St. Patrick-bataljonen som bestod av amerikanske desertører som hadde sluttet seg til den mexicanske hæren, ble tatt til fange under Churubusco og ført til Scott, hadde han et stort problem. Straffen for desertering i krig var død ved [[hengning]]. Scotts hær stod fremdeles overfor en farlig fiende og mulige opprør, derfor førte han fangene frem for krigsretten.<ref name="E287">Eisenhower, 287-8.</ref> Eisenhower sier at mennene ble stilt for retten i to grupper. Rettssakene ble gjennomført rettferdig av midlertidig oberst John Garland og oberst Bennet Riley. På grunn av at alle mennene ble tatt med mexicanske uniformer, ble de funnet skyldig og dømt til hengning. Scott var derimot bekymret for den raske kjennelsen. På den andre siden ønsket ikke Scott å fremmedgjøre den mexicanske opinionen som nå hadde gjort desertørene til nasjonalhelter<ref name="E287" />. Han visste også at desertørene var irskfødte [[katolisisme|katolikker]] som hadde desertert Taylors militshær på grunn av at de skal ha følt seg dårlig behandlet av dem og hadde vært vitner til overgrep «nok til å få himmelen til å gråte» mot mexicanske katolikker.<ref>Chichetto, James Wm., «General Winfield Scott's Policy of Pacification in the Mexican American War of 1846-1848,» ''Combat Literary Journal'', Volume 5, Number 4, Fall/Oct., 2007, 4-5.</ref><ref>Scott kommenterte Taylors innledende okkupasjon i et brev til krigsminister William Marcy: «Sir, vår milits og frivillige [under Taylor], dersom en tidel av det som blir sagt er sant, har begått udåder, forferdeligheter, i Mexico, nok til å få himmelen til å gråte, og enhver amerikaner med kristen moral, rødmer for sitt land. Mord, ran, voldtekt av mødre og døtre i nærvær av bundete mannlige familiemedlemmer, har blitt vanlig langs hele Rio Grande. I var forbløffet med hva jeg hørte, ikke fra mexicanere og regulære alene, men også fra respektable individuelle frivillige, fra mannskapet på våre dampskip.»Ibid.,5.</ref> På den andre siden følte Scott også at han måtte gjøre noe for å rettferdiggjør rettssakene og dommene. Han hadde aldri mistet interessen for lovgivning fra sine tidlige dager, og han konkluderte med at noen fortjente mindre straff og satt derfor oppe om nettene i forsøk på å finne unnskyldninger for å unngå den universelle gjennomføringen av den strengeste straff.<ref name="E288">Eisenhower, 288.</ref> Til slutt godkjente han dødsstraff for 50 av de 72 San Patricios, men benådet senere fem og reduserte straffen for 15 andre, inkludert lederen, sersjant John Riley<ref name="E288" />. Dette gjorde at resten av dem skulle henrettes, seksten av dem ble hengt den 10. september 1847 mens Scott planla sitt angrep på Mexico by, fire andre dagen etter, og resten ble overført til oberst William Harney for henrettelse ved et senere tidspunkt. Eisenhower bemerker at Harney brukte oppfinnsomheten sin til å gjøre opplevelsen så forferdelig som mulig. Derfor, da dagen kom, plasserte han hver desertør på en muldyrkjerre med et rep rundt nakken som var festet til en felles galge. Så, under slaget ved Chapultepec, akkurat idet det amerikanske flagget skulle til å stige over murene på den mexicanske festningen, beordret han bødlene om å gi muldyrene et piskeslag, noe som fikk dyrene til å hoppe fremover og etterlot desertørene i løse lufta.<ref name="E297">Eisenhower, 297.</ref> Noen hevder at dette gav enda et plett på Scotts rulleblad, siden tilfellet brøt tallrike regler for krig. Men Eisenhower tillegger hendelsen Harney<ref name="E297" />. Under politiske intriger senere i livet ignorerte Scott åpent at denne hendelsen noen gang skjedde og erklærte at «ingen [ire]... skal noen gang ha vendt ryggen sin mot fiende eller venn.»<ref>peskin, Allan, ''Winfield Scott and the Profession of Arms'', Kent State University Press, 2003, ISBN 0873387740, s. 212.</ref><ref>I et privat brev til William Robinson sa Scott dette om sine irsk-amerikanske soldater: «I Mexico anslo vi antallet personer, som var født i utlandet, til rundt 3500, og av disse var mer enn 2000 irske. Hvor mange av dem som har blitt [[naturalisering|naturaliserte]], vet jeg ikke. Men jeg er overbevist om at syv ut av ti hadde i det minste erklært sine intensjoner, etter loven, om å bli borgere. Det er farlig, eller ondskapsfullt å skille, men sannheten krever av meg å si det, at av våre irske soldater, med unntak av noen få som deserterte general Taylor og hadde aldri tatt naturaliseringseden, ikke en noen gang vendte ryggen til fienden eller lot være i å rykke frem i angrepet. De fleste utlendinger, gjennom fødsel, oppførte seg også trofast og edelt.» Chichetto, 5.</ref><ref>Ved en annen anledning bemerket Scott til Robinson: «I mitt nylige felttog i Mexico, var en svært stor andel av mennene under min kommando dine landsmenn (irske), tyske osv. Jeg bevitnet med beundring deres mot, troskap og styrke i å opprettholde vårt flagg i møte med enhver fare. De matchet hverandre, og våre innfødte soldater i samme rekker, i patriotisme, stødighet og heroisk mot, jeg var glad for å kalle dem brødre på slagmarken, slik jeg alltid vil hilse dem som landsmenn hjemm.» Ibid.</ref> Han ble avholdt av mxicanske sivile og amerikanske myndigheter som militærkommandant i Mexico by, først og fremst på grunn av hans psifiserende politikk og rettferdighet. Da han innførte sin [[unntakstilstand]] i Mexico for å forhindre plyndring, voldtekt, mord osv.), ble alle som forbrøt seg mot denne, både mexicanere og amerikanere, behandlet likt.<ref>Ibid., 4.</ref> Bortsett fra hans militære karriere, førte Scotts forfengelighet og hans korpulense til en fengende frase som skulle hjemsøke ham i resten av hans politiske liv. I et brev skrevet til krigsminister [[William Marcy]] hvor han klaget om delingen av kommandoen mellom ham og general Taylor, hevdet han at han hadde akkurat reist seg «omtrent kl. 18.00 idet jeg satte meg for hastig å spise suppe».<ref name="Sargent297">Sargent, Nathan. ''Public Men and Events from the Commencement of Mr. Monroe's Administration''. 1875, J.B. Lippincott & Co., s. 297.</ref> Polk-administrasjonen ønsket å sabotere Scotts rykte og publiserte brevet, og frasen dukket opp i politiske tegninger og folkesanger i resten av hans liv. Et annet brev fra Scott til Marcy bemerket Scotts ønske om ikke å «ha et bål i sin rygg (fra Washington) mens møtte et bål foran fra mexicanerne»<ref name="Sargent297" />. Et annet eksempel på Scotts forfengelighet var hans reaksjon på å tape i [[sjakk]] mot en ung gutt fra [[New Orleans]] som het [[Paul Morphy]] i 1846. Scott taklet ikke sitt nederlag for det åtte år gamle sjakkgeniet særlig godt.<ref>Patricia Brady, ''Arts and Entertainment in Louisiana,'' (2006) p. 465</ref> Disse er selvfølgelig mindre svakheter ved siden av Scotts anerkjente militærkarriere for sitt land. Da seierherren i [[slaget ved Waterloo]], [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|hertugen av Wellington]], hørte at Scott hadde lyktes mot alarmerende odds i å ta Mexico by, utropte han Scott til «den største nålevende general.»<ref>Johnson, Timothy D., ''Winfield Scott'' (Lawrence, Kansas: University of Kansas Press, 1998), 1.</ref> [[Fil:WinfieldScott.jpg|thumb|Winfield Scott omtrent på den tiden da han stilte til valg som presidentkandidat.]] == Politikk == [[Fil:Scott vs Pierce campaign.jpg|thumb|300px|left|''The Game-cock & the Goose'', en whigtegning som favoriserte Winfield Scott.]] I [[presidentvalget i USA 1852]] avstod [[Whig Party (USA)|Whigpartiet]] fra å nominere sin sittende president, [[Millard Fillmore]] som hadde overtatt presidentskapet da helten fra den mexicansk-amerikanske krigen døde, general [[Zachary Taylor]]. Ehigene forsøkte å gjenta sin valgsuksess ved å skyve Fillmore til side og nominere Scott som stod ovenfor [[det demokratiske partiet|demokraten]] [[Franklin Pierce]]. Men nominasjonsprosessen overskygget selve valget: {{Sitat|Flere problemer kom fra rivalisering innad enn fra demokratene, whigene stemte 53 ganger før de nominerte den mexicansk-amerikanske helten Winfield Scott. Delegatene bestemte seg så enstemmig for å godkjenne plattformen med unntak av den sentrale valgkampsaken som krevde «utsettelse» i [[kompromisset i 1850]], «vedtaket kjent som [[Fugitive Slave laws]] inkluderte.» Saken ble vedtatt med 212 mot 70, og motstanden kom hovedsakelig fra Scotts tilhengere. Den gamle soldaten stod ovenfor uenighet i Whigs rekker og forsøkte å løse dilemmaet hans ved å annonsere at «jeg aksepterer nominasjonen med resolusjonene som følger med.» Dette fikk whiger som var mot slaveriet til så svare, «vi aksepterer kandidaturet, men vi spytter på plattformen.»|James Rawley<ref name="Race and Politics">{{Cite book|last=Rawley|first=James A.|title=Race & Politics: "Bleeding Kansas" and the Coming of the Civil War|location=Lincoln, Nebraska|publisher=University of Nebraska Press|year=1979|isbn=0803238541|pages=19-21}}</ref>}} Scotts rykte som slaverimotstander undergravde hans støtte i sør, mens partiets plattform for slaveri ødela støtten i nord, og Scotts motstander var en mexicansk-amerikansk krigsveteran også. Pierce ble valgt i en overveldende seier og etterlot Scott med valgmannsstemmene i [[Massachusetts]], [[Vermont]], [[Kentucky]] og [[Tennessee]]<ref name="Race and Politics" />. Til tross for hans nederlag i valget var Scott fremdeles en svært populær nasjonalhelt. Scott ble i 1855 gjennom et spesialvedtak i [[USAs kongress|kongressen]] gitt midlertidig forfremmelse til generalløytnant, noe som gjorde ham til den andre i amerikanske militærhistorie, etter [[George Washington]], som hadde denne graden. Scott reiste i 1859 til [[Pacific Northwest]] for å avslutte en krangel med [[Storbritannia|britene]] over [[San Juan Island]] som hadde eskalert til den såkalte [[Grisekrigen av 1859|grisekrigen]]. Den gamle generalen etablerte et godt forhold til britene og klarte å inngå en fredelig resolusjon. == Borgerkrigen == {{Hovedartikkel|Anakonda-planen}} [[Fil:Scott-anaconda.jpg|thumb|375px|Tegning fra 1861 av Scotts «Anakonda-plan» for å knuse Sørstatene.]] Den eldre Scott visste at han ikke var i stand til å gå ut i aktiv krigføring som Unionens øverstkommanderende i begynnelsen av [[den amerikanske borgerkrigen]]. Han var for stor til å stige opp på eller ri hesten sin. Han tilbød kommandoen over den føderale hæren til oberst [[Robert E. Lee]]. Men [[Virginia]] forlot Unionen i april 1861, og Lee trakk seg fra kommandoen over de føderale feltstyrkene som forsvarte [[Washington, D.C.]]. Den kommandoen ble overført til brigadegeneral [[Irvin McDowell]]. Han var født og oppvokst i Virginia, men Scott forble lojal ovenfor nasjonen han hadde tjenestegjort for i nesten hele sitt liv og nektet å trekke seg da hjemstaten løsrev seg. Scott trodde ikke på at en rask seier var mulig for de føderale styrkene. Han laget en langtidsplan for å beseire [[Amerikas konfødererte stater|Konføderasjonen]] ved å okkupere nøkkelområder som [[Mississippi (elv)|Mississippi]]-elva og nøkkelhavner ved [[Atlanterhavet|atlanterhavskysten]] og [[Mexico-gulfen]], for så å bevege seg mot [[Atlanta]]. Denne [[Anakonda-planen]] ble latterliggjort i pressen. Men i grove trekk var dette strategien som Unionen faktisk brukte, særlig på [[den vestlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen|den vestlige krigsskueplassen]] og den vellykkede marineblokaden av de konfødererte havnene. Den ble fortsatt i 1864 av general [[Ulysses S. Grant]] og utført av general [[William Tecumseh Sherman]] i hans [[Atlanta-felttog]] og [[Shermans marsj til havet]]. [[Fil:GenWScott-engraving.jpg|thumb|left|Inngravering av Winfield Scott.]] Scotts fysikk førte til tvil om hans utholdenhet. Han led av [[urinsyregikt]] og [[revmatisme]] og vekta hans hadde øket til over 135 kg, noe som førte til at det gamle kallenavnet «Old Fuss and Feathers» i stedet ble «Old Fat and Feeble». Generalmajor [[George B. McClellan]], feltkommandanten, var ulydig og ambisiøs. Politisk press fra McClellans støttespillere i kongressen førte til Scotts oppsigelse den 1. november 1861. McClellan etterfulgte ham deretter som øverstkommanderende.<ref>[http://www.mrlincolnswhitehouse.org/inside_search.asp?ID=148&subjectID=2&searchWord=Winfield%20%Scott Mr. Lincoln's White House: an examination of Washington DC during Abraham Lincoln's Presidency<!-- Bot generated title -->] {{Wayback|url=http://www.mrlincolnswhitehouse.org/inside_search.asp?ID=148&subjectID=2&searchWord=Winfield%20%25Scott |date=20160307015915 }}</ref> General Scott levde til å oppleve Unionens seier i borgerkrigen. Han døde ved West Point i New York og er gravlagt i [[West Point Cemetery]]. == Ettermæle == Scott tjenestegjorde under samtlige presidenter [[Thomas Jefferson|Jefferson]] til [[Abraham Lincoln|Lincoln]], totalt 14 administrasjoner, og var i aktiv tjeneste under 13 av dem, totalt 47 år i tjeneste. Historikerne rangerte ham høyt både som strateg og som kommandant på slagmarken. [[Fil:Davenport_Claim_House.jpg|thumb|left|«Traktatshuset» var det eksakte stedet hvor høvding [[Keokuk]] og general Scott signerte en avtale om å gjøre slutt på [[Black Hawk-krigen]] i [[Davenport (Iowa)|Davenport]] i 1832. Huset har senere blitt flyttet fra dets opprinnelige plassering. Huset ble fullført i 1833 av [[Antoine LeClaire]].]] General [[Winfield S. Hancock|Winfield Scott Hancock]] og [[flaggkommandør]] [[Winfield Scott Schley]] ble oppkalt etter general Scott. == Scott som taktikker == Scott oversatte etter 1812-krigen flere [[Napoléon Bonaparte|napoleonske]] manualer til [[engelsk]]. På forespørsel fra krigsdepartementet punliserte Scott ''Abstract of Infantry Tactics, Including Exercises and Manueuvres of Light-Infantry and Riflemen, for the Use of the Militia of the United States''<ref>[http://home.att.net/~Cap1MD/ABFormReg.htm Abstract of Infantry Tactics, Including Exercises and Manueuvres of Light-Infantry and Riflemen, for the Use of the Militia of the United States]</ref> i 1830 til bruk blant de amerikanske militsene. Scott skrev i 1840 ''Infantry Tactics, Or, Rules for the Exercise and Maneuvre of the United States Infantry''.<ref>[http://home.att.net/~Rebmus/SCOTTSTACTICS.htm Infantry Tactics, Or, Rules for the Exercise and Maneuvre of the United States Infantry]</ref> Dette verket i tre bind var standard drillmanual for US Army frem til [[William J. Hardde]]s ''Tactics'' ble publisert i 1855. General Scott var svært interessert i den profesjonelle utviklingen av kadetter ved [[US Military Academy]].<ref>Waugh, John, ''The Class of 1846: From West Point to Appomattox: Stonewall Jackson, George McClellan, and Their Brothers'', Ballantine Books, 1999, ISBN 0-345-43403-X.</ref> {{-}} == Referanser == <references /> == Litteratur == * {{Cite book|title= Scott's Militia Tactics; Comprising the Duty of Infantry, Light-Infantry and Riflemen, 2nd ed.|url=https://archive.org/details/scottsmilitiata01scotgoog |last=Darrow |first=Pierce |authorlink= |coauthors=Winfield Scott |year=1821 |publisher=Oliver D. Cooke|location=Hartford |isbn= |page= |pages= |url= |accessdate=2009-07-06}} * Eicher, John H. og [[David J. Eicher|Eicher, David J.]], ''Civil War High Commands'', Stanford University Press, 2001, ISBN 0-8047-3641-3.*[[John Eisenhower|Eisenhower, John S.D.]], ''Agent of Destiny: The Life and Times of General Winfield Scott'', University of Oklahoma Press, 1999, ISBN 0-8061-3128-4. * Elliott, Charles Winslow, [http://www.questia.com/PM.qst?a=o&d=54828930 ''Winfield Scott: The Soldier and the Man''], 1937. * {{Cite book|title= The Life and Military Career of Winfield Scott Hancock|url=http://books.google.com/books?id=9NNEAAAAIAAJ |last=Forney |first=John Wien |authorlink= |coauthors= |year=1880 |publisher=United States Book Company|location=New York |isbn= |page= |pages= |url= |accessdate=2009-07-06}} * {{Cite book|title= The Life of Winfield Scott|url=https://archive.org/details/lifeofwinfieldsc00inhead |last=Headley |first=Joel Tyler |authorlink= |coauthors= |year=1861 |publisher=Charles Scribner|location=New York |isbn= |page= |pages= |url= |accessdate=2009-07-06}} * Johnson, Timothy D., ''"Winfield Scott: The Quest for Military Glory'', University Press of Kansas, 1998, ISBN 0-7006-0914-8. * {{Cite book|title= Life of General Winfield Scott|url=https://archive.org/details/lifeofgeneralwin02mans |last=Mansfield |first=Edward Deering |authorlink= |coauthors= |year=1852 |publisher=A. S. Barnes & Co.|location=New York |isbn= |page= |pages= |url= |accessdate=2009-07-06}} * Peskin, Allan, ''Winfield Scott and the Profession of Arms'', 2003. * {{Cite book|title=Infantry Tactics; Rules for the Exercise and Manoeuvres of the United States Infantry |last=Scott |first=Winfield |authorlink= |coauthors= |year=1835 |publisher=George Dearborn|location=New York |isbn= |page= |pages= |url=https://archive.org/details/bub_gb_B_MVAAAAYAAJ|accessdate=2009-07-06}} * {{Cite book|title= The Campaign of General Scott in the Valley of Mexico|url=https://archive.org/details/campaigngeneral00semmgoog |last=Semmes |first=Raphael |authorlink= |coauthors= |year=1852 |publisher=Moore & Anderson |location=Cincinnati |isbn= |page= |pages= |url= |accessdate=2009-07-06}} * {{Cite book|title The Life and Military and Civic Services of Lieut.-Gen. Winfield Scott|url=http://books.google.com/books?id=6UINgAYKUCEC |last=Victor |first=Orville James |authorlink= |coauthors= |year=1861 |publisher=Beadle and Company|location=New York |isbn= |page= |pages= |url= |accessdate=2009-07-06}} * {{Cite book|title= Memoirs of Lieut.-General Scott, LL.D.|url=https://archive.org/details/memoirslieutgen00scotgoog |last=Scott |first=Winfield |authorlink= |coauthors= |year=1864 |publisher=Sheldon & Company|location=New York |isbn= |page= |pages= |url= |accessdate=2009-07-06}} * {{Cite book|title= Great Commanders: General Scott|url=http://books.google.com/books?id=PT7P-oUqapgC |last=Wright |first=Marcus Joseph |authorlink= |coauthors= |year=1894 |publisher=D. Appleton and Company|location=New York |isbn= |page= |pages= |url= |accessdate=2009-07-06}} == Eksterne lenker == * [http://www.worldwidewords.org/qa/qa-gre4.htm Opprinnelsen til frasen ''Great Scott!''.] * [http://ngeorgia.com/people/scott.html Biografien til general Winfield Scott] {{Wayback|url=http://ngeorgia.com/people/scott.html |date=20070715121424 }} * [https://web.archive.org/web/20070403114842/http://www.familytales.org/results.php?tla=wfs Winfield Scott brev] * Wright, Marcus J., [http://www.gutenberg.org/files/17444/17444-h/17444-h.htm ''General Scott''], en biografi på [[Project Gutenberg]] {{Commanding General of the United States Army}} {{Autoritetsdata}} {{STANDARDSORTERING:Scott, Winfield}} [[Kategori:Nordstatsoffiserer]] [[Kategori:Generaler fra USA]] [[Kategori:Personer fra Dinwiddie County i Virginia]] [[Kategori:Fødsler i 1786]] [[Kategori:Dødsfall i 1866]]
Redigeringsforklaring:
Merk at alle bidrag til Wikisida.no anses som frigitt under Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår (se
Wikisida.no:Opphavsrett
for detaljer). Om du ikke vil at ditt materiale skal kunne redigeres og distribueres fritt må du ikke lagre det her.
Du lover oss også at du har skrevet teksten selv, eller kopiert den fra en kilde i offentlig eie eller en annen fri ressurs.
Ikke lagre opphavsrettsbeskyttet materiale uten tillatelse!
Avbryt
Redigeringshjelp
(åpnes i et nytt vindu)
Kategori:Sider hvor ekspansjonsdybden er overskredet
Navigasjonsmeny
Personlige verktøy
Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn
Navnerom
Side
Diskusjon
norsk bokmål
Visninger
Les
Rediger
Rediger kilde
Mer
Vis historikk
Navigasjon
Forside
Siste endringer
Tilfeldig side
Hjelp til MediaWiki
Verktøy
Lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Sideinformasjon
Søk etter sider som inneholder